Det er på tide kanskje å gi dere en liten oppdatering og oppsummering av de siste ukene av livet mitt. Jeg startet i ny jobb og neste uke blir det en måned jeg jobber der. Dette gikk over all forventning. Jeg står opp glad og gleder meg til å dra på jobb, dagene suser av gårde siden jeg trives så godt og tiden flyr bare.
Hjemme er det rolig og vi trives. Jeg koser meg etter jobb med filmer, liten tur og trening. Jeg føler at jeg er blitt mye mer sosial og har ikke hatt angst på lenge. Så jeg var på så mange aktiviteter i det siste som jeg ikke har vært på i periode 2020-2022 samlet. Jeg ønsker bare det fortsetter slik.
Det eneste som gjør meg litt bekymret er at det er en del uklarhet på flere områder i livet, men det vil stabilisere seg etter hvert. Jeg er ganske harmonisk nå for tiden og føler meg bra. Ting vil komme når den rette tiden er inne.
Jeg har gitt meg selv et løfte (som jeg sliter med å holde), og det er ikke diskutere med noen på Facebook og for det meste ikke snoke der i noen grupper eller diskusjoner. Dette er stor tidstyv for det første, så en hel innsjø med negativitet og ustabile folk for det andre. Derfor var jeg flink i flere uker å holde meg unna. Jeg vet ikke hvorfor jeg kommenterte i dag 😛
Ei dame spurte hvorfor så mange kvinner etter fylte 35 klipper håret kort. Jeg stusser også over dette, men jeg selv hadde kort hår veldig lenge og synes dette var fint. Men samtidig skjønner jeg ikke hvorfor så mange velger dette, selv om ikke alle kler dette. Så jeg synes spørsmålet var legitimt.
Dette skapte så klart reaksjoner: ei dame skrev at dette var uungåelig siden håret blir tynt med alderen pga mange på hormoner etter overgangsalder. Jeg kommenterte at man kan få hormonterapi eller behandlinger som gjør håret tykkere. Da fikk jeg passet påskrevet. Dette er farlig, grusomt, og det er ikke bra å ta hormoner (rart i et land hvor de fleste går på p-piller), jeg er for selvopptatt, overfladisk, det er best å like seg selv som du er . Blablabla.
Jeg er så lei av dette. Dette kan jeg ikke beskrive
Hvorfor er det så bannlyst å passe på utseendet sitt i Norge? Hvorfor kan ikke kvinner bestemme selv hvilket hårlengde de skal ha? Uansett alder og hårtilstand. Hvorfor er det ikke lov å ta behandlinger om man ønsker seg sunt tykt og fyldig hår etter fylte 35. Jeg begriper dette ikke.
Jeg kjenner mange kvinner som kler kort hår, slik som Annebe her på bloggen, eller Hildstil på Instagram. Da jeg hadde kort hår manglet jeg hverken fine bilder eller fine menn. Dette påvirker ikke så mye. Men det finnes kvinner som virkelig ikke kler kort hår og det er bare dumt om de selv ikke ønsker kort klipp, men blir presset til dette.
Kan vi slutte med dette, vær så snill? Det er viktig å trives i egen kropp, ærlig og oppriktig, og det er viktig la andre også gjøre dette, selv om de kanskje ikke gjør det på din måte.
Jeg sitter her og reflekterer over hvor lett det egentlig er å bli toxic uten å være klar over dette selv. I dag snakket jeg med ei hyggelig dame som jeg er sikker på ønsker meg bare ve og vel, derfor sier jeg ikke mer om henne, men som klarte å såre meg litt uten å være klar over dette.
Mens jeg snakket om lange arbeidsdager og lang kjørevei, sa hun plutselig at dettte må være kjempebra for min del at det ikke sitter noen små unger hjemme og venter på meg. Det er det i utgangspunktet og hun mente dette vel, men sanneheten er at det kunne vært en liten gutt eller ei lita jente på snart to år som skulle vente på meg hjemme. Men det blei ikke slik fordi babyen min ikke fikk lovt å vokse og bli født. Det vet ikke hun som sier dette. Hun leser meg (som hun tror) og plasserer meg i sosial stige hvor jeg er ei voksen dame med voksen datter som må være kjempeglad for at hun er ferdig med småbarnstiden. Sannheten er at jeg kunne gitt kjempemye for å få oppleve denne småbarnstiden igjen. Det vet ikke hun. Hun mener bare vel. Hun tror at jeg mener det samme.
Mens jeg er på tur med ei venninne klager hun over sin familie, masete barn og gubben som tuller. Hun sukker og sier at jeg er så heldig som slipper alt dette, kan lese eller sove ettermiddagen og lever livet som jeg selv vil. Sannheten er at jeg kunne bytte med henne. Jeg har veldig lyst på familie med alt dette medfølger.
Jeg sitter med venninner og drikker vin. Vi skravler. Hun deler litt fra barndommen og jeg forteller om min oppvekst. Jeg forteller om pappa og alle de fine stundene vi hadde sammen da jeg var liten. Hun nikker og ikke sier noe. Så kommer jeg på at hun aldri hadde en pappa og kanskje det er vondt å høre på. Hvem vet. Men plutselig ble jeg uforsiktig med ord og toxic selv. Det er så lett å gjøre. Vi tenker en ting, og vi tror at folk deler samme mening, men vi aldri vet hva sannheten er…
Hva tenker dere om dette? Bør man alltid passe på hva man sier?
I dag markeres det Verdensdagen for psykisk helse. Psykisk helse til befolkningen ble mye verre her i Norge ifølge statistikken 2021. Grunnene er mange og hovedgunn er vel Corona pandemi som vi ble utsatte for i 2020-2021. Som person som hadde omfattende vansker med psykisk helse i form av angst og depresjon, vil jeg gjerne dele noen tips til enkelte og hver om hvordan man selv kan hjelpe seg selv på veien mot bedre psykisk helse. Disse tipsene funket for meg, og de har jeg samlet gjennom råd og veiledning fra helse-og fagpersonell, samt egen erfaring. Håper dette blir til hjelp til noen.
Ha normal døgnrytme (dette er ganske undervurdert, men det er sant- har man for lite søvn og ujevn døgnrytme, havner man i risikosone for å utvikle psykisk sykdom. Det er viktig med nok søvn og jevn døgnrytme)
Ha nok fysisk aktivitet (sitter man stille hele dagen får man også økt risiko for psykiske lidelser. Trening, turer og bevegelse hjelper på psyken, siden hjernen ikke klarer å både gruble og utføre bevegelser og aktiviteter)
Ikke unngå sunn stress (langvarig stresstiuasjon kan gjøre deg syk, mens unngåelse av vanlig hverdagslig stress er ikke sunt for psyken. Prøv å ikke isolere deg, men delta i normalt hverdagsliv)
Få nok hvile (det er viktig med pauser innimellom. langvarig stress og overbelastning fører til psykiske problemer)
Delta i positive sosiale opplevelser (det er veldig sunt å tilbringe tid med venner, forusatt at de gir deg psykisk støtte og godt humør)
Sats på Selvutvikling (det fremmer psykisk helse å lære nye ting, bygge nye positive forhold og utvikle seg )
Vær ute i natur (det finnes mye forskning som viser at natur har helbrendende og positiv effekt på psykisk helse, så det bør være gunstig å ta en tur ut i naturen innimellom)
Har du noen tips til bedre psykisk helse som du vil dere i kommentarfeltet? Du er velkommen!
Da jeg lovet i mitt forrige innlegg å fortelle om hvordan jeg ble kvitt perfeksjonisme, så her kommer det. Jeg var en perfeksjonist i mange år, spesielt i ungdomsårene og tidlig som ung voksen. Perfeksjonisme er faktisk veldig slitsomt å lide av, siden den bremser utviklingen og effektiviteten ganske kraftig.
Ting skal være perfekte, ikke bare gode, og ting skal være så bra som mulig, enda bedre og til slutt blir det aldri bra nok
Konsekvenser av dette er følgende: man føler stadig at man ikke strekker til, man sammeligner seg stadig med andre og ser at andre har det mye mye bedre enn deg selv, på alle mulige måter, forhold er ikke bra nok som regel siden det er ikke perfekt og man krangler med kjæresten eller kjæresten er ikke så perfekt som kjæresten til naboen, jobben suger siden den kan være kjip til tider, og man ønsker helst en perfekt jobb hvor alt passer, man selv er ikke pen nok, ikke smart nok, ikke rik nok osv. Dette kan fortsette til det uendelige.
Til slutt skjer det to av mulige scenario: enten man jobber seg ihjel og jager “det perfekte” hele tiden (vi alle har sett slike folk som opererer seg, trener masse, hele tiden bytter partnere, bosted og jobb, men blir aldri ferdige og fornøyde), eller gidder man ikke gjøre noe i frykt av at dette ikke blir perfekt nok (jeg har fortsatt dette hengende i og med at jeg prokrastinerer en del ting som jeg er redd for utfall for, dette jobber jeg med). Begge deler er slitsomme og gjør at man stagnerer og ikke utvikler seg, stresser mye eller hater seg selv for passivitet.
Hvordan komme ut av dette og begynne å leve et normalt liv uten plagsommer perfeksjonisme?
Først og fremst er det viktig å bli kjent med seg selv. Jeg sier dette veldig veldig ofte og kanskje dere er lei, men det er alfa og omega for et lykkelig liv. Bli kjent med deg selv! Finn ut hva du vil, hva du er god på, hva du er dårlig på. Så når du har gjort det, så fokuser på det du er god på! Dropp å forbedre hele tiden det du er dårlig på. Denne biten kan du øve på om det blir behov (slik som jeg gjør med kjøring nå), men det er mye lettere å bare droppe dette om du kan og heller utvikle det du er flink til. Slik øker du mestringsfølelse og stabiliserer selvbilde. Godt selvbilde er hoved ting for å bli kvitt perfeksjonisme. Da vet du at du er bra nok, og du vet på hvilke områder.
Neste steg er å slutte sammenligne seg sevl med de andre, og slutte å konkurrere. Eneste person du bør sammenligne deg selv med er deg selv i går. Har du fin utvikling si noe fint til deg selv og dyrk mestringsfølelse. Det er ingen vits å sammenligne seg med de andre, siden vi sjeldent vet om hvilke forutsetninger dem har og hvorfor de oppnådde det de har nå. Det er ikke alt vi vet og ser. Det er mye bedre å bli inspirert av andre og motivere seg selv.
Tillat deg selv hvileperioder og pauser i utviklingen. Oppnår du målet ditt så ta en liten pause og nyt livet, ikke sett med en gang neste mål. ellers får du ikke kjenne på mestringsfølelsen. Jeg gjorde slik før og dette gjorde meg syk og stresset. Akkurat nå hadde jeg en pause på en måned hvor jeg bare nøt det at jeg oppnådde mitt mål og fikk meg ny jobb. Dette var et riktig valg. Nå er jeg klar for innsatsen på den nye jobben og da kan jeg fokusere bare på dette i noen måneder til, så ta tak i andre mine mål. Det er greit at noe ikke blir perfekt eller at andre området i livet står på pause mens du jobber med et mål som er viktig nå (det er nemlig dette perfeksjonister har problemer med, de ofte multitasker og drukner i flere mål som de jobber med samtidig).
Dyrk takknemlighet. Dette er en kur mot alt og det er det som gir deg lykkefølelsen. Jeg har en fin rutine her i huset. Hver søndag setter jeg meg ned og skriver minst tre ting som var bra denne uken og som jeg er takknemlig for. Dette lar meg kjenne på at jeg har mye i mitt liv, jeg er heldig og at jeg har oppnådd mye. Så dette gjør at jeg lander litt og ikke har evig jag etter et bedre liv. Det er utrolig viktig å leve her og nå fordi at det er kun nå-øyeblikket vi egentlig har, siden fortiden er død og ferdig og fremtiden har ikke kommet enda. Noen skriver tre gode ting hver dag og dyrker takknemlighet. Det er utrolig effektivt mot perfeksjonisme.
Håper dette var nyttige tips. Det hjalp meg veldig hvertfall.
I går fikk jeg kommentar på mitt innlegg om endringer i livet som kommer, hvor jeg ble spurt om jeg har det fint med å komme stadig ut av komfortsone og “rasere” hverdagen som jeg fikk etablert hver gang. Her kommer svaret og kanskje dette vil være inspirerende til flere.
Det som er viktig for meg, er å vite hva jeg vil. Hver dag, hvert sekund, frem i tid
Jeg er veldig opptatt av planer og struktur. Det er ikke alltid det var slik. Da jeg var yngre og mer usikker var jeg utrolig påvirkelig av andre: hva andre sier, hva andre gjør, hva andre synes om meg og hva de mener som er best for meg. For noen år siden, ca syv år, satt jeg meg ned og skrev en liste. Hva jeg ønsker å oppnå for neste fem år. Dette var et viktig milepæl. Nå visste jeg hva jeg ville i livet og dette hjalp meg å holde stødig kurs mot målene mine. Det er utrolig godt å føle måloppnåelse og kjenne på lykkefølelsen av å leve det livet man faktisk ønsker seg. For meg er det utrolig viktig dirvkraft i alt jeg gjør og foretar meg. For mine valg.
Dette skapte reaksjoner ikke en gang og ikke to, men flere. Jeg fikk kommentarer fra folk rundt meg, fra de jeg datet, fra arbeidsgivere og bare random folk om at jeg er veldig rigid og for sykelig opptatt av mine planer og ønsker. Men dette stoppet meg ikke. Fordi jeg alltid vet hva jeg vil. Jeg vil ikke ha mindre enn det jeg ønsker meg. Jeg vil ikke endre det jeg vet vil bringe meg lykke. Men det betyr ikke at jeg er ikke åpen for endringer innenfor de rammene jeg har i livet. For eksempel, kunne jeg gi avkall på bosted i Stavanger for å ha bedre økonomi eller om familien min ønsket å bo på Jæren. Det er noe jeg kan leve med og være lykkelig. Om jeg får tilbud i morgen om kjempekarriere i Oslo, som jeg vet vil gjøre meg lykkelig og står på min liste over ting jeg ønsker meg, da kan jeg bytte bosted fordi karrieren min vil gjøre meg lykkelig. Det er ikke et jag etter noe bedre stadig, men naturlig utvikling. For meg er regelen enkel: det som ikke utvikler seg og spirer, blekner og ødelegges. Det er også naturens lov.
Akkurat nå lager jeg plan for neste fem år og dette gjør meg glad og trygg. Da vet jeg hvor jeg skal hen og hva jeg kan vente, hva jeg bør akseptere og hva jeg ikke bør gå for. Dette er utrolig betryggende og føles godt. Det kan alltid skje humper og hindringer på veien som vi ikke rår over, men det er så godt å vite hvor du skal hen, og hva du vil. Det er faktisk mange som kunne ha hatt godt av å svare til seg selv på.
Vet du alltid hva er det du vil for neste fem år, eller tar du ting på sparken?
Siden det virker som om jeg får flere kommentarer om mitt liv og hvordan dette skal gå med ny jobb og greier, så tenkte jeg å dele mine tanker rundt flytting, starte på nytt og sånt. Jeg bor i syv år her på Jæren og jeg trives kjempegodt. Jæren har egentlig absolutt alt: kjøpesentre, lege (jeg har sykt bra fastlege som jeg ikke ønsker å bytte), svømmehall, treningssenter, barnehager og skoler i nærheten, og jeg hadde jobb bare 3 minutter fra mitt hus. Da jeg flyttet i 2015 fant jeg leilighet som var nærmest mulig min jobb, butikk og skole til frøken. I 2018 kjøpte jeg leilighet som var bare 2 minutter unna den leiligheten som jeg leide før. Så jeg bor i over 7 år med alt i nærheten: butikk som er 1 minutt unna huset, skole med gangavstand på ca 7 minutter, jobb som var 3 minutt å gå til, skoler som jeg var konsulent for som var nært å kjøre til, fastlege som jeg kan spasere til på 4 minutter. Etter tøffe år i Harstad uten bil med store avstander både til jobb og skole, turnusjobb og masse styr føles dette som rene luksus. Koselig komfortsone.
Saken er at jeg trives for godt i denne komfortsonen nå og kjenner på kroppen at det er på tide å komme ut av den.
For det første, fant min datter aldri til rette på Jæren. Hun har venner, men hun trives ikke. I alle 7 år søker hun til mer akademisk miljø i Stavanger og har mange venner der. Hun sitter her og drømmer om å flytte dit.
For den andre, jobben som begynte som min drømmejobb ble verre og verre og gjorde meg kjempesyk, etter at min første gode leder ble borte. Jeg er utkjørt og jeg hørte endelig på legen min, tok steget og byttet jobb. Jeg fikk den jobben jeg drømte om i 2015. I Stavanger, i mer akademisk miljø, med mulighet for faglig utvikling. Akkurat nå innebærer dette lang reisevei hver dag, jeg hater å kjøre bil og er redd kø og motorvei, så dette blir skikkelig steg utav komfortsonen min, men om det koster å ha denne jobben så bør jeg betale. Det koster å oppnå sine drømmer. Så det skal jeg.
Så tredje ting, jeg opplevde at min kjæreste ikke trivdes på Jæren heller. Som akademisk person som er vant til bylivet søkte han mer til by. Jeg må være tro mot meg selv. Jeg trives best med akademiske menn som liker bylivet mer enn natur og bygdelivet. Derfor bør jeg ta steget nå og se etter boliger i Sandnes-Stavanger området til sommeren. Det blir veldig trist å forlate Jæren med dens strender og natur i gåavstand, med parker og stillhet, rolig liv. Men sånn er det. Jeg har ikke gitt opp drømmen min om familie, og jeg har ikke klart å få god kontakt med lokale menn da vi er litt for forskjellige, så da bør jeg komme meg nærmere byen.
Det å flytte og starte et nytt liv er alltid tøft. Det er ikke bare bare. Uansett om det gjelder å bytte leilighet eller hus, eller flytte til et helt nytt sted. Det er liksom opprivelse og oppbrudd hver gang. Jeg har gjort det over 15 ganger nå på mine 18 år tilsammen i Norge. Det er tøft hver gang. Men det er verdt det.
Jeg er der hvor jeg ville være for 10 år siden, og det er kun takket være at jeg ikke trives for lenge i komfortsone. Om jeg satt fast der, skulle jeg ikke oppnådd det jeg ønsket meg i livet. Nå vet jeg hva jeg ønsker meg for neste 5 år, så da skal jeg ut igjen. Flytte og starte et nytt liv.
Jeg håper dette var oppklarende for alle som lurer:)
Tør du å endre livet ditt trutt og stadig, eller trives du godt i komfortsone?
Det er et veldig interessant spørsmål som jeg hører ganske ofte:
“Kan penger kjøpe deg lykke?”
Noen svarer at nei, lykke kan ikke kjøpes for penger, men andre ler og svarer at de som sier slik ikke vet hvor de skal handle.
Jeg kan svare på dette en gang for alltid.
Ja, penger kan delvis kjøpe GLEDE som føles som lykke og nei, penger KAN IKKE kjøpe lykke
Det er kjempegodt å ha penger, men dersom penger erstatter noe viktig som kjærlighet, lykkefølelsen, gode relasjoner og psykisk eller fysisk helse, da er det ikke noe formål med pengene lenger. Jeg mener at ingenting i livet er gratis, og alt koster oss noe: vår tid, følelser, deler av livet, men alt i alt kan ikke lykke kjøpes.
Her kommer det en sjokkerende post i fra meg. TW her: det blir uretusjerte og usminkede bilder nederst i innlegget!
Siste uke blåser det hardt i sosiale media angående klinikken som ble åpnet av tre kjendisdamer i Oslo. Folk ble så forbanna fordi damene kalte botox injeksjoner for “kvinnehelse”. Jeg er for øvrig helt enig med at botox ikke har noe med helse å gjøre med mindre botox blir brukt til medisinske formål. Men at det er ikke bra med botox og andre kosmetiske ting, er jeg ikke enig i. Jeg har sagt det mange nok ganger, så skal ikke si det igjen. I dag handler det om noe annet.
Nemlig om selvtillit, selvbilde og hvordan dette påvirker yngre jenter og våre barn. Jeg lagt merke til en ting som jeg personlig synes er fælt: de fleste damer som skriker høyest at de er imot botox og elsker rynkene sine, har utrolig retusjerte bilder på profilen på Facebook. Ikke bare litt her og der, men så retusjerte med masse filter at man ikke kan se hvem de er! At nesa blir borte og man ser ikke ansiktstrekk.
Seriøst? Dette bør vi slutte med, jenter! Jeg mener at dette er utrolig dobbeltmoralsk! Sier du at du elsker rynkene dine så stå for dette, vis deg frem! Folk som ser deg ser med en gang hvor mye du misliker deg selv, så mye at du ikke tør ¨å vise deg frem. Hvilke signaler gir dette til barna våre, til yngre jenter tror du?
Jeg mener at det er ikke selv botox som er skadelig, men dårlig selvbilde og selvtillit som er utrolig skadelig. Og dette bør vi slutte med! En gang for alltid!
Jeg har ikke noe imot retusjering heller for øvrig, men det er for tåpelig å hevde at du elsker deg selv og hver eneste rynke, og viske bort hele ansiktet med filters. Hvilke signaler sender du ut slik? Hvorfor misliker du deg selv så mye? Det er ikke botox sin feil, og det er ikke de som pleier huden sin og ser fresh ut sin feil. Det er DIN selvtillit og DITT ansvar! Når vi er voksne bør vi være såpass trygge på oss selv at vi kan vise oss slik vi er: med botox eller uten, men oss selv.
Her kommer det bilder fra Lena: usminket, slik jeg er, og med sminke og godt lys, der får du se forskjellen, selv om begge bildene ikke har noe filter på. Og ja, jeg også har valker, dette er HELT NORMALT. Men mest av alt skulle jeg ønske at jeg ikke trengte å publisere dette for VOKSNE kvinner. Vårt selvtillit er VÅR OPPGAVE!
ingen sminke, ingen filter, ingen redigering, naturlig lys hjemme
gode hudprodukter, sminke, stelt hår, godt lys
absolutt ALLE har valker, det er litt fett og hud, som beskytter indre organer, dette er normalt
Vær glad i deg selv, se deg selv i speilet, ta en selfie eller to, slutt å være dobbeltmoralsk og rett pekefinger, vær hel, ikke perfekt, det er det som gjelder.
Enig med meg eller tok jeg det litt for langt synes du?
Jeg vil gjerne dele et råd (for deg som ønsker å ta imot) som vil garantert endre livet ditt til det beste. Her er det:
Alltid sammenlign deg selv KUN med deg selv
Dette virker så enkelt, men samtidig så vanskelig. Jeg treffer så mange folk som driver og sammenligner seg selv med alle andre, glemmer sine forutsetninger og utgangspunkt, og ser på dem som har helt andre forutsetninger og kanskje drahjelp og bedre utgangspunkt. Dette er veldig demotiverende og deprimerende. Når du sammenligner deg selv med deg selv i fortiden da kan du se progresjon (eller ikke), justere din progress og utvikling, få mer motivasjon og kan være stolt av deg selv, noe som styrker selvtillit.
Jeg hadde samme uvane før, og nå er jeg kvitt den, og godt er det! Akkurat nå kjenner jeg at jeg har beste selvtillit enn på lenge. Så dette anbefales til alle
