Jeg ble torturert i oppveksten fordi jeg var for tynn …(gjesteinnlegg)

tynn

Fra i dag har jeg bestemt meg for å dele gjesteinnlegg på bloggen min. Det er naturlig at ikke alle ønsker å stå med fullt navn og bilde, derfor gjør jeg innleggene fra gjestebloggere mine anonyme for dem som ønsker det. Har du lyst til å skrive- kontakt meg og del din historie.

Her er dagens innlegg fra ei dame som er 35 nå, men fortsatt bruker størrelse xs og som har alltid vært tynn hele hennes liv, Hun vil sette fokus på omfattende mobbing som tynne kvinner utsettes for. Noe hun kalte for “tortur”. Her er hennes historie:

“Jeg har alltid vært tynn, siden jeg var et lite barn. Mamma syntes dette var sjenerende siden folk skulle tro at hun ikke gir meg nærigsrik mat. Hun tok alltid to strømpebukser på meg og vide klær for å skjule at jeg var så tynn. Da jeg kom i tenårene var jeg spinkel og liten, i motsetning til jentene som kom i puberteten. Jeg fikk masse kommentarer på dette både fra jevnaldrende og voksne. Medelevene kalte meg for “spiker” og voksne prøvde å mate meg masse, uansett hvor jeg var. Jeg fikk ikke lov å forlate bordet før jeg har spist masse, til jeg var kvalm. Jeg opplevde at jeg gikk kvalm stadig til slutt. Noen matvarer startet jeg ikke å spise før jeg var 25+, noen matvarer spiser jeg ikke fortsatt da jeg blir kvalm. På skolen lurte de voksne på om jeg hadde spiseforstyrrelse eller gikk på noe. Dette var veldig ydmykende. Jeg gikk hele ungdomsskole i vide klær og virkelig hatet den tynne kroppen min. På videregående slapp torturet tak og jeg begynte å føle at det går bedre. Men jeg var aldri fornøyd med kroppen min og bare nå i tredveårene begynner jeg å forene meg med det at jeg er tynn. Push ups med store innlegg og vide bukser er fortsatt mine bestevenner. Jeg skjønner ikke at folk ikke får lov å si noe negativt om fyldige damer, men det er liksom greit å påpeke til en tynn person at hun er tynn. Jeg tror at samfunnet ikke blir glad i at du er fornøyd med kroppen din uansett. Er du litt lubben vil de kalle deg for tykk, er du tynn vil de kalle deg for anorektisk, har du timeglass figur blir du kalt for vulgær. Samfunnet blir aldri fornøyd”

Hva synes dere om saken? Er det greit å påpeke at man er for tynn?
————————————-
-LenaLykke

Foto: Unsplash

Jeg har ingen sosialt liv utenom bloggen

do

I dag leser jeg om Mette som fikk kommentarer på at hun kan ikke ha noen hobbyer siden hun blogger hele tiden. Jeg har også fått masse slike kommentarer. De mest vanlige er at jeg ikke har noen liv siden jeg sitter og blogger så og si hele tiden.

Ja jeg blogger mye. Opp til 2-3 timer hver dag. Men det å blogge er hobbyen min, og min medisin og også litt av det sosiale siden jeg kommuniserer med andre via bloggen min.

Det ble slik at jeg kommuniserer mye med andre via sosiale media. Da datteren min var liten klarte jeg ikke å komme meg ut så mye, og derfor det å chatte med andre via data var en befrielse. Jeg følte meg ikke låst hjemme, men sosial og utadvent. Siden har jeg likt sosiale media en hel del og ble vant å finne venner der. Det passer meg bra nå også med tanke på min angst.

bloggen

Allikevel det å si at jeg ikke har noe sosialt liv er helt feil. For jeg har et bra sosialt liv. Det er spørs hvordan man beskriver vellykket sosialt liv. Dra på byen hver helg eller ha gode venner en kan stole på. Det ble slik at de fleste av mine venner ikke blogger og det er naturlig at jeg begynte å trekke meg mot dem som blogger, tar bilder eller skriver. Så akkurat nå omgås jeg mye med bestisen min som elsker å ta bilder til prosjektene mine, og min gode venninne Natalia som støtter meg i alt og ofte diskuterer min blogg og bloggtema uten å bli helt koko og irritert. Ellers har jeg gode venninner jeg kan treffe for noe gøy eller jentekos. Dette får holde. Jeg omgås hundrevis av mennesker daglig i sosiale media og på jobb så dette er ganske mye og det er naturlig at jeg vil ha ro og fred hjemme.

Jeg elsker å lage smykker og mote også, så det er mine hobbyer som gir meg ro og avslapning.

Synes dere også at bloggere har lite sosialt liv? Hva med dere om dere blogger?
————————————————-
LenaLykke

Foto: RÅ Foto

Når ei venninne faker at hun har kreft for å få oppmerksomhet

venninne

Jeg leser på instagram i dag at det var en blogger som delte nylig at hun opplevde at hennes “instagram venninne” faket på seg kreft for å få oppmerksomhet. Hun brukte masse tid og energi på å støtte vedkommende og gi av seg selv. Så ble “kreften” kurert på to uker. Flere skrev i kommentarfeltet at de opplevde at folk faker på seg sykdommer og lidelser for å få oppmerksomhet og empati.

Her sitter jeg mildt sagt sjokkert. Er det altså mulig?!

venninne

Det å være syk er det grusomste som kan skje meg, og det med kreft er mitt livs største frykt. Jeg fatter ikke at noen kan bare finne på dette!
Jeg er også overbevist om at hjernen vår kan gi signaler til kroppen dersom vi går i tankekjør og rollen som “alvorlig syk” så kan man føle seg virkelig syk. Slik anti-placebo effekt.

Uansett tenker jeg at vi skal være ytterst forsiktige med å påstå at noen faker sykdommen sin. Jeg for min del vil alltid hjelpe folk. Uansett om de faker eller ikke. Jeg prøver å se det beste i alle med mindre det motsatte er bevisst. Så seriøst folkens, ikke fake og ikke døm de som faker. De trenger definitivt hjelp de også!

Har dere vært borti noen som faker sykdom på seg? Jeg har heldigvis ikke slike folk i vennekretsen min!
————————————
LenaLykke

Foto: RÅ Foto

Så hun har angst og stiller på TV program?

Tv

En fin ung mann inviterte meg på date. Dette var kjekt i seg selv om daten ikke skulle bli akkurat i dag! Jeg klarer ikke å stille opp på “kort varsel” og hovedsakelig dreier det seg om angst. Jeg følte ikke for å åpne meg for et vilt fremmed, men jeg følte at jeg måtte, derfor sa jeg at jeg har faktisk angst og det er ikke bare bare for meg å møtte han sånn med en gang.

Fyren reagerte på dette og påpekte at jeg valgte jo å date på TV!

Ja, det gjorde jeg, men det betyr ikke at jeg ikke har angst eller ble kurert. På den tiden jeg deltok i programmet hadde jeg angstfri periode fra mars 2018 til desember 2018. Dette var utrolig lenge og jeg følte at jeg vant over angsten. Så i september 2018 da jeg var med i programmet hadde jeg angstfri periode. Men på programmet fikk jeg angst og satt og skalv i hendene faktisk. Så ikke kom til meg og fortell med at jeg ikke har angst siden jeg var med på TV. Du vet ikke hva det kostet meg og du vet ikke hvordan dette foregikk. jeg var ganske ødelagt på vei tilbake, hadde angst og angret på mye jeg har sagt. Dette var så intenst at jeg gruet meg til programmet skulle komme ut. Nå ser jeg at jeg hadde ingenting å frykte og jeg så bra ut og behersket med helt utmerket omstendighetene tatt i betraktning.
Nå kan jeg si at jeg kunne gjort det en gang til.

Men det å treffe en helt fremmed mann samme dagen vi ble kjent over nettet. Det skjer bare ikke! jeg trenger mer tid og dette må respekteres. Take it or leave.
———————–
LenaLykke

Foto:RÅ Foto

GODE VENNINNER ER GULL

gull

Jeg er så takknemlig at jeg har folk som støtter meg! Det er helt ekte og oppriktig det jeg skriver nå. Når flere sier at jeg driver med tull, at bloggen min er bare noe jeg ikke burde bruke tiden på, at jeg må vokse opp og begynne å gjøre noe fornuftig. Da er det så godt å få snakket med de som støtter meg og forstår hundre prosent.

Forrige uke var jeg super nervøs på grunn av programmet jeg var med i. Jeg var redd for reaksjoner fra andre, for å se meg på skjermen, for å virke overfladisk, dum, stygg, you name it. Så det var så godt å få flere gode meldinger og til og med kort video med meg selv fra mine gode venninner. Dette gjorde at jeg fikk bedre selvtillit og så at jammen jeg ser faktisk bra ut og ikke virker dum.

Så takk for at dere finnes i livet mitt! Jeg vil gjerne ha dere videre som venner. Jeg er så heldig som har så mange gode folk i livet mitt.
——————————————–
LenaLykke

Foto: RÅ Foto

ANGST I 17. MAI TOGET

17-mai

Hei ho vakreste, det er første lørdag i mai og selv om det snødde i går, så er 17. mai skrekkelig nær. Denne gøyale festen er som regel ikke så gøy for de med angst. Jeg har opplevd å få angstanfall mens jeg gikk i barnetoget. Kombinasjon av masse folk, dundrende musikk og forstyrrende lyder er ikke bra når man lett blir stresset. Jeg reagerte også på at det er masse folk som stod ved kanten og vinker. Noe så koselig for andre ga meg masse stress da jeg opplevde at en hel haug med folk stirret på meg mens andre presset meg fremover.
Jeg har alltid likt toget og hadde ikke problemer, så det å få angstanfall var veldig ukjekt. Midt i toget med datteren og hennes venninner ved siden fikk jeg hjertebank, ble svett og utrolig svimmel. Eneste jeg tenkte på at jeg må holde meg oppe på bena. Jeg så sikkert så fælt ut at min datter spurte om alt var bra. Og det var det ikke. Heldighvis klarte jeg å gjennomføre toger ved å puste igjennom det hele og prøve å konsentrere meg om frisyren min datter hadde.
Jeg så på blomstrene hun hadde flettet i håret og marsjerte meg fremover uten å falle av svimmelhet.
17-mai
På bildene fra denne dagen ser vi begge smilende og fornøyde ut. Så husk at det du ser er ikke sannheten. Vi har ikke gått toget siden, men min datter skal danse i toget i år så jeg får se om jeg tørr å være med eller vil stå og vinke og ta bilder.
mai
Hvordan opplever dere 17. mai toget? Yay eller nei?
——————————————————
LenaLykke
Foto: RÅ Foto

 

KVINNER SOM VOLDTAR

kvinner
Forrige uke klarte Nettavisen skape skikkelig debatt ved å omtale den motstridte saken om voldtekt av en mann. Situasjonen beskrives slik at mannen traff sin eks på baren, og inviterte henne hjem for å drikke øl. De har møttes før flere ganger etter det ble slutt mellom dem. Så dro de hjem til han for å ha sex og chille. Denne gangen startet paret sex og mannen sovnet av. Dama klarte ikke å vurdere situasjonen korrekt og fortsatte bare. Mannen som oppdaget at hun gjennomførte akten, valgte å anmelde. Det var klare bevis, og sms fra dama til hennes egen venninne om at hun gjennomførte sex med en sovende mann. Retten frikjente dama og saken ble henlagt,
Og gjett kjære vene hva som skjer nå? Det hyles og skrikes om at dama burde blitt dømt og at dette er en case for å fronte voldtekt av menn.
Jeg mener ikke at det er en riktig case å fronte mannlig voldtekt. For det første, ifølge statistikken, er de fleste overgripere menn. Altså menn som voldtar menn. Ja, det finnes kvinner som voldtar, men de er i mindretall. For det andre, er det ganske vrien sak som ikke går på kvinner, men på lovverket vårt som åpenbart ikke fungerer.
Nei, jeg mener ikke at kvinnen handlet riktig. Men hvor mange lignende saker skulle aldri blitt diskutert om det var mannlig overgriper? Sex i søvne med en som man bruker å ha sex med ellers? Dette er daglig realitet for mange kvinner, og ja det er sovevoldtekt, men hvorfor snakker ikke menn om dette når det gjelder kvinner som ofre?
Hvorfor får kvinner i lignende situasjon følgende spørsmål:
– Hvorfor ble du hjem med han?
– Hvorfor drakk du? Du burde følge forholdsregler
– Du samtykket jo og så sovnet, hva ønsker du nå?
– Kanskje du angret om morgenen, derfor du anmelder?
Slike spørsmål får hver eneste kvinne i lignende situasjon. Men i denne saken stilles det ikke et eneste. Hvorfor det?
Ja, kvinner voldtar, og voldtekt skal anmeldes. Men det er trist at samme menn som angriper kvinnelige ofre og forsvarer mannlige overgripere, skriker nå høyest om at kvinner også voldtar og krever strengeste straff i denne saken.
Noen tanker om dette?
————————————————————–
LenaLykke
Foto: RÅ Foto

 

HVORFOR VELGER JEG Å VÆRE ÅPEN OM ANGST

ansgt
Det er ikke til å stikke under stolen at det ikke er så enkelt å stå frem og innrømme at du har psykisk sykdom. For meg var det veldig vanskelig å plutselig ikke kunne utføre helt vanlige ting. Selv om angsten min er primært helseangst, har jeg utviklet sosial angst også.
De vanlige og tilsynelatende koselige ting som de fleste folk får påfyll av energi av er dessverre ikke så enkelt for meg. Det å dra ut på byen, kjøre og treffe folk, alt dette tapper meg for energi. Utrolig, men sant. For bare noen år siden kunne jeg ikke tro at det skulle bli slik.
Når dette skjer føler man seg veldig ensom og ubrukelig. Derfor var det faktisk en befrielse å være åpen om angsten min og oppdage at det finnes flere som meg, som fikk angst i voksen alder.
Det å dele gir meg også følelsen av kontroll. Nå er det ikke lenger slik at det er angsten som eier meg, men det er meg som har angst.
De som har angst reagerer veldig forskjellig på eksponering. Før trodde jeg at en typisk angst pasient er en som er redd for noe, og jeg ser dessverre at slike tanker er veldig utbredt til og med blant fagfolk. Men angst har mange ansikt. Plutselig ser du ei helt perfekt dame med plettfritt utseende og ryddet hus som eksponerer seg selv mye i sosiale media, men hun kan godt ha angst og hennes fasade kan bare være en beskyttelse. Det å eksponere seg mye kan også være forsøk på å få kontroll over livet sitt og seg selv.
angst
Derfor er jeg åpen om dette, fordi at på de to årene jeg lever med angst har jeg lært utrolig mye om den. Så kanskje det er positivt at jeg deler og skaper mer forståelse for angstlidelser i samfunnet.
Hva synes dere?
——————————————–
LenaLykke
Foto: RÅ Foto

 

LYKKELIG GJENNOM LIDELSER

lykke
Første gangen jeg startet i Mindfullness gruppa ble jeg overrasket da instruktøren vår sa at mindfullness ble utarbeidet først for mennesker med uhelbredelig kreft. Formålet med praksis var å hjelpe dem å avlede seg fra smerter, og føle seg lykkelige.
-Lykkelige som dødssyke? Gjennom smerter og lidelser?
Denne tanken virket helt utenkelig der og da. Så startet min reise i mindfullness verden og jeg oppdaget en vakker ting som gjorde meg glad og sjokkert samtidig.
Ja, det var helt mulig å være lykkelig selv i smerter og elendighet sålenge man klarte å fokusere på livet her og nå. Smerte var en del av momentet og oppfattes som noe normalt, og utrolig nok var den ikke så intens lenger. Dette var grunnen til at jeg gikk i tankeboksen og tenkte om det var faktisk mulig å være lykkelig som fattig, alvorlig syk eller en som befinner seg i livets største sorg.
Jeg spurte folk rundt og fant mange som bekreftet dette. Mer enn det. De sa til meg at når de tenker tilbake til mest traumatiske og grusomme hendelser i sitt liv, så kunne de erindre et snev av lykke og stor takknemlighet for det de var gjennom og det de trakk erfaring fra. Jeg har også gått gjennom harde tider og jeg kan med sikkerhet å si at jeg er lykkelig nå! Nå jeg lever det livet jeg ønsker meg. Jeg var ikke lykkelig da jeg hadde det ille. Men kanskje jeg gjorde noe feil ved å prøve å si til meg selv at det var bare en slik periode, det blir sikkert bedre. Jeg ventet på bedre tider istedenfor å finne min lykke i momentet.
lykke
Mina Samuels skriver i sin artikkel for huffpost.com at hun mener bestemt at ekte lykke trenger en dæsj av lidelser. Hun referer til intervju med George St.Peirre og filosofi bak buddhistisk tro som sier at man alltid trenger litt lidelser i livet som salt til maten. Men hvordan kan man fiske sin lykke fra lideleses sump? Jo, det anbefales å ikke “løpe vekk” fra smerter og elendighet, men ta det imot og kjenne på kroppen, mens man kunne fokusere på livet. Smerte som er ønsket velkommen blir ikke så intens og altoppslukkende. Det kan jeg bekrefte selv.
Så det er en veldig inspirerende tanke at selv i dårlige tider finnes det håp og mulighet til lykke.
Hva synes dere?
————————————-
LenaLykke
Foto: RÅ Foto

HVORFOR KVINNER HATER DET AT DE HATER KVINNER?

kvinner
Det overrasker meg at det fortsatt er aktuelt med styr og spetakkel rundt boka til Anne Brith om at kvinner hater kvinner. Jeg som feminist burde vel si at det er ikke sant og kvinner støtter kvinner, men dessverre er det helt sant. Jeg ser det tydelig i mitt hjemland og jeg ser det i Norge, Selv om vi kvinner er blitt flinkere å heie hverandre opp, allikevel er vi ikke i nærheten av å være så lojale mot hverandre og støttene som menn.
Da jeg leste om misogyni fikk jeg øynene opp for dette fenomenet. Jenter siden de er små, får høre at de er ikke bare nok.
“Jenter snakker ikke stygt!”
“Jenter er alltid fine og rolige”
“Jentene er søte, guttene er tøffe”
Det og masse annet bullshit treffer et lite hunnkjønn individ straks man er født. Ikke rart det første vi lærer er å hate oss selv slik vi er. Dette provoserer såklart å hate kvinner. Jeg er ei kvinne, jeg er opplært å hate meg selv, ergo jeg hater også andre kvinner.
Mine personlige observasjoner er at de kvinnene som har det best med seg selv hater minst andre kvinner. Jeg også var der, og jeg er blitt mye roligere på begge plan.
sjef
Så jeg forstår kjempegodt at boka vekket så stor resonans. Det er hardt å innrømme at vi faktisk hater hverandre og oss selv. Og eneste vi kan gjøre med dette er å være bevisste på dette! Ikke krangle igjen hvem som skrev hva og hvem som mobbet først. Ikke prøve å se bedre ut enn “hu der slemme som skrevet den stygge løgnfulle boka”. Men faktisk forstå at boka har et poeng. Stort poeng.
La oss være bevisste på dette og stoppe i tide, og løfte oss opp!
————————————————————————————
LenaLykke
Foto: RÅ Foto