Å ELSKE BARNET SOM DU ALDRI FØDTE SELV

barnet

Idag er det morsdag og jeg vil gratulere alle dere fine mammaer der ute!
Vi kvinner er alle mødre på en måte. Med det potensiale av kjærlighet og omsorg vi har.
Idag vil jeg hylle de som vi aldri hadde klart oss foruten; – våre fineste fostermammaer og adoptivmammaer. Hva skulle vi gjort uten dere?

Jeg er sikker på at det kreves dobbelt så stort hjerte for å gjøre det dere gjør.
Jeg husker da jeg fikk min datter, og oppdaget at hun hadde min munn, og øynene til min lillesøster. Hver gang jeg ser på henne – og ser meg selv i henne – så føler jeg at jeg liksom oppdager meg selv på nytt.
Og selv om min datter ligner mye på sin far, for jeg kunne nesten si hun ligner mer på sin far enn meg, så føler jeg selvsagt uansett at hun er min, og at det jeg oppdager i henne, har jeg i meg selv også.
Merkelig nok gjør dette at det er vanskelig for meg å være ordentlig sint på henne, selv de gangene jeg burde det. Det gjør det på en måte “lettere” for meg å være glad i henne når hun er minst halvparten av meg.

Og så er dere der; – fostermammaer og adoptivmammaer. Som med et enda større hjerte enn andre, hjelper de som gjerne vil ha en mamma, og for dere selv; – muligheten til å bli mamma.
Det å elske barnet som i utgangspunktet ikke vært ditt, som du aldri båret frem, å elske dette barnet med hele sitt hjerte, å føle at dette barnet er DITT…. Det krever så mye. Ikke minst et stort hjerte og betydelig mot.

Dere fikk aldri bli kjent under svangerskapet.
Du har ikke kjent dette barnet i magen din, ikke kjent på bevegelsene og ikke ventet og drømt om hvordan det ser ut.
Men, du skulle gjennom en adopsjonsprosess. Og den kan nok arte seg som et svangerskap, den også. Det å ikke bære frem barnet i egen kropp, men i sitt hjerte, se bildene, få vite en del om han eller henne underveis.
Jeg vet ikke hvordan dette føles. Men det er sikkert helt magisk, sårbart og fylt med forventninger. Det er jo ikke gitt at du får møte dette barnet likevel, for mye kan skje underveis. Dette ligner graviditeten, på sin måte. Det å føle seg som mamma allerede, men ikke bli mamma likevel. Ikke enda.

Så ta imot barnet ditt, og elsk barnet!
Ikke se etter det som ligner deg selv, men gled deg over at det er ditt barn fullt og helt, og åpne ditt hjerte.

Kanskje du også kan lege sår som andre påførte barnet, og la barnet bli elsket og ha en ordentlig mamma. Dette gjør deg til mamma, og gir deg som mor rene “heltinnestatusen”. Det er selvasagt ikke et mål i seg selv å bli “heltinne”, men akkurat det du gjør for dette barnet, kan oppfattes slik.
Du er kanskje ikke klar selv over hvor mye du gjør, og hvor viktig du er. Verden ville definitivt ikke vært den samme uten deg. Du gjør en forskjell.

Og du lykkes!
Jeg har også sett flere adoptivbarn, og det fantastiske er at de også ligner foreldrene sine. Ikke de biologiske, men de foreldrene som tok dem imot og ble mamma og pappa for dem. Fordi et bånd mellom mor og barn er spesiell. Uansett om mor har født dette barnet i sin kropp, eller i sitt hjerte.

Jeg er helt alene her i landet og når jeg blir redd for at det skjer meg noe, så tenker jeg at min datter må få ei snill og god ny mamma. For det er så fantastisk at det er mulig, men det skulle aldri vært mulig om det ikke var for akkurat deg.
Beste mammaen i verden.
Som har dobbelt så stort hjerte, med så fantastisk mye plass i.


LenaLykke

Foto: RÅ Foto

TIL DEG SOM IKKE ER KLAR FOR Å BLI FAR

far

Du sitter der og hører henne gråte. Men du bryr deg lite om dette. Kanskje føler du at verden raser sammen. Kanskje er du irritert over situasjonen og føler deg fanget. Uansett, jeg kan ikke vite hva du føler. Jeg kan bare vite hvordan dette skjer.

Fordi dette skjedde meg også, Det var meg som satt og gråt der, og han sa til meg at han var ikke klar for å bli far. Vi var studenter og dette var for tidlig, og vi kjente ikke hverandre så godt, mente han.
Han ville ikke få bli far med noen som han ikke kjente så godt.

De par neste dagene var en av de lengste dagene i mitt liv. Hva skulle jeg gjøre? Bli alenemor eller velge barnet bort? Begge valgene virket å være dårlige. Uansett hva jeg skulle velge, så skulle ikke barnet mitt ha en far. Fordi faren ikke ønsket å bli det. Jeg visste ikke -på den tiden – at det var mulig å velge det bort. Å bli far.Jeg trodde at man blir far idet barnet blir til. Men jeg tok visst feil.

Så viste testen negativt om et par dager. Og da kunne han puste lettet ut. Det gjorde jeg også.
Og, jeg lærte altså at man faktisk kan velge bort å være far. Bare si de “enkle små ord”…. at han var ikke klar. At dette kunne frigjøre en fra alt ansvar, og jeg måtte gå videre alene. Det ble klart at jeg ikke kunne stole på ham lenger.Det ble ikke noe mer forhold med ham etter dette.

Vi valgte likevel å være venner. Årene gikk, og vi hadde sporadisk kontakt. Og lite ante jeg da om at denne samtalen skulle dukke opp:
Vi gikk en liten tur på stranda, og han sa til meg at han tenker ofte tilbake på denne dagen.
– Tenk at barnet vårt kunne begynne på ungdomsskole nå! Jeg tenker ofte på dette. Og jeg skulle ønske at jeg var ikke så feig da. Hva tenker du, Lena? Kanskje det ikke er for sent for oss?
Vi kan jo fortsatt få barn og være sammen?

Han var bekymret… kanskje mest fordi han nærmer seg førti år, og fortsatt ikke hadde fått barn.
Nå var han endelig klar for dette. Men hva kunne jeg svare?
Jeg har fått det barnet jeg ønsket meg, og jeg klarer aldri å stole på noen som valgte bort mitt barn.
Selv om det potensielle barnet aldri eksisterte. Det skulle aldri blitt et tema.

Så dersom du, som er ikke klar for å bli far, tenker at det passer så dårlig, så tenk deg om. Du er allerede far. Du bli far idet sekundet barnet blir til. Så om du velger å gå nå, så velger du å gå fra barnet ditt. Selv om du tror at du går fra ei kvinne som ble så “upassende” gravid.

Tro meg, du vil tenke på denne dagen om tyve, tretti, førti år og skulle ønske du valgte annerledes.
Hva vet vi om livet? Det kan hende akkurat det barnet blir ditt eneste barn.

Jeg vil ikke moralisere nå. Men ber deg: tenk deg godt om før du sier eller gjør noe!
Det kan nemlig være at livet gir deg den beste gave som du snur ryggen til når du går…


LenaLykke

Foto: Unsplash Photo

VEGETARISK MAT KAN SKADE BARNET DITT!

vegetarsk
Nå leser jeg flere “farlige” overskrifter om at vegansk mat skader barna. Eller at gravide tar skade av vegetarisk kost grunnet for lite næring de får i seg.

Jeg synes personlig og fastbestemt at man skal være ytterst forsiktig med vegetarisk kost til småbarn. Da bør man studere saken veldig nøye. Det er klart at grønnsaker og frukt nå er ikke det samme som grønnsaker og frukt for femti år siden. De inneholder ikke nok næringsstoffer og skal man fokusere på sunne måltider, bør man gå for økologiske varianter og ikke glemme gode vitaminer.

Jeg hører at tenåringer som velger å være veganere, får oppfølging fra fastlegen med tanke på vitaminer og mineraler i kroppen. Alt dette høres veldig komplisert ut.

Har alle foreldrene ressurser, økonomi og overskudd til dette?

Hva synes dere om at vegetarisk kost praktiseres på småbarn?


LenaLykke

 

Foto: RÅ Foto

HVORFOR HAR IKKE NORGE RÅD TIL Å GI MAT TIL BARNA VÅRE?

mat

Nå sitter jeg og snakker med ei venninne som bor i utlandet. Hun spør meg om alt mellom himmel og jord, og så kommer vi inn på temaet om skolemat.

– “Hvorfor får ikke barna deres fersk varm mat hver dag?”, spør hun..
– “Jeg vet ikke”, svarer jeg ærlig.
– “Har ikke peiling på dette, utenom at det kan være dyrt for staten”, mumler jeg.

Det er litt rart at et så rikt land som Norge lar ungene sine tygge på tørre brødskiver og drikke kald melk, i stedet for å gi dem et ordentlig måltid hver dag,

– “Er det så farlig?”, tenker jeg.
Man kan jo lage en skikkelig matpakke med brød og godt, sunt pålegg, med masse frukt og grønnsaker. Og melk.
Den er jo sunn og inneholder vitamin D og kalsium.

Men er det alle som fikser å kunne lage gode sunne matpakker med brød og frukt?
Noen har råd, og pakker med både fancy brød og pålegg, mens andre spiser loff med servelat. Uten frukt og grønt.

Burde ikke ungene våre få lik tilgang til ordentlig mat?
I skolen, i det minste.
Det kan jo nemlig meget godt hende at dette – for flere – er det eneste ordentlig måltidet de får i løpet av en dag….

 


LenaLykke

 

Foto:  Unsplash Image

VÅRE MØDRE KLARTE DET BEDRE ENN OSS!

Det er sikkert ikke første gangen du hørte dette. Jeg hører dette stadig. Både her i Norge og i fra hjemlandet mitt. Våre mødre klarte dette bedre, de klarte morsrollen tross at det var mye vanskeligere før, og de ikke hadde nødvendige hjelpemidler og fedre som avlastning, og de viste mer omsorg overfor unga da de ikke var så opptatte av karriere.
Alt var bedre før rett og slett!
Men la oss se på ting med edrueligt øye. Hvilke krav ble stilt til barneoppdragelse før i tiden? Da jeg var liten og mamma var på min nåværende alder, var kravene til henne som mor at jeg skulle fått varm mat hver dag, at jeg var ren og hadde rene klær på, og at jeg skulle gjøre lekser etter skole hver dag. Jeg hadde ikke så mange aktiviteter, utenom musikk skole, hvor mamma leverte meg uten bil med lillesøster i vogna på sleip. Da jeg ble åtte ga mamma beskjed om at jeg skulle gå til musikkskolen selv siden jeg ble så stor, og lillesøster hadde det ikke fint av å ligge i vogna og hyle i førti minutt på tur. Så jeg gikk selv. Førti minutt frem og tilsvarende tilbake. Det var mange fotgjengerfelter og trafikkerte veier på vei til musikkskolen. Men ingen tenkte på at dette kunne vært farlig. Det var helt normalt at barna gikk. Så passet jeg lillesøster som var under ett år gammel opp til halve dagen mens foreldrene var borte. Ingen reagerte heller på at en åtteåring var hjemme alene med en baby. Vi løpet rundt i gården med naboungene i helga, og vi kom ikke hjem før det ble kveld. Ingen spurte oss noe, og vi drakk fra søledamm og laget «suppa» av ugress og regnvann. Noe vi spiste, og ingen ringte ambulanse. Og vi hadde ingen hjelm eller knebeskyttere om vi ønsket å prøve rulleskøyter eller syklet rundt. Jeg har aldri lært meg å sykle etter et stygt fall, men ingen krevde dette heller. Hvis jeg var inne og fordypet meg i en god bok, banket naboene på døra og sa til mine foreldre at dette her er ikke sunt. Hun må jo komme ut i frisk luft. Og mamma spraket meg i ræva for at jeg skulle gå ut, og ha gjerne med lillesøster, som jeg hadde ansvar å passe på. En gang falt hun fra husken fordi at jeg lot henne å sitte der og skrike mens jeg lekte gjemsel med andre jenter. Så husker jeg godt at pappa tok meg i øret og førte tilbake til husken og sa at nå må jeg passe på lillesøs fordi at jeg er stor og har faktisk ansvar mens mor ordner hjemme og pappa reparerer bil. Og det var ingen som reagerte på dette, alle skjønte vel at en ellveåring har ansvar for ei på tre når de er ute sammen.
Karriere kravene til mamma var at hun skulle hatt noe jobb ved siden av hjemmesysler. Mamma jobbet mye, og pappa tok en del av ting hjemme. Dette var uvanlig, og de fleste hyllet pappa masse. Det at mamma hadde fast jobb var veldig bra og hun ble omtalt som «karrierekvinnen». Selv om hun jobbet som vanlig farmasøyt på lokal apotek.
Hvilke krav stilles det til meg som mor nå?
At ungen min får mat, rene klær og gjør lekser er en selvfølge og et dråpe i havet som ingen tenker på en gang. I tillegg til dette bør hun delta på forskjellige aktiviteter etter skoletiden. De barna som ikke deltar blir automatisk mistenkeliggjort. Hvorfor deltar dem ikke? Har ikke foreldrene råd? Eller bare ikke gidder de ikke? Så etter skolen kjører jeg ut. Ja, jeg slipper å gå som min mor gjorde, men det skulle jeg aldri hatt sjans til med dette tempoet vi har nå om dagene, og antall aktiviteter som skal rekkes. I helga er det ikke nok å sprade rundt med naboungene. Vi gjør alltid noe. Fordi at vi blir alltid spurt om hva vi skal i helger. Da forventes det at vi drar ut til noe aktiviteter igjen. Eller går i byen på museum og deltar med unger i noe utviklings aktiviteter. Det er ikke nok at hun gjør leksene etter skolen. Hun bør ha gode karakterer i alle fag og gjerne drive med ekstra opplæring på fritiden. pluss at hun skal gjerne prestere i en idrett. For det er så viktig for utvikling. Fra meg forventes det støtte, støtte, aller støtte, enorm energi til alle døgnets tider, og gode råd. For har jeg ikke godt med penger er jeg ikke så vellykket som mor. Det blir feil å gi unga ansvar for små søsken, fordi at de må ha egen tid for å slappe av. Det skal ikke mor ha, fordi at mor er voksen. Og skulle bare mangle at mor mestrer alle ungene sine helt selv, eller med hjelp av far (for det stilles skyhøye krav til fedre også sammenlignet det pappaen min hadde). Men nei, mor må ha støtte og ressurser nok til alle. Om faren prioriterer bil i helgene istedenfor å leke med begge ungene sine i hagen, da er han dårlig far.
Karrierekvinnen nå er ikke ei som jobber ved siden av huset. Nei. Det er ei som gjør en skikkelig karriere og balanserer mellom hus som skal se ut som et bilde fra instagram, og ei super vellykkede driver med prosjekter som krever at hun sitter på kontoret seint på kvelden og tar litt ekstra i helgene, eller fikser en del som hjemmekontor. De damene som velger å gå fullt for hus og unga blir sett på som «de der stakkars som ikke klarer noe bedre i samfunnet».
Ja, vi har alle mulige hjelpemidler, og raske biler og bleier som ikke trenger å vaskes.
Vi har ferdiglagde middager og smarte hus. Men har vi det lettere enn våre mødre hadde det?
Hva synes dere?
————————————————————————————————————
LenaLykke
Foto: RÅ Foto

KLARTE DU ETT HJERTEINFARKT, KLARER DU TO OGSÅ


Det er mange ting som provoserer meg, det må jeg ærlig si. Men ingenting provoserer meg mer enn det at det er faktisk lov i dette landet at all slags folk kan komme til makt. Uansett utdannelse, erfaring og forhold til mennesker. Fordi at jeg ser at det er umulig å være glad i mennesker, og kvinner spesielt når en kommer med denne slags uttalelser.

Så tilbake til dette omstridte temaet. Altså mange skriker om at det er helt forferdelig å ta liv av en tvilling nå man bærer på to. Ja, det kan jeg ikke bli mer enig i, men samtidig det er flere ting jeg vil påpeke her.

Hva om ei kvinne har prøvd og prøvd i flere år, så lykkes hun og blir gravid med tvillinger, men får beskjed om at hun ikke kan bære to. Det er for mye for kroppen å tåle.
Skal vi virkelig gå for «alt eller ingenting»?
Jeg hørte flere si at ja, de som ikke har helsa nok de bør ikke få noen barn i det hele tatt? Seriøst?

– Hva om ei kvinne oppdaget at hun bærer på tvillinger, men livets situasjon og økonomi tillater henne å fostre opp bare et barn? Hun burde vel aldri blitt mor og tenke før hun hadde sex, siden hun ikke har økonomien og livet sitt på plass hundre prosent?

Til disse folka vil jeg si bare en ting- håper dere får samme type behandling når dere kommer til et sykehus. Da blir dere møtt med følgende fraser:
– Klarte du et hjerteinfarkt? Javel, da klarer du vel et til. Du har jo sterkt hjerte. Har du ikke sterkt hjerte? Sorry, da må du kanskje tenke om du fortjener å leve i det hele tatt? Dette er jo naturen, min venn.

– Oi, har du betennelse og mistet en fot allerede? Da klarer du vel å miste den andre også. Når du har så dårlige økonomi som ikke tillater deg to føtter så da behøver du vel ikke begge. Det blir mindre utgifter for å kjøpe sko?

Helt seriøst, dere som driver med slik argumentasjon. Om vi har to barn hvor det ene får leve, er det ikke bedre om det ene får leve enn begge to ikke får det?

Dere skriker så mye om sorterings samfunn, men det er det dere skaper nå. De som har helsen og ressurser får reise vekk og får bestemme, mens igjen de aller svakeste blir fanget i dette systemet og blir sortert bort.

Hva er deres mening om saken?

Skriv ærlig om du tør!


  • LenaLykke

 

Foto: RÅ Foto

NÅR SLUTTER VI MED DENNE BULLSHITEN, DAMER?

Jeg sitter her og leser innlegg fra Anne Brith på bloggen hennes. Hun valgte å stenge kommentarfeltet sitt grunnet konstant hets og hatekommentarer.

Det er ikke første gangen jeg oppdager det på nettet at hun blir diskutert, mobbet og krenket. Så jeg skjønner hennes valg kjempegodt.

Det er ikke bare henne jeg ser blitt krenket. Som regel er det kvinner som påpeker hvordan ei annen kvinne burde se ut. Spesielt dersom det er ei kvinne som har barn,

Hva synes jeg om dette?

Jeg synes at det er ren bullshit.

Kvinner som driver med sånt kan umulig ha det bra og like seg selv. Det å trykke på andre kvinner beviser bare at ei ikke liker seg selv som ei kvinne. Så enkelt er det.

Husk at det finnes ingen fasit for hvordan en mor skal se ut. Sålenge hun er en god mor for sine barn, er lykkelig og glad, så finnes det ingenting bedre enn dette! Barna er glad i sine foreldre og bryr seg ikke i hvilke klær dem har og hvor langt hår de velger å ha. Samt hvilke farge.

Hvorfor plager det deg hvordan hun andre dame ser ut? Er det noe som trigger deg? Noe som du strever med selv? Husk at ting som ikke går innpå deg og trigger noe i deg, irriterer deg som regel ikke. Så når du ser ei slank og flott firebarnsmor som valgte å ha langt hår, den fine korallfarget genser med åpne skuldre og stramme dongeri med gøyale applikasjoner på, gå inn i deg selv og spør deg selv hvorfor dette irriterer deg. Finnes det ikke andre ting å irritere seg over?

Eller det er rett og slett fordi at hun velger å se slik ut og er populær samtidig? Plager dette deg? Hvorfor? kanskje du har noe du også kan vise til verden og ønsker annerkjennelse? Finn da disse tingene istedenfor hatmeldinger.

Seriøst damer, la oss slutte med denne bullshit en gang for alltid! Se på menn og lær- de står opp for hverandre som regel. Der burde vi lære noe.

Enig med meg?


LenaLykke

 

Foto: RÅ Foto

DETTE SPØRSMÅLET BØR DU ALDRI STILLE TIL EN KVINNE

Du vet at privatlivet til en annen person er hellig, og du prøver å unngå ubehagelige spørsmål, men allikevel skjer dette ofte. Jeg ble inspirert av dette viktige spørsmål som ei av mine russiske venninner delte på sin nettside, så tenker å dele med dere. Det er viktig å huske på!

Det er advent og du er invitert til familiesammenkomst, der det alltid er ei kvinne i din slekt som er godt gift, med god økonomi og et tilsynelatende godt forhold. Men de har ikke barn. Så du klarer ikke la være, og du spør. 
– Har dere planer om å få barn?
Hun svarer deg at de trives godt med hverandre, og at de vil se verden og reise, eller at de er ikke opptatte av barn. Hun smiler og drikker gløggen sin. Og du undrer deg over at noen kan klare seg i livet uten barn. 

Men når hun kommer hjem går hun på badet, fjerner sminken og tar av seg sin fine kjole, og setter seg på kanten av sitt fancy badekar begynner hun å gråte. 
Fordi hun har vært gravid flere ganger og mistet barnet. 
Eller fordi legene sier til henne at det vil gå bra, men det går faktisk ikke bra. 
Eller fordi mannen hennes er barnløs eller ikke har lyst på barn, og hun elsker han for mye til å gå fra han.

Du sitter og drikker kaffe med dine kollegaer og det finnes alltid ei som har bare ett barn. Så du spør. 
– Hadde du aldri lyst på flere?
Hun svarer at neida, hun synes det er nok med ett barn og at det er et ork og hun er kjempefornøyd med alt. Du vil undre over dette og tenke at du aldri kunne klart deg uten søsken. 
Hun smiler lett tilbake. 
Men når hun kommer hjem vil hun gi klem til barnet sitt og så gå på badet og gråte. 
Fordi hun hadde en tøff fødsel og legene anbefalte henne ikke å få flere. 
Eller fordi hun var i en vanskelig situsjon og måtte velge abort, og nå angrer veldig på dette. Fordi hun savner hver dag å ha flere barn, men hun skilte seg og aldri fant en mann i sitt liv på nytt.

Du går en tur med ei venninne. For noen måneder siden har hun fått tvillinger som hun triller i vogna og hennes to andre små løper rundt i parken. Venninna di ser sliten ut og du legger merke til at  det er strevsomt for henne å holde styr med alle små.
Har dere fått nok barn nå? spør du spontant
Venninna di ler tilbake og sier at hun har lyst på mange flere. Du blir overrasket over at hun orker alt dette styret. 
Hun kommer hjem og etter en lang og slitsom kveld med stell, gråt og bleier, vil hun gå på badet, og gråte mens hun står i dusjen. 
Fordi hun er gravid på nytt og er redd for å si det til andre. 
Fordi andre reagerer og sier at hun må finne sikker prevensjon.
Fordi prevensjonen sviktet henne igjen og abort er ikke aktuelt for henne. 
Fordi hun var enebarn og ønsker en stor familie. Fordi hun ikke har sovet nok på flere år, men elsker barna sine over alt på jord.

Så husk dette, du har ikke noe med hvorfor ei kvinne har så mange barn som hun har, eller ikke har. Så vær så snill, la vær å spørre henne om dette 

—————————————————————–

LenaLykke

 

Foto: J.K.Evensen

#høst #samfunn #kvinne #mamma #lykke #kjærlighet #barn #gravid #familie #advent 


FEM TING JEG ALDRI SKULLE KLART I LIVET OM JEG IKKE HADDE BARN

Jeg hører stadig at barna koster. Det gjør de jo og. Men det er noe vi som foreldre glemmer i de hverdagslige rutiner. Det at barna ikke bare tar, men gir. Egentlig er barna våre vår viktigste ressurs, og det er helt sikkert at vi ikke kunne blitt til det vi er uten våre barn. Statistisk sett oppnår de uten barn i livet mer, MEN de som har barn skulle kanskje aldri oppnå det de fikk til om de ikke var foreldre. 

Utdannelse
Jeg skulle sikkert stoppet der jeg var i utdannelsen om jeg ikke hadde blitt mamma. Det at jeg ønsket meg dagjobb fikk meg til å omskolere meg og få en ny god jobb. Jeg hører ofte at barna er et hinder for å gjennomføre studier, men i virkeligheten er det veldig mange som studerer fordi at de fikk barn. Det er naturlig å ønske seg bedre og mer stabil jobb for en bedre fremtid for barna sine.

Helse
Det er naturlig å ønske å leve lenge når du har barn. Samt å holde seg i form. Selv de som festet mye blir ofte roligere når de får barn. Så det er veldig positivt.

Økonomi
Det er klart at barna påvirker økonomien. Og selv om det sies at økonomien blir mye verre, er det ikke ofte helt slik. Jeg opplevde at jeg lærte meg å være mer økonomisk ansvarlig. Før kunne jeg bruke opptil 4000 per helg på shopping og kos, mens jeg nå klarer å spare disse pengene. Er ikke dette bra? Det skulle ikke være slik om det ikke hadde vært for mitt barn og tanker om hennes fremtid.

Lære å kjenne folk
Som barnløs kan du omgås folk ganske så ukritisk. Men det skjer noe når du blir mor eller far. Du kan ikke lenge dra hjem hvem som helst, og du begynner istedet å velge vennekrets med omhu. 
Siden du har et barn å tenke på og verne om. Og dette synes jeg er veldig bra! Barnet ditt er den perfekte “buffer” mot såkalte drittsekker. De går forbi deg rett og slett. Det er noe jeg har erfart og noe jeg er sjeleglad for! 
Jeg har nemlig kysset mye færre frosker etter at jeg ble mamma. 

Å bli bedre kjent med seg selv
Som regel reflekterer man sjelden over hvordan man ser ut eller oppfører seg i rene hverdagslige situasjoner, Men det blir andre boller når det finnes en liten kopi av deg i huset som gjentar alt du gjør og ligner på deg med mimikk og stemmeleie. Det er virkelig et fint lite speil som du kan se deg selv i. Ikke rart man begynner å reflektere over sin egen atferd, og følgelig blir bedre kjent med seg selv. Det er en sjelden mulighet som man bør sette pris på. Og ja, du kan utvikle deg i takt med barnet ditt og endre og forbedre seg selv.

Som jeg ser det, har jeg mye å takke mitt barn for. Og det er sikkert ikke bare fem, men hele femti punkter jeg kunne nevne. 
Husk dette og bruk den viktigste ressursen du har her i livet!

————————————————————————————–

LenaLykke

Foto: RÅ Foto

#høst #barn #mamma #samfunn #ressurs #lykke


MAMMA TIL EN BLOGGER MENER AT BARN HAR INGENTING PÅ BLOGGEN Å GJØRE

Noe har dukket opp i feeden min igår. Nemlig en artikkel fra en ung blogger  som omtaler velkjent tema om barna på bloggen og i sosiale media. Etter å har tatt en kjapp titt på artikkelen skjønte jeg at det var mor til bloggeren som har skrevet den. Der skriver ei dame som jobber med barn og har voksne barn selv om at det er ikke så gøy for barna å oppdage at privat informasjon om dem ble spredd i sosiale media og folk sitter med masse kunnskap om intime detaljer om dem og oppveksten demes i etterkant. Mor til bloggeren påpeker også at barn bør ikke være poseringsdukker på instagram, men heller kose seg i sandkassa i ro og fred. 

Hva kan jeg si? Jeg er en blogger og mamma. Og jeg er en blogger som eksponerer barnet sitt i sosiale media veldig sjeldent. Grunnen til dette er at barnet mitt ikke ønsker dette selv. Hun er snart 12 og synes at det er teit å bli vist på bloggen. De få bildene av henne jeg har i sosiale media og på bloggen har jeg fått tillatelse til å dele. Som blogger så deler jeg av meg selv med andre, og det er naturlig å ønske å presentere det som er rundt meg, inkludert min familie. Jeg ønsker gjerne å være ekte på bloggen og være meg selv. Men jeg er ikke helt meg selv uten min datter! Derfor har vi avtale med henne om hva jeg kan dele, hvor mye, og at hun godkjenner bildene på forhånd. 

Jeg tenker mye på hva skjer om jeg finner kjærligheten og kanskje får et nytt barn? Det blir naturlig for meg å dele med mine lesere informasjon om svangerskap og søte fine bilder av babyen min. Hvilken mor ikke ønsker å fortelle om sitt barn? Jeg har jo den rolle i livet som mamma? Hvordan kan jeg klare å åpne mitt liv for lesere, men ekskludere så stor og betydelig del av meg fra det? Hvordan kan jeg spørre babyen min om hun vil være med på bloggen? Hva om hun vil hate meg for at jeg delte hennes dåpsbilder med offentligheten? 

Jeg vil si med en gang at jeg digger Martine og følger bloggen hennes. Jeg beundrer hennes meninger og ærlig og åpen måte å kommunisere dem til verden. Jeg håper Martine fortsetter med dette. Men også Martine deler mye av sin familie på bloggen. Sin kjæreste, mor og far. 

Hvorfor får ikke mamma bloggere å gjøre det samme? Barna er jo familien vår! Tro meg, som mor og blogger er det vanskelig å unngå å dele en hel del om barna sine. Om du blogger helhjertet da og vil virkelig dele. 

 

Og det som gjør meg ekstra trist, selv om det er litt komisk også, er at kritikken kommer som regel enten fra voksne folk som har voksne barn eller store barn som kan ta sin avgjørelse allerede, enten fra unge folk som enda ikke har barn. Mens det er de bloggere som har små barn  som står virkelig i dette. Med barna som en betydelig del av livet og hverdagen demes. Jeg er veldig spent å se hvilken avgjørelse tar de som ikke har barn idag og blogger, når den tiden kommer. Når de får tilsendt verdens søteste vugge til babyen sin mot å ta bilder og legge ut på instagram? For det er jammen ikke lett avgjørelse. Tro meg. 

 

Hva ellers skal du blogge om om du er mamma på heltid og det er ditt livets største oppgave?

 

Jeg ser ingenting galt i det å få sponsede produkter for barna sine heller! Vi føler jo ingen skam over å gå på butikken og kjøpe ting for barna sine. Bloggen er en  jobb for mange av bloggere og det er slik de tjener penger. Hvorfor skal det være galt å bruke lønna si på barna sine? Ingen klandrer vel andre mødre for dette? Før i tiden fotograferte man barna og lagt bildene i fine albumer. Disse albumene ble visst til alle som kom på besøk. Opplevde ikke barna å bli eksponert da? Vi må huske at vi lever i 2018, ikke i 1988. Sosiale media er blitt “albumene” våre. Såklart skal bruk av nettvett være på plass, men ellers er dette helt normalt med sosiale media nå i samfunnet.

 

Kanskje vi kan bare slutte med dette hysteriet, folkens? Det er naturlig å dele livet sitt på bloggen.  Og livet til en er ens familie, inkludert barn. 

Vil gjerne høres mening fra bloggere med små barn jeg! 

 

LenaLykke

 

Foto: RÅ Foto

#høst #samfunn #barn #blogg #mor #barn #mammalykke #lenalykke #lykke