Ti sprø tanker på en onsdagskveld

Foto: RÅ Foto
Min nye rubrikk humper og går og her er ny porsjon med perle tanker fra ei blogg heks.
– Jeg har lyst på en minigris som kjæledyr. Men Bestisen min sier at minigriser er gårdsdyr og at han eller hun vil ikke trives i leiligheten min. Også vil dyret rasere alt siden han eller hun vil ikke sitte i ro mens vi er på jobb og på skole. Samt at den kan vokse seg stor. Men tenk så søte dem er! Elsker mini griser. Verdens fineste dyr!
– Jeg leste i dag at Heidi Klum hadde en ulykke på ferien og hun klarte å berge både sønnen sin og barnvakten hans fra drukningsulykke. Men folk som delte bildene i sosial media brydde seg kun at brystvorten hennes stakk ut av bikinien. Når blir det slutt på seksualisering av kvinner i enhver situasjon?! Også en tragisk en?
– Jeg liker ikke hel tatoverte menn. En- to tatoveringer er fint, men too much er altså ikke greit.
 Jeg vurderer selv en tattoo. Kun en på et sted hvor ingen tilfeldige folk kan se. Det må bli ett ord, men dette ordet fant jeg ikke på enda.
– Jeg tror ikke det blir noe skikkelig sommer i år. Det hadde jeg anelse om, da vi hadde for god sommer ifjor og to slike sommere er for godt til å være sant.
– Kamille te er sykt sunt, men smaken er ganske kjedelig. Noe tips for å klare å drikke den?
– Over 300 000 nordmenn reiser på sommerferie på kreditt. Er det mulig? Jeg skulle ikke fått sove på ferien om jeg visste at jeg skylder banken flere ti tusener i etterkant.
– Jeg tenker at det er egentlig greit at været er dritt siden jeg har ikke sommerferie før om en måned. Jeg tror denne måneden blir den lengste i hele året!
– Jeg har lyst på en sommerflørt… Tror jeg… for håpe han dukker opp snart 🙂
– Det er helt greit å spise Fjordland om man ikke gidder å lage mat. Greit å gi det til ungen. Tenker jeg 🙂 Er dere enige?
XOXO Tastaturheks

Åpen kjole og hengepupper er ingen bra kombo

Foto: RÅ Foto
Sangerinnen Tanerelle Stephens strålte på BET Awards i sin nye kjole. Alt var perfekt og kult med et unntak: puppene til sangerinnen stod ikke i stil til antrekket!  Puppefasongen var noe hengete, noe som betydde at kjolen kunne ikke brukes uten bh eller usynlig tape under.  Det ga hun blanke i og tok kjolen på seg uten å pynte på sannheten.
  Foto: Instagram
Helt ærlig så har jeg ikke sett så mange kommentarer før som omhandler tilsynelatende helt vanlig og normal bryst til 24-årig kvinne. Tanerelle ble anbefalt å bytte kjolen siden hun ikke kledde den. Eller snarere sagt puppene ikke gjorde.
Nå sitter jeg her og prøver å huske tilbake til jeg leste noe lignende om en mann. At noen kjente mannfolk ble nektet fine klær grunnet puppene hans var lite flatterende. Husker dere slike episoder? Jeg gjør ikke det!
Som jeg skrev tidligere, slet jeg mesteparten av mitt voksne liv med komplekser som gjelder utseendet mitt. Puppene var alt for små da, ja. Siden ungdomsskolen led jeg av denne tanken. Mens jentene i klassen begynte å bruke bh, vistes det fortsatt ingenting på min brystkasse. Jeg lagt aldri merke til dette selv før en hendelse på Valentines dagen. Da fikk jeg et hjerte fra “hemmelig beunder” og ble skikkelig imponert, men idet jeg snudde kortet leste jeg der at jeg var for tynn, for stygg og med helt flat figur. Etter det begynte jeg å plages med at puppene mine var for små og for stygge. Noe som førte til at jeg kjøpte min første push up i alderen av 15 og brukte den under alle slags klær frem til jeg ble 34! Etter jeg opplevde å få svulst i brystet og gikk og ventet i ei uke på resultater av biopsi med frykt om at jeg kunne miste puppene mine, da sluttet jeg å bry meg om at puppene mine er for små. Jeg skjønte at det er flaks at jeg har dem i det hele tatt. For det er ikke alle som gjør.
Så jeg støtter denne flotte damen i valget hennes. Hvorfor skal kjolen se perfekt ut? Den ser ut som den ser ut. Om kjolen var ment å sitte på meg med små pupper på samme måte som på Kardashians da skulle det ikke vært mulig å produsere kjolene massivt. Da burde det eksistere kjoler for de med store pupp, og de med små og vi aldri kunne bruke klær som ligner på hverandre.
Hvor lenge skal sånn bullshit pågå i verden mon tro? Sangerinnen er på utdelingen av premie og skal ha kudos for sangene sine, eller kritikk da, men også utelukkende for sanger hun synger. Men alle hang seg opp i puppene hennes. Er dette greit?
Deres mening?
XOXO Tastaturheks

 

Nei, det er ikke egoistisk å ikke ønske å bli organdonor

Jeg havnet nok igjen i en diskusjon i ei gruppe på Face. Der stilte trådstarter et spørsmål til oss alle om vi er organdonorer eller ei. Det var ønskelig med forklaring på hvorfor ja eller nei. Jeg skrev at jeg er ikke organdonor og vil ikke forklare hvorfor. Tilbake fikk jeg kommentarer at det er svært egoistisk av meg å ikke bli donor om jeg er frisk. Så her er mine tanker om saken.
Nei, først og fremt synes jeg ikke at det er egoistisk å ikke ønske å være organdonor om man er frisk. Det kan være diverse årsaker til dette. Noen mener at en vil ikke leve om en blir hjerneskadet, noen har religiøse overbevisninger eller tro som tilsier en at en skal være “hel” når en skal dø. Jeg har ikke religiøse ting som hindrer meg, men det å bli donor er skummelt. Jeg vokst opp i et land hvor alle som egnet seg kan bli donorer og man trenger ikke tillatelse fra pårørende om man er dø. Jeg husker svært godt alle de “skumle” saker som dukket opp i media om legene som ikke gjorde nok for å berge livene til døende pga donasjon, og pårørende som gikk til retten. Dette var svært belastende for pårørende, legene og ikke minst oss som observerte alt dette. Så jeg har liksom skrekk og frykt knyttet til temaet. Frykten min er ikke helt ubegrunnet da jeg leser om flere tilfeller hvor folk ble erklært hjernedøde og klargjort til organdonasjon, men våknet igjen og ble friske siden. Legene er ikke guder så de kan jo også ta feil, noe som er veldig normalt og menneskelig. Nå diskuteres det ny metode som vil gjøre at donorer blir klarerte for organs transplantasjon. Denne metoden vil ikke gi sjanse til slike pasienter som er hjerneskadede. Jeg vil leve. Uansett om hjernen min blir skadet. Så jeg vil bli sikker på at det vil bli gjort alt for å berge meg. Man kan ikke kalle dette for egoisme. Det er naturlig å ønske å overleve.
Jeg ble spurt om jeg vil takke nei til organ om jeg blir syk og trenger transplantasjon. Dette er fordi at jeg ikke ønsker å bli donor selv. Og igjen svaret mitt er nei. Jeg vil ikke takke nei, for jeg vil leve. Igjen.
Noen kanskje vil mene at slike refleksjoner er urettferdige, men livet generelt er urettferdig. Jeg som passer på kroppen min og spiser sunt, ikke røyker og ikke drikker, kan bli syk eller plutselig dø, mens en som drakk for mye og fikk leversvikt kan få en ny frisk lever og så fortsette livet sitt. Vi kan ikke sitte og tenke rettferdighet hele tiden. Livet er bare slik. Så jeg reagerer ikke når noen sier de ikke ønsker å bli donorer på noe måte. Men jeg har enorm respekt for de som velger å være det. Kanskje jeg skifter mening etterhvert om norske leger velger de metodene som vil gjøre meg trygg på at de skal kjempe for livet mitt til det siste sekundet. Blodgiver vil jeg gjerne være, men det kan jeg ikke pga at jeg har jernmangel som følge av min adenomyose (En type endometriose). Så jeg satser på at blodprosenten min blir mye bedre etter overgangsalderen så da kanskje kan jeg også bidra.
Hva synes dere om saken? Enig eller uenig med meg?
XOXO Tastaturheks

 

Jeg er redd for å få flere barn..

Dere stiller meg spørsmål om hvorvidt jeg vurderer flere barn og jeg svarer hver gang at jeg vil helst ikke ha flere. Sannheten sitter mye dypere inne i underbevisstheten min og er nok det at jeg faktisk ønsker meg flere barn innerst inne, men det tørr jeg ikke å tenke på. Jeg tillater ikke dette til meg selv. Fordi at dette er skummelt. Utrolig feigt av meg.
Det går ikke på at jeg har angst for graviditet og fødsel eller spedbarn, men på at jeg tenker alltid “hva om…” Så det baller på seg i mitt hode og jeg går rundt hver gang med masse frykt og mulige scenario som kan utvikle seg.
Hva om jeg jeg dør under fødselen? 
Selv om jeg er smertelig klar over det at sånt skjer ekstremt sjeldent i Norge, er det fortsatt hypotetisk mulig. Da tenker jeg på min kjære datter. Hva skal skje henne? Må hun deporteres hjem til mine foreldre og starte alt på scratch i landet hun egentlig ikke har noe tilknytning eller kjærliget til? Hun kan ikke russisk tilstrekkelig til skolegang. Eller blir hun plassert i en fremmed familie her i Norge? Hvordan klarer faren hennes å samarbeide med hennes nye foreldre? Blir det sårt for han å erkjenne at han ikke klarer å få full omsorg? Må min nye mann føle på det presset etter å adoptere Irina “med på kjøpet” og hvordan dette vil gå med dem da? Klarer de etablere godt forhold som stefar og stedatter?
Hva om barnet mitt blir syk?
Jeg vet at jeg ser bra ut, og legene påpeker at jeg har lenge til overgangsalder, men det gjør meg ikke til 20-åring allikevel. Snart er jeg 38+ og på denne alder kan mye gå galt, til og med når det gjelder helsa til babyen min. Hva om jeg blir stilt foran valget å beholde barn med alvorlig sykdom eller genetisk avvik, eller ta abort. Jeg må ærlig innrømme at jeg er ikke klar for slike valg. Jeg vil ikke ta dem i livet mitt. Jeg tror ikke at jeg er klar for å bli mor til barn som krever mer omsorg enn andre barn, jeg føler ikke at jeg klarer dette. Det er mye å tenke på.
Hva om jeg blir skikkelig skadet?
Bare det å få trøbbel med ryggen kan føre til at jeg fort kan bli dårlig og må opereres da jeg har masse snacks i ryggen som er ganske fy. Fortjener barna mine en mor i rullestol? Jeg mener at det er best for barna med ressurssterke foreldre. Jeg gidder ikke å bli belastning hverken for mine små eller for mannen min.
Hva om jeg angrer?
Få barna nå i snart 40-årene betyr å ha barna hjemme til jeg er nesten pensjonist. Orker jeg å ha barnehagebarn når andre begynner å få barnebarn? Hva med alle drømmene mine? Klarer jeg å oppnå dem med en liten baby i hendene mine? Jeg har erfart med Irina at barn er alltid en ressurs som gir styrke og motivasjon, Men gjelder det flere barn og?
Slik går jeg og tenker og tiden går, og jeg forstår til min frustrasjon at kanskje om ti år når tiden har alt gått forbi vil jeg angre for at jeg var så feig. At jeg ikke takket ja til en fin mann som ønsket seg barn med meg (Jeg traff dem ofte de siste fire år). At jeg skjøv muligheten unna og Irina er forblitt enebarn. På den andre siden sier noe innerst inne i meg at jeg er fornøyd som mor til enebarn. Jeg har ikke så mye overskudd til flere, og jeg vil fokusere på drømmene mine istedenfor.
Har dere følt på det samme? Har noen av leserne mine fått barn i voksen alder? Var det skummelt?
XOXO Tastaturheks

Nei, Kristin Gjelsvik, jeg er ikke skapt for å presse mennesker ut av høna!

 
I lys av nylige innskrenkinger i abortloven som truer med å få fatale konsekvenser for kvinner i dette landet, satt jeg med god tro om at norske kvinner skal samles mer og ihvertfall feminister vil stå frem for å kjempe videre for rettighetene for oss når det gjelder selvbestemmelse over kroppen sin. Derfor ble jeg helt satt ut da jeg tilfeldigvis kom over instagram innlegget til Kristin Gjelsvik igår. Altså jeg følger ikke Kristin og vet ikke så godt hvem hun er, men det jeg hørte fra media vitnet om oppegående dame som kalte seg selv for feminist og childfree. Derfor det som dukket opp i feeden hennes sjokkerte meg til så stor grad at jeg følte meg kraftig provosert.
Kristin skrev åpent om fødselsopplevelsen sin og den var utelukkende positiv tross sterke smerter. Dette er jo kjekt og jeg er glad på hennes vegne, men videre kom det noe som fikk øynebrynene mine forsvinne opp i hårfestet med et gjesp “WTF?”
Altså, kroppen min ble skapt for å presse ut mennesker av høna mi, samt at sterke umenneskelige smerter er en helt naturlig prosess?! Jeg kunne ikke tro mine øyne!
Om dette var ikke nok, påpekte Kristin at de som forteller “skrekkhistorier” og driver med skremselspropaganda burde vite bedre! De skremmer jo kvinner som aldri har født og gir dem fødselsangst som er helt unødvendig, siden kroppene våre er skapte for å føde og da milliarder kvinner har gjort det før så det klarer deg og meg også da!
Så la meg forklare. Når en feminist sier til meg at kroppen min (og altså meg selv) ble skapt for å presse ut mennesker av høna så tenker jeg at noe i denne verden er sykelig galt. Jeg ser ikke på meg selv som vandrende inkubator eller tissehøne på ben. Jeg er et menneske og kroppen min er skapt for å bære meg selv først og fremst. Gjennom livet. Må ei kvinne føde for å kalles for ei kvinne? Er det ikke litt farlige tanker, folkens? Hva med de som ikke kan føde, som er ufrivillig barnløse? Er de mindre kvinner for det? Har de “ødelagte” kropper som ikke fungerer siden de ikke kan føde, mens kvinnekroppen er skapt for å føde? Det er nemlig slike tanker mange ufrivillig barnløse sitter med! Så det er et hån mot dem å si noe slik. Hva med de som er childfree, som Kristin selv hevdet å være for en stund siden? De som ikke ønsker å føde, er dem ikke kvinner da?
Videre til fødselshistorier og skremselspropaganda. Jeg hadde en noenlunde “normal” fødsel uten drama og intensiven i etterkant, men jeg opplevde fødselen min som noe grusomt. Det var det verste jeg var med på. Enkelt og greit. Mens jeg lå der i fødestua og holdt babyen min tenkte jeg klart at dette var min første og siste gang. Nei, jeg leste ingen skrekkhistorier bevisst. Jeg gledet meg til fødsel, slik Kristin anbefaler. Etterpå klarte jeg ikke se min egen mor og alle kvinner som kom og gikk på rommet mitt. Jeg hatet dem. Fordi at de lurte meg. De fortalte meg ikke sannheten. De sa at det skulle vært fantastisk opplevelse, noe det slettes ikke var. Om jeg leste de skrekkhistoriene så tror jeg at jeg skulle vært mer klar mentalt og kunne forberede meg til at det skulle vært grusom og lang prosess. Så det å oppleve rask og grei fødsel kunne bli fin opplevelse. Akkurat som Kristin hadde.
Ja, milliarder kvinner har gjort dette før. Milliarder døde av dette og. Milliarder har fått skader for livet og redusert livskvalitet. Jeg er en av dem som sliter med fysiske og mentale skader etter fødselen min. Jeg har aldri fått snakket om dette med noen, heller ikke ble tatt på alvor. Det er helt normalt, slik skal det være. det er det man hører, så blir man bitter såklart. Man tenker hva er galt med kroppen min siden den ikke klarte å presse ut et menneske av høna.
Det å tie ihjel faktum at graviditet og fødsel kan være risikoprosjekter, det å utelukkende glorifisere mammarolle tilhører ikke et likestilt samfunn. Det er min mening!  Sånne holdninger fører til at vi kvinner mister respekt for den utrolig krevende og risikofylt jobben vi gjør. Resultater ser vi klart: mødre sparkes ut i arbeid uten å komme seg skikkelig etter fødsel, fødselsskader behandles ikke og man får ikke erstatning, og regjeringen sier til oss “klarer du en, så klarer du sikkert to også!” . Dette er ikke rart for at det er “ingen big deal”. Vi er jo skapte for dette!
La oss passe på å ikke bruke ord som kan kaste oss hundre år tilbake. For ord har makt. Spesielt når dem sies av store influencere som har påvirkningskraft.
Her er en mening fra en skuffet nettheks.
XOXO Tastaturheks

 

Ja, jeg photoshopper kroppen min på bilder

kroppen
I dag leste jeg om at Britney Spears fikk masse kritikk fordi at hun photoshoppet kroppen sin. Britney ble avslørt grunnet en alminnelig feil som alle nybegynnere gjør: Hun glemte å fikse møblene bak seg da hun fikset midjen sin tynnere.  Dette ble årsaken til massiv hån av henne på nettet.
En ting jeg ikke forstår er når folk begynner å mobbe de som photoshopper. Det er liksom fyfy å fikse bilder og gi ungdommene våre urealistiske illustrasjoner av menneskekropp, men det er helt greit å lære dem å håne andre på nettet. Derfor kommenterer jeg aldri når jeg ser selv tydelig Photoshopping. Det er ikke min sak. Folk får lov å gjøre hva dem vil med bildene sine. Jeg lærer datteren min om at bildene kan være redigerte. Eller de fleste bilder i magasiner og på nettsider er jo redigerte og retusjerte.
For et par dager siden fikk jeg en hyggelig, men kritisk kommentar som var rettet mot det at jeg syndet. Jeg har nemlig redigert kroppen min jeg og. For å gjøre dette klarert så det er ekstremt sjeldent jeg redigerer kroppen min. For det første er jeg fornøyd med kroppen min og anser meg selv som heldig der. For det andre gidder jeg ikke bruke masse tid på dette. Jeg retusjerer huden min på bildene, dog uten utvasking av rynker. Jeg hater kvisene mine og arr og dem fjerner jeg gjerne. Det har jeg skrevet om. Så det tar sin tid. Mer tid gidder jeg ikke å bruke på redigering.
Men denne gangen hadde jeg et bilde jeg ville gjerne gjøre lysere og finere for Instagram. Nemlig fordi at på Insta har jeg ganske mye redigering i diverse apper, da jeg elsker å skape min egen eventyrlig verden der. Så jeg fikset bildet fint og lekte med fargene, og i samme slengen fikset jeg litt på midjen min. Ikke fordi at jeg synes midjen min er for stor, men fordi at jeg satt litt uheldig der og krummet ryggen mye, og derfor mente jeg at det blir finere om jeg får litt svai i ryggen på bildet. Jeg ville ikke late som om jeg alltid pleier å sitte slik, så jeg la ut original plus redigert bilde i mine storys. Så fikk jeg kommentaren med en gang!
“Du har jo flott kropp som du ikke trenger å redigere”, “Jeg har ikke sans for retusjering av kroppen”.
Seriøst, damer? Kan vi la være å henge oss opp i dette? Det kan finnes diverse årsaker til hvorfor man redigerer bildene sine. Man skal ikke drive “terapi” over nettet eller shame  De som redigerer og påpeke at de skader barna våre. Hva med å fremheve de naturlige kroppene som du synes er så digg? Samt vise dem for barna dine? Istedenfor å konsentrere seg om de retusjerte? Det som ignoreres vil ikke bli populært. Ignorer derfor det du ikke liker. Just saying. Men såklart alle har lov til sin mening.
Det er bare det at jeg synes det er helt greit at Britney redigerte bildet. For jeg vet ikke hvorfor hun gjorde det. Kanskje hun hadde gode grunn.
Deres mening?
XoXo Tastaturheks 

Ordentlige jenter skræver ikke!

jenter
Som dere vet er jeg ganske hissig person. Hehe, det legger jeg ingen skjul på. Flere ting kan irritere meg grønt og uventet, slik at jeg blir overrasket og forskrekket over meg selv. Gidder ikke finne på unnskyldninger her hvorfor jeg er slik, og nevne konsentrasjonsvanskene mine, traumer og angst. Jeg er bare slik. Punktum. På toppen av lista ligger det såklart diverse stygge kvinneundertrykkende utsagn som kan provosere meg. En av dem er “ordentlige jenter skræver ikke!”.
Altså når sitter jeg i dongeri på torget og plasserer bena mine slik jeg vil selv og som føles og kjennes behagelig så ber jeg Bestisen knipse et bilde av meg som jeg legger ut på SoMe så vips noen skriver med en gang:
“Det kunne vært finere om bena dine var samlet!”
Javel, hvorfor det skulle vært finere da? Hvorfor får ikke han mannlige kompisen min samme kommentarer? Han får jo bare skryt om han sitter slik, for det er så mandig og tøft.
Eller så driver jeg og legger ut et bilde av meg i shorts eller kjole. Der sitter jeg litt fritt uten å holde bena tett samlet. Hva får jeg da av kommentarene?
“Jeg ser undertøyet ditt!”
Ja, og så? Du ser jo det. Noe som betyr at jeg har tildekket meg. Hva er ditt problem? Hvorfor bloggvennen min får vise trusene sine uten problemer? Aner ikke.
Det verste jeg får høre fra fotografer er at jeg burde sitte med bena samlet. Helt seriøst? Må vi fortsatt snakke om denne dritten?
Jeg sitter slik jeg vil, enkelt og greit. Kall meg for ordentlig jente eller ei.
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto

 

Burde nett-debatt være et fag på skolen?

Min bloggervenninne Laila skrev nylig på instagram kontoen sin om at hun mener nett-debatt burde læres om på skolen. “Det er mye følelser og synsing som rår, og gjerne noen ufine sleivspark i nett-debatt”, skriver Laila. Så foreslår hun at nett-debatt burde være et fag på skolen. Jeg sitter her med blandede følelser, og kjenner at temaet berører meg kraftig. På den ene side vil jeg helst ikke innrømme at jeg er en av dem som ikke kan debattere saklig. På den andre side forstår jeg kjempegodt at nett-debatt er blitt et samfunnsproblem.
Jeg står og diskuterer ting og tang med ei bekjente dame på butikken, damen virker til å ha helt andre meninger enn meg, eller bedre sagt har hun meninger som irriterer vettet av meg og som jeg er helt uenig i. Jeg kikker på hennes inspirerte ansikt og det eneste jeg har lyst å si er at hun ikke har rett, at hun virker dum og ligner på ei gammel ku. Men sier jeg det midt i butikken full av fremmede  og kjente mennesker? Det gjør jeg såklart ikke. For jeg kan gå med veldig rare tanker om dem jeg omgås daglig, men det er allminnelig folkeskikk som stopper meg fra å lire de grufulle og gærne tanker og meninger ut av meg i all offentlighet. For da vil jeg bare drite meg ut foran alle. Ikke sant?
Det er helt annerledes når jeg sitter foran dataskjerm. Da sitter jeg med følelsen at denne elskede skjermen beskytter meg der ute i nettverden. At ingen ser meg liksom. Jeg kan lage et falskt navn og putte et falskt bilde på kontoen min. Så det er tut og kjør. Dette fører til at jeg mister hemninger liksom. Jeg føler meg uovervinnelig! I slike situasjoner popper alt ut av det man sliter med eller har lyst å få ut. Tenker jeg at der ute sitter det ekte levende mennesker med sine traumer, følelser og personligheter? Nope. det gjør jeg ikke. Hjernen min er skrudd sammen slik at den ser ikke noe som ikke finnes her og nå. Så det er bare å angripe, kjefte og skrive masse ufint. Jeg innrømmer nå at jeg havnet i dette altfor mange ganger!
Den bitre sannheten er at jeg driter meg fortsatt ut, akkurat på lik måte som da jeg står midt i butikken og sier dritt oppi trynet på hun bekjente damen min. Forskjellen er bare at jeg selv ikke tror at jeg er så synlig. Akkurat som om jeg trodde at jeg hadde på meg usynlig hatt, mens andre skulle fortsatt se og høre meg tydelig.
Dette er skummelt og dette har sine konsekvenser. Derfor er jeg helt enig med Laila at slik bør læres på skolen. Jeg er veldig glad for at det kom reklame som poengterer at det man sier på nettet er likestilt med noe man sier “off line”.
Klarer dere å debattere saklig over nettet?
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto

Slutt å snakke livet ditt ned!

livet
I helga satt jeg på Face mellom skriveøkter. Jeg deltar der i en gruppe med single folk. Jeg liker gruppa rett og slett. Det er masse morsomme spøker der og gøyale folk, og jeg liker gruppens joviale admin. Gruppen er stor med 9k medlemmer. Det er klart at “kvalitet” på potensielle dater der er noe varierende og folk kan ikke forvente seg at de som er single er alle kjekke, rike og populære.
Derfor ble jeg så overrasket at det dukket det opp en middelmådig mann som mente at han aldri kunne date noen i gruppa der. Det er liksom bare tidsfordriv for denne kjekke mannen. For han skulle ikke tatt med tang i noen av de som er medlemmer der. Altså jeg er alltid så smigret over folk som sitter og snakker dritt om livet sitt. Ja, for gruppa du deltar i på Face er også en del av ditt liv. Om du synes at den er helt ræva hvorfor velger du å være der?
Jeg er ikke med på det jeg ikke liker, med mindre det er så godt betalt at jeg kan leve resten av livet mitt på dette. Til og med da vil jeg tenke minst ti ganger før jeg hopper uti noe som jeg synes jeg er for god for. Dersom vi skal tro på psykologi så vil vi etterhvert bli til det vi omringer oss med. Om jeg er medlem av gruppa jeg synes består av fæle folk så vil daglig kontakt med disse folka påvirke meg i slik grad at jeg tilegner meg enkelte egenskaper fra dem. Eller enda verre, at jeg vil tro at jeg er så mye bedre at jeg stopper å utvikle meg totalt. Det blir skikkelig komisk og overraskende for denne fyren når han skal prøve seg på virkelig kule og populære damer og får “dritt og dra” tilbake fordi at han har så lav kvalitet for dem. Noe han ikke vil erkjenne da han opplever at han er helt konge sammenlignet med andre gruppemedlemmer.
Kjære vene, slutt å snakke dritt om noe i livene deres! Dette er usunt og fører ikke til noe godt. Det har jeg erfart selv og fortsetter å erfare. Er typen din vanskelig og bitchete- bytt type, ikke gå rundt og syt. Du understreker for deg selv og andre at du fortjener slik type som behandler deg som en dritt. Suger jobben til de grader- bytt jobb eller finn noe positivt ved den, kjemp for å få det bedre der (Noe jeg gjør akkurat nå), men ikke bare snakk dritt non stop.
Med andre ord, slik bør deg, meg og mannen på gata jobbe med. Det er usunn og uproduktiv vane.
Driver dere med sånt? Svar ærlig

 

XOXO Tastaturheks

Foto: RÅ Foto

Når cola er det eneste som funker

Jeg drikker ikke cola, for cola er usunt og avhengighetsskapende. Jeg hater å være avhengig av noe eller noen. Pluss at jeg prøver unngå usunne matvarer. Da jeg kommet til Norge i 2004 ble jeg helt avhengig av cola. Den har jeg aldri smakt før, og derfor ble jeg så sugen på denne deilige. kjølig drikken som gir masse energi. Akkurat som en rusmisbruker som blir avhengig av noe som gir en digg opplevelser. Jeg holdt meg våken og smaken var himmelsk. Så startet jeg noe som hadde påvirkning på helsa mi. Nemlig, jeg drakk opp til to liter med cola DAGLIG. Til alle måltider og til mellommåltider, til kos og til pauser. Jeg nøt den deilige brusende smaken og energikikk som følge.
Om fem måneder fikk jeg ekstreme smerter i tenner. Tannlegen kikket alvorlig i munnen min og spurte hva jeg driver med for noe. Tennene mine var svært skadet og i tillegg til syreskader hadde flere hull. Det ble dyrt for meg for å si det mildt og jeg ble fastbestemt for å kutte cola. I årene etter drakk jeg noe cola sporadisk. Sist jeg nøt glasset med cola var nok for tre år siden. Helt til i går.
cola
Da jeg fikk omgangssyke, nei ikke sånne kosesyke hvor du får masse hyggelige omganger, men skikkelig greia med oppkast og alt snacks som følger med. Jeg hadde ikke valg da jeg hørte at man kan kureres med cola. Gjett om den virket!
Cola+ Paracet- Den magiske oppskriften
Jeg er friskere i dag og fortsetter på cola, men håper jeg slipper å bli avhengig denne runden.
Drikker dere cola?
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto