Nå kom jeg endelig hjem og sitter og spiser middag naken siden det er så sykt varmt og jeg ikke gidder å kle på meg. Det er nærmest 28 grader både i leiligheten og ute. Ferien gikk så altfor fort, og nå har jeg nesten en måned igjen. Da jeg var på ferien fikk jeg masse kommentarer på bloggen og støttende ord. Jeg setter så pris på dere! Det er så kjekt å vite at folk leser bloggen min og bryr seg om meg.
Men en ting jeg strever med. Det at jeg ikke rakk å like og kommentere tilbake noe særlig, både her og på Insta denne uken. Jeg sitter med så dårlig samvittighet altså! Det er ikke bare bare å få kommentarer fra andre bloggere, samt erkjennelse, slik jeg fikk denne uken. Derfor tenker jeg at jeg burde gjøre det samme tilbake. Jeg er en person som pleier å være snill tilbake når jeg opplever å få noe fint fra andre mennesker.
Håper dere tilgir meg og ikke tenker at jeg er en selvopptatt bitch som ikke gidder å vise respekt og oppmerksomhet tilbake. Jeg tenker på dere hver eneste dag! Så jeg lover at neste uken vil jeg skjerpe meg.
Stor klem og takk til dere som leser og støtter meg!
XOXO Tastaturheks

 

lykke
lykke
Nå sitter jeg her på et hotell i Budapest og blar igjennom blogg.no. Det typiske for topp bloggere er drama rundt dem: Drama på privaten, drama offentlig og drama i livet, samt drama på bloggen. Det virker som om idet man velger å bli en blogger så velger man å være omringet av sladder, folk som skaper styr og situasjoner som utvikler seg i skikkelig rar retning. Hvorfor skjer det? Skaper bloggere slike bevegelser rundt seg selv, med vilje, for å skape engasjement, eller skjer det av seg selv og meget ufrivillig?
Denne heksa her kjenner på seg selv at det er lett å være drama queen når man er en blogger. Før jeg starter å blogge, ja, allerede da havnet jeg også i situasjoner som kunne kalles for drama: Jeg ble stadig utsatt for sladring og antakelser, og vekket interesse og mistanker hos folk. Nå lurer jeg på hvorfor? Jeg har alltid vært et meget åpent og unormalt ærlig menneske. Jeg kan si «uten filter» ærlig. Samtidig er jeg ganske overbeskyttende når det gjelder mine private grenser. Dette skaper antakelser og sladrer, såklart.
I tillegg har jeg alltid vært litt rar liksom. Jeg velger spesielle ting, folk og ord. Pluss at jeg er fra en annen kultur. Dette skaper et spesielt bilde av meg. Ikke rart at sånt kan skape litt drama, kombinert med mine sterke meninger og åpenhjertig blogging.
Derfor forstår jeg kjempegodt at vi bloggere kan bli litt drama queens.
Hva med dere? Kjenner dere noen non-drama topp bloggere?
XOXO Tastaturheks
Oljemuseum
Forrige uke ble jeg beskyldt kraftig for å bruke Clickbait på bloggen for å skape reaksjoner hos leserne, noe som resulterte i drama og personlig angrep på meg på Facebook. Altså, jeg smiler av folk som kaller clickbait for alt som har som mål å fremme poeng eller forsterke budskapet i teksten, Alle aviser, magasiner, TV og bøker bruker dette. Mens Clickbait handler om å servere til leserne noe overskriften ikke samsvarer med, Eller noe som bli skikkelig overdreven.
Nylig har jeg sett innlegg hos toppblogger som het “Ikke gravid lenger”. Når man ser en slik overskrift kan man tenke seg at dette handler om hennes egen graviditet, eller hvertfall om spontanabort. Men innlegget handlet om at søsteren hennes har fått barn og dermed er ikke gravid lenger. Slik kan vel kalles for Clickbait. Jeg ser ingenting galt i dette, siden bloggere lever av å skrive og trenger at flere klikker inn på bloggen sin.
Jeg lever av fast stabil jobb og skriver som hobby. Derfor avhenger jeg ikke av klikk for å ha brød på bordet, og dermed trenger ikke noe clickbait. Men det var med vilje jeg kalte bloggen min slik den heter nå. Jeg elsker å være direkte og ærlig, og sterke overskrifter er noe man må regne med når man kikker på bloggen min. Sånn er det bare.
Men kanskje jeg bør være flinkere å bruke clickbait og mer privat drama for å skaffe meg trafikk?
Hva synes dere?

 

 

XOXO Tastaturheks

Nå har sommerferien startet for min del. Denne uken var skikkelig travel. Irina hadde besøk av far og var mye ute med han, så jeg satset på jobb og var på kontoret ti timer i strekk enkelte dager. Derfor gikk uken ekstremt fort da jeg kom hjem kun for å overnatte. Jeg fikk ikke trene noe heller. På onsdagen var været herlig og jeg fikk skikkelig forsmak på sommerferien.
Vi var ute i Stavanger og koste oss med taco, samt gikk på noen butikker og shoppet litt til reisen. Jeg gleder meg til å ta fatt i denne ferien og det skjer allerede imorgen!!
Jo-hooo!!
Hva med dere? Har dere tatt sommerferie?
XOXO Tastaturheks
Her er søndagen og den vil bli noe travel, så jeg svarer på spørsmålene raskt. Det var igjen ikke mange, så ikke vær sjenert folkens, bare spør i vei! Jeg biter ikke (jeg lover, hehe)
Hvor skal dere på ferien?
Det vil jeg holde hemmelig inntil vi kan avsløre dette- jeg har skrevet innlegg om dette, så derfor blir det overraskelse for mine blogglesere.
Har du begynt å pakke?
Nope. men jeg skal starte i dag. Jeg lover!
Hvorfor kaller du deg selv for journalist?
Dette er fordi at jeg er blitt magasinjournalist i vår! Da jeg fullførte studie i regi av Journalistskolen. Så snart vil dere lese mine artikler i norske magasiner og kanskje noveller også.
Dette var dagens. Ha en fin søndag videre alle mine fine.
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto
Jeg har skrevet før at jeg er forsiktig med å rope ut planene mine før det ble alvor av dem. Det har jeg gjort før og mine erfaringer lærte meg at denne strategien var langt ifra lur. Så nå holder jeg alle mine planer, inkludert ferieplaner hemmelig inntil det blir sikkert at alt vil fungere. Det er flere grunn til at jeg tok slik valg, så her er mine resonnementer.
Jeg er redd for at planene mine ikke går i oppfyllelse dersom jeg forteller andre om dem:
Jo, jeg er overtroisk, men dette har lite med overtro å gjøre egentlig. Når man forteller for mye om planene sine er det mindre sjans for at det blir noe ut av dem. Dette er ren psykologi- hjernen vår skjønner ikke om planene er fullført eller bare fortalt om. Så den føles fullført da om man forteller først.
Jeg er skikkelig uheldig på reise og vil ikke fortelle om noe som det kanskje ikke blir noe utav
Det var flere ganger vi opplevde at reisen ikke gikk som planlagt eller ble avlyst. Derfor vil jeg helst ikke dele noe før reisen ble til virkelighet og vi fikk alt til liksom. Så det er lurt for min del å ikke fortelle alt for å ikke sitte der skuffet og ikke skuffe mine venner og lesere.
Planene som deles på forhånd gir mindre glede ved oppfylelse
Jeg er overbevist om at delt plan- delt glede. Så i etterkant blir det slik at man har allerede delt nyheten og kan ikke oppleve samme effekt og lykkeboost. Derfor foretrekker jeg å jobbe med planene og målene mine i all stillhet og så oppleve glede av å få resultat.
Liker dere å dele planene deres med andre? Eller holder dere alt for seg selv i likhet med meg?
XOXO Tastaturheks

 

For noen dager siden ble jeg kraftig angrepet av en hissig dame i et kommentarfelt på en blogger gruppe på Facebook. Først leste hun kun overskriften på artikkelen min og kom med masse stygge kommentarer rettet personlig mot meg. Så ble hun hissig igjen i det jeg skrev artikkel om folk som leser kun overskrifter. Altså, damen forstod åpenbart ikke at det er MIN blogg og her kan jeg skrive det jeg absolutt vil uten å spørre henne om lov. Jeg anonymiserte henne i innlegget (dette skulle bare mangle, jeg gidder ikke å henge folk ut med fullt navn), men hun valgte selv å avsløre seg selv i kommentarfeltet og fortsatte sine angrep.
En av argumentene hennes var at jeg er “for sårbar” for å være en blogger. Altså ei dame som ikke klarer å lese overskrift uten å bli krenket, mener at jeg er for sårbar og hårsår.
Dette er utolig at siden jeg startet som blogger i 2013 fikk jeg sikkert et tusen kommentarer på hvorfor jeg ikke burde blogge og hvorfor jeg ikke passer som blogger. Kommentarene kom som regel fra de som selv ikke var noe særlig vellykkede bloggere, eller fra ikke-bloggere i det hele tatt.
Dette har jeg hørt:
– at jeg skriver som Google translate og kan ikke norsk
– at jeg er for hårsår
– at jeg har for lite kommentarer, noe som betyr at jeg er ikke vellykket som blogger og bare må slutte
– at jeg er for enkel
– at jeg er for gammel
– at jeg er for blond
– at jeg er for smart
You name it!
Men nå svarer jeg til de alle: Jeg har ingen planer om å slutte å blogge enda. Kanskje skjer det aldri! For blogger er ikke beskyttet tittel, og hvem som helst kan kalle seg selv for blogger. Så klapp igjen og fokuser på eget liv. Jeg tar gjerne imot meninger og kritikk, men angående vellykket blogging så tar jeg imot kritikk kun fra dem som gjør det bedre som meg. Altså, ikke dere.
 Thanks for nothing!
XOXO Tastaturheks
– det er best å være alene enn å regne med noen som svikter deg…
Da jeg var liten og gikk på barnskole, hadde jeg pianotimer på kulturskole på ettermiddager hver torsdag. Veien til skolen var lang og gikk gjennom en mørk park som var ganske så skummel. Jeg var pysete som et barn kan bli i alderen av 8, og ønsket ikke  å gå alene gjennom parken. Derfor var det alltid kos da jeg hadde med meg noen venninner. Ei jente som jeg regnet med var min venninne var kul og ikke pysete i det hele tatt. Hun hadde alltid mange andre jenter rundt seg og de lo og løp gjennom parken med meg på slep.
Så en dag da jeg gikk ut av garderoben og ventet på min nye venninne, som het Marie, oppdaget jeg at jakken hennes var borte. Og Marie selv var borte.
Det har vel skjedd noe, tenkte jeg. Så jeg gikk bare hjem, med hjertet i halsen.
Neste uke skjedde det samme, og jeg forstod at Marie ikke ønsket å gå sammen med meg. Jeg var redd for å gå bort til henne og konfrontere henne med dette. For meg betød det jo at hun ikke ønsket meg som venn lenger.
Men, hun snakket alltid med meg på skolen og hang med meg i friminutt og fellestimer.
Så spurte jeg henne en dag om hun ønsket at jeg tok følge med henne. Å joda, det ønsket hun. Men, hun måtte gå de gangene vi avtale å gå sammen, så da kunne hun ikke  ta følge med meg likevel.
Dette var greit da, men jeg ventet og ventet på Marie hver eneste uke i håp om at hun ikke stikker før. Men situasjonen gjentok seg. Så en dag spurte jeg læreren om å forlate min pianotime tidligere. Jeg løy at jeg skulle hjem tidlig for å rekke mammas bursdag. Da gikk jeg ut i garderoben og gjemte meg der i en krok. Snart kom Marie med andre venninne på slep.
Kom igjen jenter, vi må forte å kle på oss! Jeg vil gjerne se hvordan hun pysete Lena står og venter på oss, og så må gå så forsiktig gjennom parken! Tenk at det går an å være så pysete, fniste hun.
Hennes ord var som slag i ansiktet mitt. Der stod jeg i kroken og prøvde å ikke gråte. Jeg ventet til de gikk ut, tok på meg jakken og løp mot parken. Der oppdaget jeg Marie og de andre som skulle gjemme seg bak buskene for å se hvordan jeg spaserte forbi. Men jeg gikk istedet rett bort til dem. Da jeg helt nære Marie, så jeg rett i ansiktet hennes, og sa:
– Jeg ville ta følge med deg, men ikke fordi jeg er for pysete for å gå gjennom parken, men fordi at jeg TRODDE DU VAR MIN VENN OG BRYDDE DEG. Men du er visst ikke det, så da er det bedre å gå alene enn å ha en slik venn.
Jeg snudde og gikk jeg hjem mens de stod der tilbake, helt sjokka.
Denne dagen lærte jeg en viktig ting; – ikke vær redd for  å gi slipp på en som ikke er der for deg. En som ikke er ekte venn. En som svikter deg gang på gang. For det er nå en ting å vandre alene i den mørke skumle parken, men er helt annen om du vandrer der alene og en som kan støtte deg bare sitter i buskene og ler av deg!
XOXO Tastaturheks
Aldeles horribel historie skjedde meg forrige uke. En herlig morgen stod jeg på badet og ordnet meg idet jeg kjente at gulvet under føttene mine brant. Bokstavelig talt. Det var umulig å stå på badet barbeint! I full panikk raste jeg til sikringsskapet for å oppdage at termostat ventil gikk i oppløsning og varmt vann strømmer i rørene uhemmet. Jeg meldte ifra til styrelederen vår og fikk beskjed om å kontakte det lokale rørleggerfirma. Rørleggeren kom på plass etter ca ti minutt og sa at det blir å ta fem minutt å bytte ventil. Easy peasy liksom.
Jeg spurte såklart om prisen og fikk tilbake at jeg må pålegge meg å betale han en tusenlapp for arbeid og kjøring selv om jobben var på fem minutt, Det var kjipt, men greit for min del så jeg sa ja og spurte hva koster termostatventil da. Det husker jeg ikke, fikk jeg til svar, kanskje noen hundrelapp eller noe. Ok, jeg kalkulerte beløpet på ca 1500kr i hodet og selv om det var sykt dyrt for bitteliten duppedings tenker jeg at vi klarer oss. Det er jo vårt bad vi investerer i og det burde holde.
Om nøyaktig to uker, altså forrige uke fikk jeg regning fra rørleggerfirma. Vil dere vite summen? Hold dere fast. Regningen var på svimlende 4500kr! Ikke bare beregnet dem arbeid til nesten to tusen, men også satt prisen på termostaten til 2200, og moms på et tusen. Jeg kjente at jeg ble uvel og kvalm, siden det var feriebudsjettet vårt og dette betydde at vi må droppe ferien i år. Sånn helt.
Nesten fem tusen for å fikse en bitteliten termostat på badet?! Med arbeid på fem minutters tid? Hvordan kan det være mulig?
Jeg satt og deppet halve kvelden og mistet livsgnisten bokstavelig talt. Altså jeg tjener jo greit, men fortsatt jeg er alenemor uten bidrag og Irina er tolv år gammel. Så vi lever nesten to voksne på en lønn. Jeg jobber helt seriøst mye og tar på meg overtid når jeg kan fordi at det går ikke an å overleve i dette landet på en lønn. Så får man et slik smell altså.
Det komiske i hele situasjonen var at samme dagen fikk jeg melding fra min Facebook venninne som jobber som modell og fotograf selv. Meldingen var slik:
Jeg satt og visste ikke helt seriøst om jeg skulle grine eller le. Ett bilde i manneblad kunne gi meg de fem tusener jeg trengte så sårt. Om jeg hadde annen type jobb og ikke hadde mine bastante holdninger når det gjelder modelling så kunne jeg helt seriøst vurdert tilbudet.
Men hva synes dere: Er det normalt at prisene på håndverker tjenester er så høye i dette landet at ei alenemor med to mastergrad som studerte halve livet og har en offentlig jobb med ekstremt masse overtid ikke har råd til dem?
XOXO Tastaturheks
Misunnelse

Misunnelse

Du som ser på meg med misunnelse i blikket …

Idet du kommenterer at jeg må være heldig som er så tynn.

Ved en felles lunsj med mine venninner byr du på sjokolade, og idet du strekker den til meg, fanget jeg blikket ditt. Et blikk som sier mer enn ord. Så takker jeg pent nei, og du klarer ikke å la være å utbryte. «- Det skader vel ikke å ta litt sjokolade! Det er så typisk; – de som er tynne spiser ikke noe usunt. Skulle ønske det var omvendt».

Hva skal jeg svare til deg? At magen min ikke tåler sjokolade? At denne lille biten er nærmest gift for meg? At jeg selvsagt  ikke har lyst å være vanskelig eller uhøflig, men perspektivet i det å sitte på do resten av kvelden fordi jeg måtte være sosial og spise som alle de andre, er ikke særlig fristende.

Jeg ser nemlig med misunnelse i blikket på mine venninner som har former. De kjøper seg flotte bluser med dype utrigninger. Jeg kjøper meg push up. Jeg ser med misunnelse på dem som har karriere, familie og flere barn. Mens de som lander på sofaen etter en lang slitsomt dag med smårollinger, ser med misunnelse på meg som nyter sin morgenkaffe i ro og fred i helgene.

Vi har så gjerne lyst på noe som andre har, noe som er ikke vårt, men som kanskje ikke passer oss likevel. Vi ser på dette, det vi ønsker oss, som noe vi ikke kan få og glemmer. Vi glemmer det vi har, som er verdifullt og har stor betydning i livene våre, som vi burde være takknemlige for.

Det å alltid ønske seg noe og overse hva en selv har, gjør oss ikke lykkelige på sikt.

Hvorfor gjør vi dette da, mon tro?

 

XoXo Tastaturheks