AKTIVITETER HJEMME MED BARN I PÅSKE

hjemme
Noen reiser vekk i Påsken, og de som velger nærområdet velger hytta eller fjell. Men hva å gjøre dersom du er hjemme med barn og har ikke bil for å komme deg på fjellet eller hytte for å reise til? Her er noe forsalg til aktiviteter fra erfaren alenemamma som ikke hadde bil i hele 10 år av sin erfaring som forelder. Så here we go, påske med barn er bare gøy.
Pynte påskeegg
Dette er en enkel og gøy aktivitet som dere kan finne på hjemme. Det spiller ingen rolle om barnet ditt laget masse påskeegg i barnehagen eller på skolen før, fordi at unga blir aldri lei av å gjøre noe kunstnerisk. Man kan lage pynte egg også. Mulighetene er mange.
Påskeeggjakt i nærområdet
Det er veldig gøy å gjemme påskeegg i nærområdet og så gå på jakt. Man kan tegne et kart på forhånd for å gjøre det hele ekstra gøy!
hjemme
Utebad på veranda
Har dere veranda- er det masse muligheter. Jeg husker at jeg kjøpte opplåstbart basseng, ikke stort, men sånn passe og fylte det med varm vann. Dattera mi elsket å plaske der siden det er veldig varmt i solveggen på verandaen.
Piknik i det fri
Mat smaker best ute! Man kan fikse piknik kurv og ta seg en tur ut. Det trenges ikke å kjøre langt, og man kan slå seg ned i nærmeste parken. Veldig fint og koselig.
Utforskning av natur
Det er bare vi voksne som tror at barna trenger masse fancy leker. Men sannheten er at barna synes det mest naturlige og enkle er gøy. Finn nærmeste naturområdet og lag en naturbok sammen, med bilder av busker, fugleliv og innsekter. Da har barnet noe å fortelle også, samtidig som det er spennende.
hjemme
Hva er dine favoritt aktiviteter med barn i Påsken?
————————————————————–
LenaLykke
Foto: RÅ Foto

 

BARNET MITT KOMMER TIL Å SAKSØKE MEG FOR DETTE!

barnet
Heksejakten av mammabloggere fortsetter i sosiale media, og i dag fikk jeg lese en sak om en mor som ble idømt bot for “å legge ut et bilde av datteren sin”. Altså om du går via lenken og leser saken i all sin helhet så vil du forstå at her var det ikke snakk om noe bilde, men derimot omfattende sak som inkluderte omsorgsovertakelse hvor moren opptrådte uetisk og krenket barnevernsansatte via gruppa som hadde både navn og bildet til datteren. Samt lagt ut en video av datteren i en meget sårbar situasjon. Og toppen av kransekake er at det ble røpt ut taushetsbelagte opplysninger.
Igjen, jeg støtter ikke moren i denne saken, men som mor forstår jeg henne. En mor kan godt bli desperat om noen prøver å ta fra henne ungen hennes. Selv om det er både til hennes og ungen sitt beste. Ikke alle ser det der og da.
Men mammablogger haterene satte sine klør i saken og begynte å rope “Hurra” med en gang.
“Endelig har det skjedd! Nå kan de slemme mammabloggerne bli saksøkt!”
Så gikk diskusjonen i flere grupper på Fb over alle grenser. Det kom bedrevitende tanter som påpekte at det å legge ut video og bilder av gråtende barn i seg selv er forbrytelse og burde vært forbudt.
Altså, folkens. Snart ser ikke barna våre noe av reelt liv i sosiale media. La oss fjerne alt og alle bilder fra nettet slik at ingen blir krenket eller traumatisert. Gråtende barn er like naturlig som smilende barn. Jeg er pisslei av alle glandbilder på nettet og all denne kunstige virkeligheten som skal være steril og poltisk korrekt hele tiden. Hva er galt i et bilde av sure ungen som ikke har fått sin is?
Mcdonalds
Nå oppfordrer jeg altså ikke å dele uhemmet i hytt og gevær, men de fleste bildene er helt normale!
For noen år siden opplevde meg og Irina en slik situasjon: Irina fikk en gedigen is på Narvesen og hun tenkte å klare å sykle og spise isen samtidig. Gjett om det gikk skjeis og hun mistet isen sin i bakken. Hun ble lei seg og startet å grine, men jeg filmet det hele så jeg viste video til henne og påpekte at dette var utrolig morsomt. Irina også begynte å le og mente det var en god ide å dele denne videoen på Facebook slik at hun kunne lese kommentarer. Da kommentarene kom og de fleste sa at slikt skjer og det blir bedre etterhvert mente Irina at det var en fin og gøy situasjon. Det ble til en fin minne som vi begge vil ha resten av livet.
Om noen mener at det var krenkende for Irina at jeg la det ut og hun vil saksøke meg for dette så kan de ta en gedigen bolle og stappe i munnen sin. Fordi at det er mitt ansvar som mor å vise til barnet mitt at slike situasjoner er faktisk komiske, men ikke grunn til å være lei seg. Og takk til foreldre og barn som deler slike stunder i sosiale media. Så vi kan se å lære og min datter kan identifisere seg med dette også!
Hvorfor er folk så hysteriske når det kommer til barn i sosiale media? Noen tanker?
————————————————————————————————————————–
LenaLykke
Foto: RÅ Foto

 

JEG FØLTE MEG LURT AV FINE BILDER AV MAMMAROLLEN

bilder
Nylig fikk jeg en kommentar fra en tydeligvis mannlig leser på bloggen min. Leseren spurte om hva jeg mener om det at morsrolle blir “glorifisert” i samfunnet.
Ja, hva kan jeg mene om dette? Jeg personlig har ingenting imot det at menn skulle føde selv og kose seg med alt jeg koser meg med som mor. Jeg skulle ta på meg det som er smertefritt å enkelt og fått masse skryt, slik fedre får.
Men en ting er sikker her: Rosemaling av morsrollen i det norske samfunn er ikke noe som jeg synes er lurt. Nylig snakket jeg med ei venninne som også en blogger og magasinjournalist. Hun tenkte på å skrive en ærlig artikkel om barselstiden, slik den kan være for ei mor med fødselsdepresjon. Men hun fikk ikke bra respons fra andre venninner. Barselstiden bør jo være koselig! Bør den?
Hva med de som ikke har barn. De ser jo på oss som har, og trekker sine konklusjoner om hvordan det skal bli å være mor.
lurt
Jeg husker kjempegodt min enorme frustrtasjon rett etter fødselen. Alle de fine bildene av smilende mødre som koser seg med babyen og virker så frisk og glad. Jeg følte meg som om jeg ble overkjørt av toget. Eneste jeg klarte å si til mammaen min som kom for å besøke meg var at jeg følte meg lurt siden ingen fortalte meg at dette var SÅ VONDT OG SKUMMELT. Etterpå fikk jeg depresjon og barselstiden gikk i ammetåke der jeg følte meg fullstendig ulykkelig. Men jeg opplevde at det ikke var lov å dele dette ærlig med andre kvinner. Selv min egen mor mente at jeg BURDE være lykkelig! Jeg har jo tross alt fått friskt barn og barnet vokser og utvikler seg. Jeg burde ikke føle meg deprimert og slik som om jeg mistet det tidligere livet mitt.
Nå har jeg vært mamma i tolv år og ja, jeg er veldig lykkelig, og min datter er det beste som skjedde med meg. Men jeg skulle ønske at det var ærlige kvinner i sin tid som kunne ta meg i handa og si til meg: Vet du hva? Det er veldig hardt og slitsomt, og ikke noe dans på roser, men gi dette tid og en dag vil du føle at dette vær verdt det. Eller ikke. For ikke alle oppnår tilknytning til barn. Sånn er det bare.
Da skulle alt vært så mye lettere, enklere og mer forståelig, og jeg kunne slippe mange feil og enorm skyldfølelse for å ikke kose meg med mammarollen slik det forventes.
Hva synes dere om fine glansbilder av mammarollen i samfunnet? Burde vi ikke vært ærlige og si at det er kjipt av og til?
—————————————————————————————————————————–
LenaLykke
Foto: RÅ Foto

 

BØR VI KASTE UT DE UVAKSINERTE BARNA FRA SKOLE OG BARNEHAGE?

skole

Dagens diskusjon på nettet gjelder vaksinemotstandere. Det er slik at flere og flere foreldre velger å la være å vaksinere barna sine, og ifølge siste informasjon, kom det meslinger til Oslo. Dette er urovekkende, såklart.
Så det tenkes nå hva vi skal gjøre med alt dette, for å få de fleste å forstå at det er både helsemessig og samfunns viktig å vaksinere barna sine. Jeg kan ikke være uenig i dette. Men jeg er ikke helt enig i metoder som velges og foreslås.
Forstå meg rett- jeg er ingen vaksine motstander. Jeg selv er vaksinert med de fleste vaksiner, som ble anbefalt, og jeg fornyet alle mine vaksiner i 2010 siden det er vår oppgave som voksne å fornye vaksinene sine da de fleste vaksiner har virkning kun 10-15 år.
Men jeg kan ikke forstå denne hetsen som vaksinemotstandere blir utsatt for. Kan vi påvirke noen sitt valg ved å kjefte på vedkommende, kalle en for ting og hate en intenst? Jeg mener det er helt feil metode.
skole
Så det å ekskludere barn fra skoler og barnehager vil ikke ha noe påvirkning på selve situasjon. Eneste vi vil oppnå er at barna vil bli skadet psykisk. For noe de ikke valgte å gjøre selv. Jeg tenker at om jeg selv ble ekskludert fra det sosiale felleskapet og samfunnet for øvrig, siden barnehage og skole er viktige arenaer og er samfunnsmodell for barna, så skulle jeg blitt veldig lei meg og gjerne tenke at noe er galt med meg. Men hva er galt med disse barna da? Bortsett fra at de kan være potensielle smittebærere på grunn av valgene foreldrene deres tar?
Bli det ikke for hardt for disse barna å både bli utsatt for potensielt dødelige sykdommer samt bli kastet fra sosialt felleskap på livets viktigste arenaer? For hva da? De har ikke gjort noe og kan ikke straffes for foreldrene sine handlinger og valg.
Jeg tenker at det kan være mer fornuftig å jobbe med foreldre. Samtaler på helsestasjon, veiledning fra helsepersonell og eventuelt barnevernet. Men direkte med foreldre, siden det er ikke barnets ansvar!
Deres mening?
—————————————–
LenaLykke
Foto: RÅ Foto

KJÆRE BLOGGERE, IKKE LÆR BARNET MITT Å MOBBE!

2019
For en uke siden opplevde jeg å havne i en diskusjon på Facebook. Dette omhandlet et innlegg til en blogger som påpekte at det er ufint av bloggere å stenge kommentarfeltet sitt siden bloggere alltid må være åpne for kritikk og tilgjengelige for kommentarene.
Denne bloggeren mente selv at hun ikke får noe hets eller ufine kommentaren på bloggen sin. En rask titt på Kvinneguiden avslørte imiderltid at også denne bloggeren blir omtalt ufint. Jeg påpekte dette i diskusjonen og hun mente at hun tåler det fint å bli kalt for “tykk”, “gnagsår”, “ikke morsom”. Dette er noe hun takler. Hun mente også at de som ikke takler dette burde skjerme seg selv og legge bloggene sine ned. Dette mente hun gjaldt spesielt de “store” bloggerne. Ikke oss små eller nisjebloggerne.
Ja, jeg kan forstå at dersom du er en stor influenser så har du dermed en enorm påvirkningskraft og også noe ansvar over hva du formidler. Men samtidig betyr det at du skal godta absolutt alle kommentarene og ikke får mulighet å forsvare deg selv?
Idet en stor influenser sier at det å bli kalt for “tykk” er ikke noe big deal ringer det noen bjella hos meg med en gang. Skal vi normalisere det at noen kaller andre for ukoselige ting basert på utseende?  Betyr det at vi normaliserer mobbing?
Sorry, men jeg ønsker ikke at barnet mitt skal lære at det å kalle ei venninne for tykk ikke er noe feil og at det bør hun takle. Burde ikke vi som voksne stemple mobbing som noe ulovlig?
Jeg sitter har som et spørsmålstegn. Dersom bloggerne driver å forteller noe sånt så hvordan kan jeg lære barnet mitt å ta avstand av sånt?
—————————————————————————————————————–
LenaLykke
Foto: RÅ Foto

DET ER IKKE SLIK AT JEG HAR BARE ETT BARN. DET ER SLIK AT DETTE BARNET ER ALT JEG HAR

barn
I dag har jeg lest noe nydelig på Facebook. Et innlegg fra alenemor. Ei mamma som i likheten med meg har ett barn som hun har full omsorg for. Hun skrev om det at mange påpeker til henne at det er såklart tungt å være alene om omsorgen, men hun har tross alt “bare ett barn”, og som alle sier er det jo at “ett barn er det samme som ingen barn, og to barn er som ti”.
Den nydelige mammaen påpekte at hun føler at dette er en smule sårende. Jeg må støtte henne på dette og innrømme at slike utsagn sårer meg også. Meg som er alenemor for ei verdens fineste jente på tolv år, som jeg har alene omsorg for. Det ble aldri planlagt å ha bare ett barn, men slik ble det. Jeg skulle ønske skjebnen min var annerledes, men her er vi. Meg og henne. Bare oss to. Og ett barn er så mye mer enn ingen, ikke sant?
Samtidig er det ikke “bare ett barn”. Hun er jo ALT jeg har. Som alenemor til enebarn føler jeg at barnet blir hele verden min og jeg blir hennes. Jeg er der når hun står opp og det er kun meg hun ser igjen når hun legger seg. Det som andre får lære av familiemedlemmer og søsken, får hun kun av meg. Tenk om du hadde bare en person i hele verden å forholde seg til? Skulle det være “bare bare” for dere begge?
Det er flere ganger jeg følte meg utrolig sårbar. Fordi henne er alt jeg har, og for henne er jeg alt: mor, søster, lekevenninne, rollemodell, forsørger, grensesetter og trøstende snille voksen. Og alt dette er MEG. Med så utrolig mange forskjellige roller. Dette gjør at jeg følte meg flere ganger som superwomen, og like mange ganger som verdens verste omsorgsperson.
Hvor mange netter har jeg vært våken og søvnløs med tanken på hvordan jenta mi har det som enebarn? Hvordan er det for henne å gå gjennom våre sorger og seirer uten å kunne dele dette med andre barn, Ikke en mamma igjen, men barn. Som snakker samme språk og forstår de “greier” som kun barn forstår. Hvordan er det for henne å være ute på kafe med mamma når hennes venninner har ei søster med seg? Jeg selv har ei søster og jeg synes såklart at det er veldig kjekt at vi har hverandre. Min datter har aldri klaget på å ikke ha søsken. Men hun vet nå ikke da hvordan det er å ha dem heller.
Så jeg sitter igjen med ett spørsmål: Er det virkelig lettere å være alenemor til “bare ett barn” eller er det verdens vanskeligste oppgave å vite at dette barnet er alt jeg har.
Hva synes dere?
———————————————
LenaLykke
Foto: RÅ Foto

 

“NEI SJEF, JEG VET IKKE HVEM MORA MI HADDE SEX MED”

sjef
 
Tilbake til innlegget jeg leste i forrige uke. Der en blogger påstår det at unge folk deltar i Paradise hotell show kan på sikt gi dem store problemer med å finne seg jobb. Samt at deres kommende barn skal ha problemer med det å finne seg jobb. Ja, jeg har selv lest at de som deltok i slike programmer fikk stempel i panna og ble ekskludert fra alt som regnes som seriøse yrker, samt at til og med folk som opplyser om at de ser på Paradise hotell fikk ikke jobben de drømte om.
 
Og dette er noe jeg undrer meg over. Fordi at for min personlige del spiller det ingen roller hvem foreldrene til personen som skal yte en profesjonell tjeneste til meg er. Ja, de kan bli terrorister eller ha drept noen, eller deltok i noe programmer på TV. Som dere ser det å ha sex på TV er ikke skadelig for samfunnet på noe måte, uten at jeg mener dette er etisk eller nødvendig.
Svar meg ærlig. Om du ligger skadd i veikanten etter bilulykke og så kommer det ambulanse og folk løper mot deg for å hjelpe. Vil du spørre dem hva foreldrene deres deltok på av programmer? Eller du vil helt og holdent drite i dette sålenge de vet hva de gjør og vil gjøre alt for å berge livet ditt?
 
Så seriøst, om du får idiotiske spørsmål på intervju som er slike at om mora di hadde sex på TV så kan du svare ærlig “Nei sjef, jeg vet ikke hvem mora mi hadde sex med”. Fordi at sjefen din har ingenting med dette å gjøre! Og ikke du heller for den saks skyld. 
—————————————————————————————————————-
LenaLykke
Foto: RÅ Foto

ER JEG DÅRLIG MOR SIDEN JEG HAR ANGST?

angst
For noen dager siden delte en dame jeg kjenner fra angst gruppa på Fb en artikkel med meg. Denne artikkelen ble publisert av forskning.no

forskning.no – Unge som har hatt atferdsvansker ruser seg mer
Unge som har hatt atferdsvansker ruser seg mer. Betydelig flere tenåringer bruker alkohol og narkotika hvis de har hatt atferdsvansker som barn.
forskning.no
og hadde nok noe forskningsverdi. Den forklarte med alle bevis at mødre som sliter med angst kan ikke prestere som mor på lik linje med “friske” mødre.

Jeg må bare si at slike artikler sårer ofte. Ingen av oss ønsker å føle seg selv som en dårlig mor, Men allikevel ja, jeg føler dette ofte. De dagene når alt er tungt og du vil bare låse deg inne på rommet med dyne over deg. Disse dagene føler jeg meg som verdens verste mor. Min datter vet at jeg trenger hvile da. Og dette gir meg utrolig dårlig samvittighet. De dagene når jeg ikke har overskudd å dra på aktiviteter om kvelden etter arbeidsdagen. Da føler jeg meg også som dårlig mor. Jeg ser på barn til andre foreldre som har to foreldre med masse overskudd og drar på tur, aktiviteter og andre ting som er gøy og føler meg igjen som en verdens verste mamma.

Fordi at ja, alle ønsker bare det beste for barna sine.

Samtidig så kjenner jeg på at jeg sitter med masse erfaring som gjør meg ydmyk og empatisk. Ja. angsten lærer meg mye. Noe jeg kan videreføre og møte mitt barn med forståelse. Noe som gjør at jeg kan gi henne tips og råd som ingen andre kan gi. Noe som gjør meg til et bedre menneske.

Jeg mener at hver mamma gir sitt beste til sine barn og det er ganske uetisk å sammenligne en mamma med ei annen med tanke på diagnose. Så lenge barna er ivaretatt og har det trygt og får kjærlighet er dette forsvarlig,

Deres meninger?


LenaLykke

 

Foto: RÅ Foto

Å ELSKE BARNET SOM DU ALDRI FØDTE SELV

barnet

Idag er det morsdag og jeg vil gratulere alle dere fine mammaer der ute!
Vi kvinner er alle mødre på en måte. Med det potensiale av kjærlighet og omsorg vi har.
Idag vil jeg hylle de som vi aldri hadde klart oss foruten; – våre fineste fostermammaer og adoptivmammaer. Hva skulle vi gjort uten dere?

Jeg er sikker på at det kreves dobbelt så stort hjerte for å gjøre det dere gjør.
Jeg husker da jeg fikk min datter, og oppdaget at hun hadde min munn, og øynene til min lillesøster. Hver gang jeg ser på henne – og ser meg selv i henne – så føler jeg at jeg liksom oppdager meg selv på nytt.
Og selv om min datter ligner mye på sin far, for jeg kunne nesten si hun ligner mer på sin far enn meg, så føler jeg selvsagt uansett at hun er min, og at det jeg oppdager i henne, har jeg i meg selv også.
Merkelig nok gjør dette at det er vanskelig for meg å være ordentlig sint på henne, selv de gangene jeg burde det. Det gjør det på en måte “lettere” for meg å være glad i henne når hun er minst halvparten av meg.

Og så er dere der; – fostermammaer og adoptivmammaer. Som med et enda større hjerte enn andre, hjelper de som gjerne vil ha en mamma, og for dere selv; – muligheten til å bli mamma.
Det å elske barnet som i utgangspunktet ikke vært ditt, som du aldri båret frem, å elske dette barnet med hele sitt hjerte, å føle at dette barnet er DITT…. Det krever så mye. Ikke minst et stort hjerte og betydelig mot.

Dere fikk aldri bli kjent under svangerskapet.
Du har ikke kjent dette barnet i magen din, ikke kjent på bevegelsene og ikke ventet og drømt om hvordan det ser ut.
Men, du skulle gjennom en adopsjonsprosess. Og den kan nok arte seg som et svangerskap, den også. Det å ikke bære frem barnet i egen kropp, men i sitt hjerte, se bildene, få vite en del om han eller henne underveis.
Jeg vet ikke hvordan dette føles. Men det er sikkert helt magisk, sårbart og fylt med forventninger. Det er jo ikke gitt at du får møte dette barnet likevel, for mye kan skje underveis. Dette ligner graviditeten, på sin måte. Det å føle seg som mamma allerede, men ikke bli mamma likevel. Ikke enda.

Så ta imot barnet ditt, og elsk barnet!
Ikke se etter det som ligner deg selv, men gled deg over at det er ditt barn fullt og helt, og åpne ditt hjerte.

Kanskje du også kan lege sår som andre påførte barnet, og la barnet bli elsket og ha en ordentlig mamma. Dette gjør deg til mamma, og gir deg som mor rene “heltinnestatusen”. Det er selvasagt ikke et mål i seg selv å bli “heltinne”, men akkurat det du gjør for dette barnet, kan oppfattes slik.
Du er kanskje ikke klar selv over hvor mye du gjør, og hvor viktig du er. Verden ville definitivt ikke vært den samme uten deg. Du gjør en forskjell.

Og du lykkes!
Jeg har også sett flere adoptivbarn, og det fantastiske er at de også ligner foreldrene sine. Ikke de biologiske, men de foreldrene som tok dem imot og ble mamma og pappa for dem. Fordi et bånd mellom mor og barn er spesiell. Uansett om mor har født dette barnet i sin kropp, eller i sitt hjerte.

Jeg er helt alene her i landet og når jeg blir redd for at det skjer meg noe, så tenker jeg at min datter må få ei snill og god ny mamma. For det er så fantastisk at det er mulig, men det skulle aldri vært mulig om det ikke var for akkurat deg.
Beste mammaen i verden.
Som har dobbelt så stort hjerte, med så fantastisk mye plass i.


LenaLykke

Foto: RÅ Foto

TIL DEG SOM IKKE ER KLAR FOR Å BLI FAR

far

Du sitter der og hører henne gråte. Men du bryr deg lite om dette. Kanskje føler du at verden raser sammen. Kanskje er du irritert over situasjonen og føler deg fanget. Uansett, jeg kan ikke vite hva du føler. Jeg kan bare vite hvordan dette skjer.

Fordi dette skjedde meg også, Det var meg som satt og gråt der, og han sa til meg at han var ikke klar for å bli far. Vi var studenter og dette var for tidlig, og vi kjente ikke hverandre så godt, mente han.
Han ville ikke få bli far med noen som han ikke kjente så godt.

De par neste dagene var en av de lengste dagene i mitt liv. Hva skulle jeg gjøre? Bli alenemor eller velge barnet bort? Begge valgene virket å være dårlige. Uansett hva jeg skulle velge, så skulle ikke barnet mitt ha en far. Fordi faren ikke ønsket å bli det. Jeg visste ikke -på den tiden – at det var mulig å velge det bort. Å bli far.Jeg trodde at man blir far idet barnet blir til. Men jeg tok visst feil.

Så viste testen negativt om et par dager. Og da kunne han puste lettet ut. Det gjorde jeg også.
Og, jeg lærte altså at man faktisk kan velge bort å være far. Bare si de “enkle små ord”…. at han var ikke klar. At dette kunne frigjøre en fra alt ansvar, og jeg måtte gå videre alene. Det ble klart at jeg ikke kunne stole på ham lenger.Det ble ikke noe mer forhold med ham etter dette.

Vi valgte likevel å være venner. Årene gikk, og vi hadde sporadisk kontakt. Og lite ante jeg da om at denne samtalen skulle dukke opp:
Vi gikk en liten tur på stranda, og han sa til meg at han tenker ofte tilbake på denne dagen.
– Tenk at barnet vårt kunne begynne på ungdomsskole nå! Jeg tenker ofte på dette. Og jeg skulle ønske at jeg var ikke så feig da. Hva tenker du, Lena? Kanskje det ikke er for sent for oss?
Vi kan jo fortsatt få barn og være sammen?

Han var bekymret… kanskje mest fordi han nærmer seg førti år, og fortsatt ikke hadde fått barn.
Nå var han endelig klar for dette. Men hva kunne jeg svare?
Jeg har fått det barnet jeg ønsket meg, og jeg klarer aldri å stole på noen som valgte bort mitt barn.
Selv om det potensielle barnet aldri eksisterte. Det skulle aldri blitt et tema.

Så dersom du, som er ikke klar for å bli far, tenker at det passer så dårlig, så tenk deg om. Du er allerede far. Du bli far idet sekundet barnet blir til. Så om du velger å gå nå, så velger du å gå fra barnet ditt. Selv om du tror at du går fra ei kvinne som ble så “upassende” gravid.

Tro meg, du vil tenke på denne dagen om tyve, tretti, førti år og skulle ønske du valgte annerledes.
Hva vet vi om livet? Det kan hende akkurat det barnet blir ditt eneste barn.

Jeg vil ikke moralisere nå. Men ber deg: tenk deg godt om før du sier eller gjør noe!
Det kan nemlig være at livet gir deg den beste gave som du snur ryggen til når du går…


LenaLykke

Foto: Unsplash Photo