Jeg er redd for å få flere barn..

Dere stiller meg spørsmål om hvorvidt jeg vurderer flere barn og jeg svarer hver gang at jeg vil helst ikke ha flere. Sannheten sitter mye dypere inne i underbevisstheten min og er nok det at jeg faktisk ønsker meg flere barn innerst inne, men det tørr jeg ikke å tenke på. Jeg tillater ikke dette til meg selv. Fordi at dette er skummelt. Utrolig feigt av meg.
Det går ikke på at jeg har angst for graviditet og fødsel eller spedbarn, men på at jeg tenker alltid “hva om…” Så det baller på seg i mitt hode og jeg går rundt hver gang med masse frykt og mulige scenario som kan utvikle seg.
Hva om jeg jeg dør under fødselen? 
Selv om jeg er smertelig klar over det at sånt skjer ekstremt sjeldent i Norge, er det fortsatt hypotetisk mulig. Da tenker jeg på min kjære datter. Hva skal skje henne? Må hun deporteres hjem til mine foreldre og starte alt på scratch i landet hun egentlig ikke har noe tilknytning eller kjærliget til? Hun kan ikke russisk tilstrekkelig til skolegang. Eller blir hun plassert i en fremmed familie her i Norge? Hvordan klarer faren hennes å samarbeide med hennes nye foreldre? Blir det sårt for han å erkjenne at han ikke klarer å få full omsorg? Må min nye mann føle på det presset etter å adoptere Irina “med på kjøpet” og hvordan dette vil gå med dem da? Klarer de etablere godt forhold som stefar og stedatter?
Hva om barnet mitt blir syk?
Jeg vet at jeg ser bra ut, og legene påpeker at jeg har lenge til overgangsalder, men det gjør meg ikke til 20-åring allikevel. Snart er jeg 38+ og på denne alder kan mye gå galt, til og med når det gjelder helsa til babyen min. Hva om jeg blir stilt foran valget å beholde barn med alvorlig sykdom eller genetisk avvik, eller ta abort. Jeg må ærlig innrømme at jeg er ikke klar for slike valg. Jeg vil ikke ta dem i livet mitt. Jeg tror ikke at jeg er klar for å bli mor til barn som krever mer omsorg enn andre barn, jeg føler ikke at jeg klarer dette. Det er mye å tenke på.
Hva om jeg blir skikkelig skadet?
Bare det å få trøbbel med ryggen kan føre til at jeg fort kan bli dårlig og må opereres da jeg har masse snacks i ryggen som er ganske fy. Fortjener barna mine en mor i rullestol? Jeg mener at det er best for barna med ressurssterke foreldre. Jeg gidder ikke å bli belastning hverken for mine små eller for mannen min.
Hva om jeg angrer?
Få barna nå i snart 40-årene betyr å ha barna hjemme til jeg er nesten pensjonist. Orker jeg å ha barnehagebarn når andre begynner å få barnebarn? Hva med alle drømmene mine? Klarer jeg å oppnå dem med en liten baby i hendene mine? Jeg har erfart med Irina at barn er alltid en ressurs som gir styrke og motivasjon, Men gjelder det flere barn og?
Slik går jeg og tenker og tiden går, og jeg forstår til min frustrasjon at kanskje om ti år når tiden har alt gått forbi vil jeg angre for at jeg var så feig. At jeg ikke takket ja til en fin mann som ønsket seg barn med meg (Jeg traff dem ofte de siste fire år). At jeg skjøv muligheten unna og Irina er forblitt enebarn. På den andre siden sier noe innerst inne i meg at jeg er fornøyd som mor til enebarn. Jeg har ikke så mye overskudd til flere, og jeg vil fokusere på drømmene mine istedenfor.
Har dere følt på det samme? Har noen av leserne mine fått barn i voksen alder? Var det skummelt?
XOXO Tastaturheks
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg