Jeg bannes så lenge jeg husker meg selv. Ja, jeg vokst opp i en religiøs familie hvor det var forbudt å bannes. Nei, ikke alle russere driver og bannes, men det er nokså ikke noe uvanlig. min bestemor bannet ofte, såvel som mine venner som vi lekte med i gården. Der lærte jeg flere spenstige ord som jeg har glede av å benytte meg av i min hverdag som voksen.
Jeg var så heldig som flyttet til Nord-Norge og der kunne jeg bannes fortsatt. Desto større var min lidelse da jeg flyttet til Rogaland. Her virket det som om ingen har hørte noe som helst banneord før. Mitt første møte med representant fra sør skjedde i 2010. Der traff jeg en kjekk, høy og mørk mann fra Moi via en datingside (Ja, jeg bruker Tinder og lignende i flere år!) En dag mens vi snakket tillot jeg meg selv et enkelt ord som virker svært uskyldig for meg.
“Faaaaan” sa jeg mens vi snakket i telefon.
“Lena, du er så frekke!” lød det tilbake.
Hva? Frekke? for meg det å være frekke kunne bety å bruke noen sitt mastercard uten å spørre eller strippe i heisen på vei til svigermora, og når det gjelder banning da skulle jeg si ihvertfall minst tre supersaftige ord for å nærme meg betegnelsen “frekke”. Jeg ble sjokkert og ba om unnskyldning, men noe sa meg at dette kommer til å bli vanskelig altså.
Hele året lærte jeg meg å ikke bruke banneord i tale da jeg flyttet til Stavanger. Det går bra nå heldigvis, men jeg bruker fortsatt noen kjekke ord i samtaler med russere og nordlendinger. Jeg mener at bannskap er som krydder til maten: Det er godt akkurat sånn passe, ikke for mye for da blir maten uspiselig og heller ikke for lite for da blir den usmakelig.
Hva synes dere?
XOXO Tastaturheks
