Slutt å fortelle meg at jeg fortjener dette!

Her sitter jeg og sola skinner, jeg har spist masse tørket frukt i dag og nå har jeg kjempelyst på en is. Jeg vet at dette er ikke sunt for huden min, men klarte ikke å motstå.
«Shit, det fortjener jeg jo!» sier jeg idet jeg tenker på det at jeg har tross alt var superflink med å avstå alle søte saker til uka. Jeg går til kjøleskapet og fisker ut en is, og spiser den med god samvittighet. Det jeg tenker nå er hvor farlig og usunn uttrykket «Det fortjener du!» egentlig er. Alle gode ting må fortjenes.
Har dere lagt merke til at man bruker uttrykket bare om gode ting. Liksom ingen fortjener dårlige ting. Ingen fortjener å bli syk fordi en ikke klarte å leve sunt. Ingen fortjener å være fattig fordi en ikke gidder å være fornuftig med penger. Alle fortjener å være stramme og pene fordi at de har jobbet for det. Alle fortjener å bruke pengene sine på tur og kos fordi de har jobbet hardt for å tjene dem. Så dette uttrykket gjør noe med en.
En føler at en får resultat av det man jobbet med, men en blir ikke ansvarliggjort for noe man ikke klarte så bra eller valgte feil. Og hva dette kan føre til? Til følelsen av urettferdighet og en sånn veldig vanlig utrrykket « hvorfor får andre det til, men ikke meg?» Det er jo helt umulig å tenke at man kan faktisk ikke fortjente det samme som andre får til. Nemlig fordi at man ikke lagt inn like mye arbeid i dette. Nei. For jeg fortjener det jo! Jeg fortjener alle gode ting.
Hvorfor må man fortjene noe? …Istedenfor å si til seg selv at « ja, jeg tillater meg dette». Når man mener at man fortjener noe og tar og gjør det så skaper det en slags situasjon hvor man ikke ser konsekvenser. Dersom man reflekterer at ja, det er her og nå jeg tillater meg dette, jeg er en voksen person og er klar for å ta konsekvenser av mine handlinger, så skaper det ikke unødvendig frustrasjon senere.
Hvorfor må vi fortjene å gjøre noe i det hele tatt? Hvem setter disse grensene? Merk at det er ofte noe som foreldrene sier til barna « først middag så godteri», « hvis du blir flink så får du…». Senere blir det til « Du fortjener det!», men denne gangen er det oss selv som er den strenge mamma eller pappa. Vi må fortjene å kose oss, vi må fortjene å få noe til, vi kan ikke bare gå og ta det.
Jeg liker ikke uttrykket, men hvor vanskelig er det å bli kvitt det når man hører det hver gang opp til flere ganger. «Du fortjener det!» hører man fra reklame som mener at kun denne sjampo er bra nok for håret mitt, alle andre suger og om jeg kjøper de andre så dette er fordi at jeg ikke har fortjent det rett og slett.
«Du fortjente det» hører jeg fra ei venninne som ser på rosene fra en venn. Ja, om han besøkte meg uten å gi meg blomster så dette er fordi at jeg ikke har fortjent å få blomster. Enkelt og greit.
«Det fortjente du jo» sier mamma når jeg sier at jeg har brukt sykt mye penger på shopping på jentetur. Selv om om jeg var fornuftig og sparte litt så kunne jeg åpne postkassa uten hjertebank i frykt for nye regninger.
Jeg bruker uttrykket veldig ofte selv, men klarte aldri å reflektere over det tidligere. Jeg liker jo konseptet og mener at livet er skapt for å nyte det og unne seg mange gode, flotte ting, både fysisk og emosjonelt, men sorry, i det siste har jeg problemer med dette uttrykket og vil være påpasselig med å bruke det.
Så nå spiser jeg is fordi at JEG KAN og JEG HAR LYST på. Jeg trenger ikke å fortjene en is, damn it

 

Supervanskelig oppgave fra min psykolog

Nå jobber vi intens med å utvikle mine sosiale ferdigheter. Jeg har alltid slitt med det å lese en del sosiale koder og tilpasse meg sosiale situasjoner. Det gjør ikke saken bedre at jeg flyttet til et fremmed land. Her strever jeg enda mer med å lese sosiale koder. Det er så lett da å bare gi opp å møte folk.
Nylig oppdaget jeg at jeg nesten ikke har folk som støtter mine interesser og som jeg kan snakke åpent om i min omgangskrets. Eller kanskje har jeg dem, men merker dem ikke.
Så jeg fikk en skikkelig vanskelig oppgave fra min psykolog: møte en ny person hver uke. Det trenger ikke være en date. Jeg skal møte nye folk og bruke minimum en time for å snakke med dem UTEN å bruke telefon og sosiale media.
Kanskje høres denne oppgaven ut som veldig hyggelig og koselig, men for meg blir det en skikkelig utfordring. Jeg skal komme over angsten min og prøve å skape en meningsfyll kommunikasjon. Så  det gjenstår bare å se hvordan det vil fungere.
Hva synes dere om en slik oppgave? Noen erfaringer?

 

Bloggen ble all fritiden min

Det er på tide å innrømme at det siste halvåret tok bloggen all fritiden min. Jeg har ikke møtt venner og nye folk, jeg har ikke vært ute så mye. Det jeg gjorde etter jobb var skriving, skriving og altså skriving. Til slutt kjente jeg skikkelig på at dette ble for behagelig for meg med tanke på angsten min.
Man trenger ikke møte ekte mennesker. Da man lever et liv online. Man treffes, chatter og krangler på nettet. Dette gir illusjon av livet, men man lever ikke egentlig. Bare later som.
Så dette ble en vane for meg. Og det er bra at jeg forstod at hobbyen min gjør meg lykkelig, men samtidig ulykkelig når jeg var for opptatt med skriving, toppliste plassering og omtaler. Akkurat nå lærer jeg å kommunisere med levende mennesker, og dette er veldig spennende. Tro meg eller ei.

5 ting det er ikke lurt å si til en som sliter psykisk

Som en person som stadig befinner seg på begge sider av barrikaden- både som coach og en som har «issues», treffer jeg stadig folk som har utrolig lite forståelse for hva det innebærer å slite psykisk. De kan i sin tur ha utfordringer på denne planen selv, men allikevel, mangle empatiske evner kombinert med et sterkt ønske om å hjelpe andre. Det som virker smart, kan være helt feil, så derfor kom denne artikkelen. Den er subjektiv og baseres på egne opplevelser, så dersom noen føler seg truffet er det bare å beklage, eventuelt å gå litt i seg selv.
Ta deg sammen!
Det er ikke sjeldent jeg får høre dette. Jeg må innrømme at jeg har sagt dette selv til mange. Dette er frasen som IKKE VIRKER. Hvorfor? Fordi at det handler ikke om manglende vilje eller latskap, eller egoisme som noen hevder. Dette handler om psykiske problemer. Det hjelper ikke å si til seg selv «kom igjen, stå opp» når en er rammet av hardt depresjon og ikke klarer å stå opp om morgenen. Det går heller ikke an å si dette til seg selv når angst anfallet nærmer seg og hele kroppen blir involvert og nærmest ikke kan styres. Så dere, ta dere sammen og glem denne frasen.
Du ser ikke syk ut
Dette er en klassiker. Love it, helt seriøst. Ja, jeg ser ikke syk ut. Jeg poster selfies og treningsbilder, jeg drar faktisk ut. Hvordan skal jeg se ut for å bli tatt på alvor? Skal jeg bli blek med poser under øynene? Eller ustelt på håret og i utvaskede joggebukser? Dersom du tror det så vet du svært lite om meg. Kanskje den perfekte kroppen min er resultatet av hard trening som igjen er resultatet av helseangst? Kanskje sminken min hjeper meg å tørre å gå ut blant folk? Kanskje jeg føler meg avkledd når jeg ikke bruker den? Vær så snill la vær å kommenter.
Mange sliter med det samme
Ja, det vet jeg, men alle vi er unike, så det hjelper lite å høre at det er «mange» der ute som har «det samme». For meg virker det som et slags bagatellisering av det faktum at jeg har noe å jobbe med. Det gjør situasjonen alminnelig, på lik linje med influensa eller høstens forkjølelse. Jeg kan love deg at det er mye mer enn forkjølelse, så vær så snill la vær å kommentere.
Du er jo sterk!
Ja, jeg er sterk. Om det var slik at kun svake mennesker fikk psykiske utfordringer, kunne det kanskje vært enklere, og kunne forebygges. Sannheten er at alle kan få psykiske plager, sterke enn vel som svake. Så ikke få meg til å føle skyld i det at jeg var ikke «sterk nok», kanskje jeg har vært for sterk for lenge.
Det går over
Ja, heldigvis går det meste i livet over. Samtidig, hvor mye vet du årsaken til det at jeg sliter? Kanskje, går det bra, kanskje går det over, kanskje trenger jeg litt hjelp til at det skal gå over, kanskje trenger jeg mye hjelp. Jeg vet dette, men når du sier dette, begynner jeg å bli urolig om at det tar lang tid og enda ikke «gikk over». Vær så snill, dersom du ikke ha noe å si, ikke si noe som helst. Hold handa mi, gi meg en klem, lytt til meg, eller bare ikke berør tema. Jeg er den samme, jeg har ikke forandret meg, bare akkurat nå har jeg noe ekstra å jobbe med i livet mitt.

Jeg følte skam over at jeg lykkes

Mandagen i dag var digg. Det er ikke ofte det skjer, så jeg setter pris på dette. Det er sommerferie nå og jeg jobber fortsatt, men det er mye roligere på jobb og jeg har fleksitid og kan disponere dagen litt mer fritt, så jeg spiste litt bedre frokost om morningen, og det var altså rene hverdagslykke.
Idet jeg stod og stekte egg tenkte jeg på de som ikke har det så bra nå om sommeren. Det er faktisk mange av oss! Noen strever med økonomi, noen fikk påvist ufyselig sykdom, og noen opplever brudd eller trøbler i familien. Den tiden vi har det fint og koselig kan være et mareritt for andre. Så jeg stod der og tenkte på det, men ikke mer enn så. Fordi at jeg ikke opplever skam over å ha det bra lenger.
Det var underlig følelse før. Jeg hadde dårlig selvtillit og opplevde mye i livet, og dette resulterte i noe som ga meg skyldfølelse når jeg hadde det bra mens andre hadde det fælt. Idet jeg flyttet og fikk egen leilighet og kjekke jobb unngikk jeg å møte venner fra “fortiden” siden flere av dem hadde det fortsatt ikke bra. Jeg føler meg ekkelt. Som en svikter eller som en som fikk premie fra livet uten å fortjene dette. Da jeg møtte knuste foreldre i sorg via jobben min følte jeg skyldfølelse for at jeg har et friskt og ressursterkt barn. Da jeg møtte noen syke prøvde jeg å finne på alle mine sykdommer og problemer, bare for å understreke at jeg egentlig ikke ha det så bra. Jeg tillot ikke meg selv å nyte min suksess, og helse og det fine livet jeg har egentlig skapt helt selv.
Nå når jeg jobber med hun fantastiske psykologen min, så jobbet jeg meg gjennom denne skyldfølelsen og klarer å nyte livet mitt slik det er. Ja, jeg fortjente alt jeg har! Jeg jobbet hardt for dette, og fikk ingenting gratis. Men om dette skjer i fremtiden og jeg får noe fint servert på sølvfat (en super duper kjæreste f.eks) vil jeg ta det imot og nyte så lenge jeg kan.
For sånt er livet. Noen har det kjipt, men det betyr ikke at vi ikke har lov å ha det bra, selv om vi kan vise forståelse og empati å gi støtte.
Opplever dere noe lignende? Hvordan jobber dere med slike følelser?
XOXO Tastaturheks

Nei, det er ikke egoistisk å ikke ønske å bli organdonor

Jeg havnet nok igjen i en diskusjon i ei gruppe på Face. Der stilte trådstarter et spørsmål til oss alle om vi er organdonorer eller ei. Det var ønskelig med forklaring på hvorfor ja eller nei. Jeg skrev at jeg er ikke organdonor og vil ikke forklare hvorfor. Tilbake fikk jeg kommentarer at det er svært egoistisk av meg å ikke bli donor om jeg er frisk. Så her er mine tanker om saken.
Nei, først og fremt synes jeg ikke at det er egoistisk å ikke ønske å være organdonor om man er frisk. Det kan være diverse årsaker til dette. Noen mener at en vil ikke leve om en blir hjerneskadet, noen har religiøse overbevisninger eller tro som tilsier en at en skal være “hel” når en skal dø. Jeg har ikke religiøse ting som hindrer meg, men det å bli donor er skummelt. Jeg vokst opp i et land hvor alle som egnet seg kan bli donorer og man trenger ikke tillatelse fra pårørende om man er dø. Jeg husker svært godt alle de “skumle” saker som dukket opp i media om legene som ikke gjorde nok for å berge livene til døende pga donasjon, og pårørende som gikk til retten. Dette var svært belastende for pårørende, legene og ikke minst oss som observerte alt dette. Så jeg har liksom skrekk og frykt knyttet til temaet. Frykten min er ikke helt ubegrunnet da jeg leser om flere tilfeller hvor folk ble erklært hjernedøde og klargjort til organdonasjon, men våknet igjen og ble friske siden. Legene er ikke guder så de kan jo også ta feil, noe som er veldig normalt og menneskelig. Nå diskuteres det ny metode som vil gjøre at donorer blir klarerte for organs transplantasjon. Denne metoden vil ikke gi sjanse til slike pasienter som er hjerneskadede. Jeg vil leve. Uansett om hjernen min blir skadet. Så jeg vil bli sikker på at det vil bli gjort alt for å berge meg. Man kan ikke kalle dette for egoisme. Det er naturlig å ønske å overleve.
Jeg ble spurt om jeg vil takke nei til organ om jeg blir syk og trenger transplantasjon. Dette er fordi at jeg ikke ønsker å bli donor selv. Og igjen svaret mitt er nei. Jeg vil ikke takke nei, for jeg vil leve. Igjen.
Noen kanskje vil mene at slike refleksjoner er urettferdige, men livet generelt er urettferdig. Jeg som passer på kroppen min og spiser sunt, ikke røyker og ikke drikker, kan bli syk eller plutselig dø, mens en som drakk for mye og fikk leversvikt kan få en ny frisk lever og så fortsette livet sitt. Vi kan ikke sitte og tenke rettferdighet hele tiden. Livet er bare slik. Så jeg reagerer ikke når noen sier de ikke ønsker å bli donorer på noe måte. Men jeg har enorm respekt for de som velger å være det. Kanskje jeg skifter mening etterhvert om norske leger velger de metodene som vil gjøre meg trygg på at de skal kjempe for livet mitt til det siste sekundet. Blodgiver vil jeg gjerne være, men det kan jeg ikke pga at jeg har jernmangel som følge av min adenomyose (En type endometriose). Så jeg satser på at blodprosenten min blir mye bedre etter overgangsalderen så da kanskje kan jeg også bidra.
Hva synes dere om saken? Enig eller uenig med meg?
XOXO Tastaturheks

 

J***a feminist 

For ti år siden satt jeg på kjøkkenet i kjellerleiligheten min og leste bloggen til en dame fra samme by som meg. Hun skrev om feminister. I hennes beskrivelser virket feministene for meg som ustelte ropende kvinner som hatet menn. Jeg grøsset og gledet meg over at jeg slettes ikke var slik. Jeg laget tre retters til mannen skulle komme hjem, holdt kjeft, var flink og lydig og dypt ulykkelig. .
Ti år etter sitter jeg her, ei som kan kalle seg for feminist. Dette ordet trigger maaaaange, altfor mange folk fortsatt. Jeg får dritt slengt etter meg, råder å «finne meg en ordentlig mann som skal p…e vettet av meg» eller «skjerpe deg din javla feminist», men jeg velger å ha dette ordet på profilen min. Dette gjør meg stolt over utviklingen jeg hadde de siste årene.
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto

7 ting angsten lærte meg

meg

Jeg vil ikke legge skjul på at mitt valg å blogge om angstlidelsen min var basert på et ønske om å bli «helbredet». Jeg brukte å kjempe mot angsten, jeg ville bli « frisk». Jeg skulle «snakke meg igjennom dette», skrive ut, trene vekk. Inntil jeg innså at det å kjempe mot angsten var det samme som å kjempe mot meg selv. For dette er en del av meg. Kroppen min, psyken min, hjernen min ville fortelle meg noe. Kanskje jeg burde bare høre og lære noe? Jeg lærer fortsatt å høre på kroppen min, å være snill mot meg selv. Men det er en del ting jeg har lært av det å leve med angstlidelsen. Disse tingene vil jeg ta med meg videre og bruke som en styrke, ikke svakhet.

Du er sterk
Ofte oppfatter man det at man har fått psykisk diagnose som et tegn på svakhet. Det virker som om du har ikke klart å mestre hverdagen i motsetning til andre. Sannheten er ofte at angstlidelse er et tegn på at du er faktisk veldig sterk. Saken er at du har vært for sterk litt for lenge. Forestill deg en som løfter tungt hver dag og bærer det på skuldrene sine. En dag sier kroppen stopp om man ikke tar pauser og restituerer. Kanskje det er på tide å ta denne pausen? Ikke fortvil- du er fortsatt sterk, du.

Du er normal
Det er utfordrende å anse som normalt det å ikke sove nesten hver eneste natt, få døgnrytmen snudd på hodet og se eller høre ting som ingen andre ser eller hører. Slikt tar veldig på selvbildet, og personlig tror jeg at vi med angst får depresjon i tillegg på grunn av at det er vanskelig å normalisere disse tingene i samfunnet. Uansett sier både forskning og min psykolog om at dette er normalt. Jeg velger å tro på dette og se på meg selv som normal. Det er normalt å ha det vanskelig en periode i livet. Jeg gjorde det bra hele tiden tross alt. Jeg gjør det bra nå også. Punktum.

Du er verdt å bli elsket
Jeg vil ikke legge skjul på at det er vanskelig å være singel, prøve å date, og ha angstlidelsen samtidig. Ofte vil jeg droppe hele saken fordi enkelte dager har jeg evig nok med meg selv og min datter. Sånne dager klarer jeg ikke tanken om på å ha familie og eventuelt flere barn. Det virker som om livet blir et fullstendig kaos da. Dette gjør noe med meg. Jeg opplever ofte at jeg «pusher» vekk personer som er interesserte i meg. Samtidig er det vanskelig å finne forståelse enkelte ganger. « Du er ei flott jente, du er en hel pakke, men det at du snakker hele tiden om sykdom og smerter, det er lite tiltrekkende. Du er mye mer enn det». Ja, jeg er det, men dette er også en del av meg. Dette er en del av «pakken». Take it or leave it. Jeg har lært en viktig ting. ; – Jeg er verdt å bli elsket for den jeg er. Sammen med angsten min, søvnløse netter, «rare» reaksjoner. Take it og leave. Jeg vil ikke gå for mindre. Jeg er den jeg er.

Du har lov å velge ut folk du vil omgås med
Helt i starten var det ekstremt vanskelig. Jeg følte at jeg bare måtte være god for alle, være venn med alle og ikke virke «bitchete». Dette gjorde noe med meg. Dette var negativt. Jeg var ikke meg selv og hver gang jeg prøvde omgås folk som ikke forstod meg, og jeg prøvde å forandre på meg eller presse meg til noe jeg egentlig ikke hadde lyst til, sa kroppen min ifra. Helt til jeg forstod at det er helt greit å velge ut folk. Nå gjør det ingenting for meg å kutte ut en «venn» som ikke bidrar positivt, men skaper ekstra belastninger for meg. Ikke vær redd for å virke egoistisk. Det er det du skal være nå. Tenke på deg selv og de aller nærmeste.

 

Du er ikke jobben din

En av de hardeste tingene med det å ha angst, er å ikke kunne prestere i jobben på lik linje som før. Jeg er arbeidsnarkoman og jobben min er en viktig del av mitt liv. Jeg elsker jobben min, men har innsett nå at jeg og jobben min er ikke er det samme. Det at jeg ikke har jobb eller ikke klarer å jobbe som før, definerer meg ikke som et menneske på noe som helst måte. Jeg er fortsatt Lena med mine gode og mindre gode sider, jeg har min datter, min identitet, mitt liv. Det er helt normalt å gå ned i arbeidsoppgaver, ta pauser, få tilrettelegging på jobb. Du trenger å være i arbeid kun dersom det bidrar til at du føler deg bedre. Ellers er det ingen skam å velge bort jobben på samme måte som å velge bort mennesker som gjør det vondt verre. Husk; – tenk på deg selv.

Du er en god mamma/pappa
Jeg synes at det verste med angsten er å ikke kunne følge opp barna skikkelig. Jeg sitter på en utviklingssamtale. Læreren til min datter ser på meg. Hun prøver å finne ord for å si det på en myk og god måte. « Du vet, hun kommer 5-10 minutter for sent hver dag. Det er ikke mye, men allikevel, du vet, hun mister noe viktig informasjon…» Jeg ser på henne. Jeg vet. Disse 5-10 minutter blir borte hver dag, på grunn av angstanfall som stjeler min nattesøvn og gjør det helt umulig å stå opp om morgenen, på grunn av at jeg plutselig får sterk angstfølelse mens jeg står og pusser tenner på badet. Dette er ikke mulig å forklare. Dette må oppleves. Allikevel føler jeg meg som verdens verste mor. Slik føler jeg meg også når jeg må takke nei til sosialt samvær med grilling etter skolen. «Du vet lillevenn, mamma er så sliten i dag». Min datter ser på meg og sukker. Hun har ikke en far som kan dra med henne i stedet. Hun har bare meg. Og jeg er sliten. Jeg vil bare legge meg, hodet henger ikke med. Jeg ser for meg mange folk, kjøretur, det at man må grille og snakke med andre, smile, late som om man har det helt toppers, og leke glad og fornøyd med barna. Dette føles uoverkommelig. Jeg føler meg som verdens verste mor nesten hele døgnet. Allikevel, står jeg opp om morgenen, lager mat, sjekker lekser, og går på jobb for at vi skal ha mat på bordet. Jeg gjør det lille jeg klarer, som jeg strekker til. Hver dag. Du er en god mor/far, ikke fortvil.

Du kan be om hjelp
Det er dessverre fortsatt slik i vårt samfunn at psykiske utfordringer er et tabubelagt tema. Det er ikke vanlig å snakke åpent om dette. Jeg er blitt vant til at en del mennesker kommer aldri til å forstå hvordan en med angstlidelsen har det. Dette gjelder dessverre en stor gruppe mennesker, inkludert helsepersonell og lærere. Men det er ingen grunn til å gå til bunns. For det finnes mennesker med kompetanse, og det er lovt å be om hjelp. Det var lenge jeg nektet å innse at mine vansker  bunner i noe psykisk, helt siden i I fjor høsten min fastlege nevnte dette som en mulighet, og til i august i fjor hvor det smalt kraftig for meg. Da valgte jeg å be om hjelp. Dette angrer jeg ikke på. Husk at det er lettere av og til å gå den tunge veien når man har gode ledsagere og venner med på tur. Du er ikke alene, og du klarer dette. Husk punkt 1.

Du er sterk!

 

XOXO Tastaturheks

 

Foto: RÅ Foto

Slik får du bedre selvtillit

Selvtillit
Siden det er mandag i dag og jeg vil gjøre alt for å få den til å føles bedre, så litt optimistisk og morsom innlegg skal på plass. Nylig spurte datteren min meg om hvordan jeg har selvtillit for å dele ut morsomme og litt dumme video, snakke åpent i sosiale media og legge ut usminkede bilder av meg selv.
Svaret er enkelt: Det finnes oppskrift på å “trene seg” til bedre selvtillit. Oppskriften har jeg brukt nå dette året og jeg kan konkludere at selvtilliten min ble mye mye bedre. Såklart fikk jeg hjelp og støtte fra min psykolog, men hoveddelen av jobben gjorde jeg selv.
Her er oppskriften min: Drit deg ut!
Selvtillit
Ja, så enkelt er det! Jeg dreit meg ut minst hundre ganger det siste året. Det hele startet med at jeg begynte å legge ut snakkevideo på insta og der fremstilte jeg meg selv som den dumme blondine nemlig for å slutte å være redd for å drite meg ut. Når dette skjer flere ganger blir man immun og kan klare nesten alt.
Så ikke vær redd å drite seg ut folkens! Om noe virket for skummelt og vil skape reaksjoner- så gå for dette, prøv det og stå i dette. Selvironi er et trygt skjold mot duster, idioter og mobbere: Kan du le av deg selv er du uknuselig.
Hva med dere? Er dere redd å drite dere ut?
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto