AT DU ORKER Å GJØRE DETTE IGJEN?!

stavanger shabby

 

I Påske gikk vi en tur med mannen og kom oss til en tursti hvor familier med småbarn vandrer mye. Der var det flere som gikk tur, og såklart flere familier med unga. Jeg tenkte å gå raskt forbi siden det var veldig kaldt og jeg ønsket å øke tempo, men ble stoppet av ei dame som prøvde å dra opp sin treåring som satt i søledam og hylte.

 

Jeg fikk flashback til de grader tilbake til tiden da Irina var mellom ett og tre år og satt ganske ofte slik. Også hylte hun på butikken, la seg ned på golvet, nektet å sove og skrek masse da hun var i trassalderen. Alt jeg glemte så lett og det jeg savnet en hel del, kom opp i hodet mitt som om det var igår. Plutselig var jeg glad for at jeg har en tenåring hjemme som er også ganske vanskelig å håndtere, men som spiser selv, vasker seg selv, står opp selv og ellers klarer seg mer eller mindre selv (unntatt klesvasken da).

 

stavanger shabby

 

Jeg har fått dette spørsmålet mange ganger, og jeg fikk det igjen fra mannen. Om jeg orker å gjøre dette igjen. Ja, det gjør jeg, svarte jeg noe usikkert. Jeg vet det vil gå over og vips der sitter det en kofirmant og du er et barn til rikere, et nært menneske i ditt liv som elsker deg på godt og vondt (ja, uansett hva de sier til oss så gjør de det, også tenåringer).

 

Jeg forstår dem som sier at de ikke skjønner at jeg orker dette en gang til, når jeg allerede har et voksent barn som er bare tre og halvt år unna 18. Men jeg forstår det ikke selv. Det er bare sånn det er når man treffer kjærligheten.

 

Noen her som fikk barn sent i livet og føler seg heldige?
signature lena

 

7 kommentarer
    1. Jeg har jo ikke barn, fordi jeg ikke kunne få. Jeg skjønner jo at det er fordeler og ulemper med begge deler, selvfølgelig. Men er sikker på at det er et rikt liv med barn. Selv om jeg føler mitt er rikt uten 🙂 Trassalderen glemmer man nok, når de er FERDIGE med den, og en god klem fra lubne barnearmer veier nok opp skrikingen 🙂

    2. Jeg har fått mitt eneste barn sent i livet og føler meg griseheldig. Selvsagt kan man undres over hvorfor man vil seg selv så vondt, for jeg hadde nok av småbarn rundt meg i oppveksten og visste derfor godt hvor irriterende de kan være, og likevel gikk jeg inn i dette med åpne øyne. Noe skal man uansett holde på med, og jeg har hatt så rikelig med tid til å dyrke interessene mine tidligere at jeg har rukket å gå lei dem. Et strålende barnesmil som har deg som den store helten i sitt liv, veier opp for det meste. Man må bare nyte det så lenge det varer. Ingen vet hva barnet vil finne på når det blir voksent – man har ingen garanti for at det fortsatt vil ha mye kontakt med moren sin, man kan bare håpe.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg