Å ELSKE BARNET SOM DU ALDRI FØDTE SELV

barnet

Idag er det morsdag og jeg vil gratulere alle dere fine mammaer der ute!
Vi kvinner er alle mødre på en måte. Med det potensiale av kjærlighet og omsorg vi har.
Idag vil jeg hylle de som vi aldri hadde klart oss foruten; – våre fineste fostermammaer og adoptivmammaer. Hva skulle vi gjort uten dere?

Jeg er sikker på at det kreves dobbelt så stort hjerte for å gjøre det dere gjør.
Jeg husker da jeg fikk min datter, og oppdaget at hun hadde min munn, og øynene til min lillesøster. Hver gang jeg ser på henne – og ser meg selv i henne – så føler jeg at jeg liksom oppdager meg selv på nytt.
Og selv om min datter ligner mye på sin far, for jeg kunne nesten si hun ligner mer på sin far enn meg, så føler jeg selvsagt uansett at hun er min, og at det jeg oppdager i henne, har jeg i meg selv også.
Merkelig nok gjør dette at det er vanskelig for meg å være ordentlig sint på henne, selv de gangene jeg burde det. Det gjør det på en måte “lettere” for meg å være glad i henne når hun er minst halvparten av meg.

Og så er dere der; – fostermammaer og adoptivmammaer. Som med et enda større hjerte enn andre, hjelper de som gjerne vil ha en mamma, og for dere selv; – muligheten til å bli mamma.
Det å elske barnet som i utgangspunktet ikke vært ditt, som du aldri båret frem, å elske dette barnet med hele sitt hjerte, å føle at dette barnet er DITT…. Det krever så mye. Ikke minst et stort hjerte og betydelig mot.

Dere fikk aldri bli kjent under svangerskapet.
Du har ikke kjent dette barnet i magen din, ikke kjent på bevegelsene og ikke ventet og drømt om hvordan det ser ut.
Men, du skulle gjennom en adopsjonsprosess. Og den kan nok arte seg som et svangerskap, den også. Det å ikke bære frem barnet i egen kropp, men i sitt hjerte, se bildene, få vite en del om han eller henne underveis.
Jeg vet ikke hvordan dette føles. Men det er sikkert helt magisk, sårbart og fylt med forventninger. Det er jo ikke gitt at du får møte dette barnet likevel, for mye kan skje underveis. Dette ligner graviditeten, på sin måte. Det å føle seg som mamma allerede, men ikke bli mamma likevel. Ikke enda.

Så ta imot barnet ditt, og elsk barnet!
Ikke se etter det som ligner deg selv, men gled deg over at det er ditt barn fullt og helt, og åpne ditt hjerte.

Kanskje du også kan lege sår som andre påførte barnet, og la barnet bli elsket og ha en ordentlig mamma. Dette gjør deg til mamma, og gir deg som mor rene “heltinnestatusen”. Det er selvasagt ikke et mål i seg selv å bli “heltinne”, men akkurat det du gjør for dette barnet, kan oppfattes slik.
Du er kanskje ikke klar selv over hvor mye du gjør, og hvor viktig du er. Verden ville definitivt ikke vært den samme uten deg. Du gjør en forskjell.

Og du lykkes!
Jeg har også sett flere adoptivbarn, og det fantastiske er at de også ligner foreldrene sine. Ikke de biologiske, men de foreldrene som tok dem imot og ble mamma og pappa for dem. Fordi et bånd mellom mor og barn er spesiell. Uansett om mor har født dette barnet i sin kropp, eller i sitt hjerte.

Jeg er helt alene her i landet og når jeg blir redd for at det skjer meg noe, så tenker jeg at min datter må få ei snill og god ny mamma. For det er så fantastisk at det er mulig, men det skulle aldri vært mulig om det ikke var for akkurat deg.
Beste mammaen i verden.
Som har dobbelt så stort hjerte, med så fantastisk mye plass i.


LenaLykke

Foto: RÅ Foto

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg