I går kjørte jeg til Bryne og i rundkjøringen kolliderte jeg nesten. Ei søt eldre dame i søt lille bil. Hun kjørte for sakte og bremset hele køen og jeg var stresset med dårlig tid og måtte komme meg raskt frem. Derfor trykket jeg på gassen når jeg så at hun skulle rett frem. Men gjett om hun ikke skulle rett frem! Hun skulle til venstre. Uten å gi tegn med blinklyset.
Dessverre så er folka sløve her med blinklyset og dessverre så kjører eldre folka ikke så forsvarlig. Det er bare fakta, selv om det føles fælt og urettferdig å skrive dette nå. Eldre folk har nedsatt reaksjonsevne og derfor kjører de for sakte, bremser for seint, skaper kø og potensielle farlige situasjoner.
Derfor når jeg hører om forslag om å fjerne helseattest for eldre sjåfører så blir jeg veldig irritert og redd. Er dette så lurt? Er dette verdt noen sitt liv? Jeg personlig har vært i flere farlige situasjoner på veien forårsaket av eldre sjåfører, og min venninne hadde englevakt da hun kolliderte med traktor på grunn av eldre sjåfør. Dette var veldig skummelt.
Så nok en gang til om dette: eldre sjåfører bør ha skikkelig helsekontroll på veien og kjenne godt til sine begrensninger.
Nå kommer det kanskje et upopulært innlegg fra LenaLykke. Det finnes flere ting jeg ikke forstår her i landet og her er en av dem: intens soling med en gang sola titter frem tidlig om sommeren. Nordmenn virker til å være solsultne i det de sitter der i timesvis i sola uten nåde for sin skjøre hud, og grilles og grilles til de blir intens røde og solbrente. Jeg har aldri skjønt dette og jeg har holdt meg vekke fra sola så lenge jeg husker meg som voksen. Som barn hadde jeg flere episoder med solbrent hud og til og med solstikk. Har du oppelvd solskader som barn løper du risiko for hudkreft som voksen. Alt er etter hvilken hudtype du har.
De fleste nordmenn har første og andre hudtype, dvs lys hud som blir sjeldent brun, men helst rød og som disponerer for solskader. Denne hudtype gir en høy risiko for hudkreft (informasjon finner du hos Kreftregisteret). Så om jeg hadde denne type hud skulle jeg brukt solfaktor 50 året rundt, uten tull. Jeg har hudtype 3, dvs hud som tåler sola godt og som blir raskt brun. Jeg arvet denne hudtype hos pappa som kommer opprinnelig fra Ukraina og Georgia hvor folk har noe mer robust og mørkere hud enn nordiske folk. Han har aldri solskader uansett hvor lenge han befinner seg i sola, også uten solbeskyttelse.
Min mor og bestefar har nordisk huddtype, så mamma holder seg i skyggen og bruker solfaktor 50 året rundt siden de bor i Sør Russland som har samme klima som Mallorka og hvor det er veldig varmt hele tiden. Min bestefar hadde hudkreft fordi han elsket å sitte i sola og det er ikke noe man kødde med når man har nordisk hud. Jeg får alltid nye føflekker etter jeg har vært i sola uten solfaktor, og det er et tegn på at huden er skjør. Så nei, ingen overdrevet soling her. Pluss til dette bruker jeg solfaktor 50 i ansiktet som en del av sminkerutine hver dag året rundt. Dette trikset lærte jeg av koreanske bloggere. Asiatiske kvinner er kjente for sin ungdommelig hud. Skulle ønske jeg visste dette da jeg var 20 og solet meg uten solfaktor. Det er slik man soler på seg rynker fordi hoveårsaken til rynker er igjen…SOL!
Ja, jeg har høye nivåer av vitamin D i kroppen også fordi at jeg er flink med tilskudd og tran, så jeg bruker ikke sol som vitamin D kilde heller.
Nå etter mine refleksjoner kommer det er spørsmål jeg håper dere svarer på: Er det å være solbrun et slags STATUS i det norske samfunnet?
En til post om hvorfor det er viktig å passe på hva man poster på sosiale medier og hvorfor familien min trakk seg fra bloggen. Kanskje det er litt kjedelig, men veldig nødvending. Det er slik i dette landet ( og sikkert i andre land også) at de som tørr å dele noe med mange mange mennesker, setter seg selv i veldig utsatt posisjon. Det påstås at det er ytringsfrihet i Norge og det er det på papiret. Altså det kommer ikke politiet på døra og ikke henter din pc (selv om jeg var vitne til at dette skjer også!), men at du skal gå ustraffet på noen måte for dine ytringer og skriblerer, det er absolutt ikke. Man får sin straff i form av negativ oppmerksomhet, kommentarer og stikk. Det er faktisk uansett hva du velger å dele. Med en gang din blogg er noenlunde synlig så skjer det ting.
Derfor har man som PLIKT å beskytte sine barn og sin familie. I starten av min “bloggkarriere” var jeg ganske naiv og trodde at menneskene rundt er utelukkende nysgjerrige på meg og derfor stiller spørsmål og leser bloggen min, men raskt oppdaget jeg at det finnes folk som elsker å lete etter feil og mangler for å “ta” bloggere på ett eller annet: desto mer blir du populær, det sterkere press vil du oppleve. Dette presset vil gjelde din familie også. Derfor bør du tenke hver gang du publiserer noe om dem i sosiale media eller på bloggen. Du kan risikere at dine nærmeste tar skade. Vi skylder dem trygghet, også når det gjelder våre handlinger i sosiale media.
I går så jeg diskusjon i en gruppe på Facebook om hvilken dialekt som er finest i Norge. Jeg mener personlig at det er veldig håpløs diskusjon fordi at vi alle er forskjellige og vi liker forskjellige ting. Så jeg vil dele mine tanker om dette.
Jeg synes at stavanger dialekt er best. Jeg har alltid vært fascinert av denne byen og dialekten. Mange mener at stavanger dialekt er ikke så fin, men jeg liker den. Jeg elsker best skarret “r” som høres litt “frenchy” ut. Husker da jeg bodde i Harstad så møtte jeg en mann fra Stavanger, vi satt på kafe og han snakket og snakket, mens jeg var helt stille. Han spurte hvorfor jeg ikke sa noe, og jeg svarte at jeg nøt å høte på dialekten hans. Slik var det alltid og nå boltrer jeg i min elskede dialekt, og selv om jeg ikke studerte den godt og heller ikke lærte den selv så trives jeg kjempegodt med å høre på.
Jeg liker også godt bokmål eller Oslo dialekt, fordi at den er veldig vakker og ren, og jeg forstår alt så lett.
Dere som leser bloggen min ofte vet at jeg er ganske åndelig og overtroisk. Dette kanskje passer dårlig for person med så mye utdannelse som meg, men jeg føler meg som unikt menneske som kan kombinere disse kvalitetene. Noen av disse tingene jeg tror på er ganske absurde og jeg tenker at jeg har det gøy med å tillate meg å tro på dette. Noen tingene er alvorlige og seriøse for min del og betyr mye. Men en ting jeg virkelig tror på, sånn veldig, det at jeg tror på karma.
Karma betyr at det du gjør mot andre vil slå tilbake på deg selv en dag. Dette er noe jeg har sett mange ganger være sant i mitt liv.
Altså alle som var slemme mot meg fikk tilbake passet påskrevet. Enkelt og greit.
Dette synes jeg er helt legitimt og rettferdig. Dersom noen gjør noe ondt mot andre så det er på plass at hen får oppleve noe ondt tilbake. Jeg mener det er helt på plass. Det er ikke alltid man får karmaen sin i retur tilbake med en gang, det kan gå år og dager, eller barna kan få dette tilbake for noe foreldrene gjorde. Dette er noe jeg tror på, selv om jeg ikke ser helt rettferighet i dette når dette gjelder barna.
I dag opplevde jeg noe som jeg tror de fleste som har blogg opplever: jeg ble slengt i trynet alt jeg skriver på bloggen og dette ble brukt mot meg i en samtale.En viktig samtale hvor det var flere folk og hvor det opplevdes ekstra ydmykende. Av person som var såpass uproff som tillot seg personlige angrep i så viktig samtale.
Ja, jeg vet at man blir slags “offentlig” person når man blogger. Så dette måtte jeg forvente å komme, men uansett. Nå har jeg blogget i mange år, og siste fire årene ble bloggen min terapi og motivasjon til å fungere i hverdagen. Dette høres ganske stort ut, men det er slik det er. Jeg har blogg ikke bare på gøy, dette er nesten min dagbok hvor jeg deler mine tanker. Grunnen til at jeg gjør det offentlig er at jeg får eksponere meg litt og det at jeg har et håp om at flere vil kjenne seg igjen i dette og kanskje få hjelp av bloggen min. Det er flere ganger jeg fikk private meldinger hvor folk fortalte meg at de hadde fått god hjelp av artiklene mine.
Men nå vet jeg at det finnes folk som ikke leser bloggen min for å heie meg opp, men snoker her for å finne ut masse dritt som kan brukes mot meg. Det finnes folk som har så lite å gjøre at de bruker sin dyrebare tid for å lese hvert eneste ord her og finne “skjult mening” og det finnes folk som er så uhøflige at de tror at de kan diktere hva jeg får lov å skrive på bloggen min. Så til dere som heier meg opp og er her for å hente noe positivitet – TAKK og god energi deres vei. Til dere “snokere”- TAKK for at dere bidrar til økte visninger her og generert inntekt. Det er betaling for alt det stygge dere har å komme med. Ellers har jeg ikke noe å takke dere for.
Til syvende og sist: dette er en positiv LYKKEblogg og slik skal det fortsette å være. Selv om livet skjer, sykdommen skjer, snokere og stygge folk skjer, men kjærlighet og lykke seier alltid, og dette jeg kommer til å bevise. Stay positiv (mot dem som fortjener dette). De som ikke gjør får bare ignorering hos meg. De fortjener ikke min tid og min energi. Så det blir ikke flere artikler om dere, kjære snokere. Håper dere koser dere her masse og husk at det er demokrati i Norge og så lenge man ikke skriver noe direkte stygt eller ulovlig mot dere så kan man skrive det man vil på egen blogg.
Hva synes dere, bloggervenner? Er dette kjent problematikk?
Vel og merke så har jeg ingenting politisk på bloggen, ikke skriver noe om min jobb, ikke skriver noe om mannen min og vårt forhold, ikke skriver så mye om mine sykdommer (jeg deler her kun ca 1/3 del av det jeg strever med), ikke deler noe nasjonalistisk eller feministisk, men så finner folk noe å henge seg i allikevel. Er ikke dette helt utrolig og litt creepy?
Nå sitter jeg og ser på case om Dr. Cline (det finnes film om han på Netflix som heter “Our Father”) som laget over 90 barn på sine pasienter som søkte om å få barn med donorsæd.Dette er helt grotesk og jeg tenker at dette kunne gjøre bare en som er syk i hodet. Men samtidig tenker jeg: vet vi alle absolutt alt om familien vår?
Min far fant sine søsken i voksen alder, og hvem vet kanskje det er flere av oss som ikke vet hvor mange søsken vi har? Jeg er rimelig sikker på at jeg har bare ei søster, men det er fordi at jeg vet at mine foreldre har aldri hatt noen andre kjærester enn hverandre. Men har man flere flørter så kan det fort skje at man ikke vet helt?
Isåfall kan man begynne å date person som vise seg å være din halvbror eller halvsøster? Er dette mulige?
I dag har vi vært i banken med frøken og forsøkte å fikse henne bank id og kort.Vi måtte svare på uendelige spørsmål, som er sikkert helt legitime, men som folk med norske pass ikke får stilt. Blant annet fikk frøken høre på en kommentar :
Du er født i Harstad, men har enda ikke ordnet deg norske pass. Hvordan er dette mulig?
Jeg ble ganske provosert, og frøken ble litt lei seg. Jeg vet at ansatten i banken mente godt og ikke tenkte over ordene sine. Men det er faktisk klassisk eksempel på det jeg kaller for “hverdagsrasisme”. At folk blir påpekt sin bakgrunn uten at men selv ønsker eller ber om dette, og man blir sammenlignet med de som har annerledes bakgrunn. Sammenlignet ikke i ditt favør.
Altså jeg skjønner ikke hvordan en person som ble født i Norge, har gått i norsk barnehage og skole, har norsk som morsmål og bor hele livet sitt i Norge uten å reise ut og bo i et annet land, hvordan kan denne personen ikke være norsk? På papiret ja. Men egentlig i realiteten er personen norsk. Enkelt og greit. På samme måte som jeg aldri blir helt norsk av å inneha norske pass. Jeg har ikke norsk mentalitet, jeg har ikke vokst opp her. Selv om jeg kom hit som veldig ung. Frøken er norsk det er ikke tvil om, og når man identifiserer seg som norsk er det ganske trist å få stappet i trynet at du er ikke det. Kun fordi du mangler papir hvor det står at du er norsk.
Vet ikke jeg, men slike situasjoner er hverdagskost for oss. Jeg vet at jeg skal ikke syte og folk ikke mener vondt, jeg ville bare illustrere hvordan dette er.
Legger dere merke til lignende situasjoner i hverdagen? Dette trenges ikke gjelder nasjonalitet, men kan godt gjelde kjønn, legning, sosiale stigma osv,
I går satt jeg hos frisør. Dette trengtes. Jeg fikk forferdelig ettervekst siden frisøren min var sykemeldt og jeg gikk syv uker istedenfor mine vanlige fem, før jeg fikk farget håret. Mens jeg satt der og drakk kaffe og koset meg i frisørstolen, tenkte jeg om at jeg burde klippe hår. Jeg har mistet masse hår etter covid og det som var igjen var utrolig slitt. Før i tiden klippet jeg meg ofte og var tøff nok til hvilken som helst frisyre. Jeg hadde alle mulige frisyrer i mitt liv og alle mulige farger på håret. Men nå trives jeg så godt med frisyren at jeg ikke tørr å endre noe.
Mens jeg satt og funderte på alt dette, kom det inn ei ung og vakker jente med langt, tykt, bølgete, naturlig blondt hår. Hun satt seg i stolen og fortalte at hun ønsker barbere hodet. Jeg ble sjokkert. Så fikk hun frisyren sin på 6 mm og donerte sitt flott hår bort til dem som trenger parykk. Dette var utrolig flott. Da ble jeg tøffe jeg også og klippet meg ganske kort. Alt slitt hår ble klippet vekk og nå sitter jeg her og betrakter min nye frisyre og lurer på om jeg er blitt mindre tøffe enn før.
Kanskje det er noe som naturlig kommer med alderen?
I går leste jeg et fint sitat om det å ta sjanser. Jeg er slik person som tar de fleste sjansene i livet. Det er veldig få ting som jeg ikke turte å satse på og som jeg angrer på den dagen i dag. Det er jeg glad for. For meg er det nemlig slik at det er bedre å gjøre noe og angre, enn å angre resten av livet fordi jeg ikke tok sjansen.
Ja, jeg fikk flere trøbler og problemer i livet på grunn av dette, men det er greit. Det er prisen for å være modig og klare å ta valg.
Så,
“I know a woman who stops asking “Why?” and started saying “Why not”.
She is one of the most successful women in the world now”
