Bekymret for barnet mitt og kreft fra mobilstråling!

barnet

Nå leste jeg en artikkel om at det er usikkert om det er sammenheng mellom mobilbruk og hjernesvulst. Spesielt gjelder dette småbarn som får mobilen tidlig og bruker den hyppig. Min datter fikk sin første mobil som 6-åring. Siden har hun brukt mobil utrolig mye. Hun chatter med venner, lager video og sender bilder til besteforeldrene sine i Russland. Jeg blir veldig bekymret når jeg leser slike artikler. Rett og slett.

Statens strålevesen anslår mobilstråling som faresone 2B- ukjent risiko. Det er det som gjør meg så redd fordi studiene er så omstridte, Når min tenåring er på mobil store deler av dagen så blir jeg nærmest panisk og har lyst å rive telefonen fra hendene hennes. Hun er flink å bruke handsfri, men nylig leste jeg at bluetooth er like ille!

Det er ikke bare bare å ha helseangst selv og tenke slik risiko for barnet mitt. Jeg selv er mye på mobil, men ungdommene i dag er nærmest hele tiden påkoblet. Hvis jeg på min alder har noe mindre risiko for stårling så har de unge utrolig stor risiko og det er dem som bruker gadgeter og mobil mest!

Med andre ord, jeg skulle ønske staten kom med skikkelig advarsel, men jeg tror ikke dette tjener produsentene. Så jeg vil nok fortsette å bekymre meg og kjempe med tenåringen min med tanke på mobilbruk.

Hva synes dere om det hele? Farlig eller ikke?
————————————————
LenaLykke

Foto: RÅ Foto

Tips til en vellykket 17. mai med barn (gjesteblogger)

barn

Nå er den store dagen bare et par timer unna og i morgen braker det løs! 17. mai er barnas dag, så det er naturlig å feire dagen slik at både store og små får glede av hele feiringen. Jeg har ikke småbarn lenger og frøkna mi trives best på mobilen eller i venninnegjengen. Så jeg fikk en nydelig gjesteblogger som vil fortelle litt om Nasjonaldagen med smårollinger.

barn

Natalia er tobarnsmamma, lykkelig gift og jobber med småbarn, så hun er den perfekte eksperten for tips og triks som gjelder søte små.

Her er hennes liste:
– La barna spise så mye is som de vil på 17. mai. Det er den eneste dagen hvor is betyr så mye, så kanskje det er ikke lurt å ta kampen akkurat denne dagen? Barna blir glade og får gode minner. Bare slapp litt mer av!

– Småbarn kan nekte å ta på seg bunad og fine klær. Det kan være virkelig utfordrende, og kanskje det er lurt å la være eller bruke bare en del av drakten. Det hjelper somregel å pynte seg selv og vise til unga at det er stas å bruke findrakt, så kanskje det blir enklere for dem å få fintøy på seg.

barn

– Husk at småbarn kan bli skremt av høye lyder i toget, så kanskje det er greit å gå litt ved siden av folkemengde først for å venne dem til. Det er lurt å vise at det bare er gøy og folk tuller og man skal le av alle de lydene for å ufarliggjøre dette for barna.

– Pass på skarpe gjenstander på bunad og leker som barna skal ha med i toget. Såvel som på små ting som barna kan putte i munn eller i nese.

– Husk at festen skal være gøy, så ikke stress med det perfekte. Barna vil like dagen bedre om mamma er ikke utslitt, men glad og lykkelig i godt humør!

Har du noen spesielle egne tips og triks til 17. mai med barn?
—————————————————————
Natalia for LenaLykke

Foto: RÅ Foto

KJÆRE MAMMA. DET FINNES IKKE PERFEKTE MAMMAER DER UTE!

mammaer

Lena sitter og leser på Facebook, i mammagruppe. Der skriver en fin mamma et innlegg som hyller “de vanlige” mammaer, altså dem som er “ikke perfekte”. Jeg må si ærlig at jeg liker ikke disse betegnelsene. Hvorfor må vi hele tiden sammenligne “perfekte” og “uperfekte”? Dette er veldig relativt da hva en oppfatter som perfekt.

Jeg mener bestemt at det finnes ikke perfekte mammaer. Kun fordi at vi alle er bare mennesker. Vi kan ta feil, bli syke, ha sine svake momenter ol. Hun mammaen der som du tror er så perfekt kanskje føler seg som verdens verste mamma flere ganger per dagen. Husk at det blir alltid noen som er bedre enn deg. Fordi at det er uungåelig.

mammaer

Så vær så snill, alle mammaer der ute. Vi er alle uperfekte mammaer. Noen klarer noen ting bedre, noen klarer litt verre, Men alle vi er supergode på noe! Det er sikkert. Samtidig som vi alle prøver å gjøre vårt beste og er geniunt glade i ungene våre.

Så kjære mamma, stress ned. Du er uperfekt, men det er alle mammaer der ute. tro meg. Du er bra nok.
——————————————–
LenaLykke

Foto: RÅ Foto

KJÆRE FORELDRE TIL GUTTER. JEG HAR IKKE LYST Å LÆRE MIN DATTER OM AT SØNNENE DERES ER FARLIGE!

gutter
Politiet kommer ut i disse dager med klar beskjed om at foreldrene til russegutter bør ha samtaler med sønnene sine om at det går faktisk ikke an å lokke 15-årige jenter inn i russebusser for så å skjenke dem, utnytte og så kaste ut i veikanten.  Det virker som om det er veldig klar beskjed og ganske forståelig budskap. Man kan ikke utnytte mindreårige seksuelt og så kaste dem ut!
Men utrolig nok fikk jeg se kommentarer i diskusjon i feministiske (ja!) gruppe på Fb som lydet slik.
“Lær døtrene deres at det er FARLIG å gå ut om kvelden og hoppe på bussen til berusede voksne gutter”.
Altså jeg kan ikke tro at i 2019 driver vi fortsatt med dette! Vi må lære jentene våre om at gutter og menn er farlige. Som om vi har ikke gjort det i flere hundre år allerede, noe som erfaringen og statistikken viser ikke fungerer noe særlig.
Hva med foreldrene til disse guttene?
Jeg vil si til dem. Kjære dere, jeg har ingen lyst å fortelle datteren min at sønnene deres er farlige. Jeg vil ikke lære henne å være redd for deres barn. Jeg mener hun har rett å være ute om kvelden like mye som deres barn uten at hun må betale høy og smertefull pris for dette.
Vær så snill, oppdra guttene deres. Vi oppdrar jentene våre i flere århundre, nå er det deres tur.
———————————————————————————————————————————–
LenaLykke
Foto: Unsplash

 

AKTIVITETER HJEMME MED BARN I PÅSKE

hjemme
Noen reiser vekk i Påsken, og de som velger nærområdet velger hytta eller fjell. Men hva å gjøre dersom du er hjemme med barn og har ikke bil for å komme deg på fjellet eller hytte for å reise til? Her er noe forsalg til aktiviteter fra erfaren alenemamma som ikke hadde bil i hele 10 år av sin erfaring som forelder. Så here we go, påske med barn er bare gøy.
Pynte påskeegg
Dette er en enkel og gøy aktivitet som dere kan finne på hjemme. Det spiller ingen rolle om barnet ditt laget masse påskeegg i barnehagen eller på skolen før, fordi at unga blir aldri lei av å gjøre noe kunstnerisk. Man kan lage pynte egg også. Mulighetene er mange.
Påskeeggjakt i nærområdet
Det er veldig gøy å gjemme påskeegg i nærområdet og så gå på jakt. Man kan tegne et kart på forhånd for å gjøre det hele ekstra gøy!
hjemme
Utebad på veranda
Har dere veranda- er det masse muligheter. Jeg husker at jeg kjøpte opplåstbart basseng, ikke stort, men sånn passe og fylte det med varm vann. Dattera mi elsket å plaske der siden det er veldig varmt i solveggen på verandaen.
Piknik i det fri
Mat smaker best ute! Man kan fikse piknik kurv og ta seg en tur ut. Det trenges ikke å kjøre langt, og man kan slå seg ned i nærmeste parken. Veldig fint og koselig.
Utforskning av natur
Det er bare vi voksne som tror at barna trenger masse fancy leker. Men sannheten er at barna synes det mest naturlige og enkle er gøy. Finn nærmeste naturområdet og lag en naturbok sammen, med bilder av busker, fugleliv og innsekter. Da har barnet noe å fortelle også, samtidig som det er spennende.
hjemme
Hva er dine favoritt aktiviteter med barn i Påsken?
————————————————————–
LenaLykke
Foto: RÅ Foto

 

BARNET MITT KOMMER TIL Å SAKSØKE MEG FOR DETTE!

barnet
Heksejakten av mammabloggere fortsetter i sosiale media, og i dag fikk jeg lese en sak om en mor som ble idømt bot for “å legge ut et bilde av datteren sin”. Altså om du går via lenken og leser saken i all sin helhet så vil du forstå at her var det ikke snakk om noe bilde, men derimot omfattende sak som inkluderte omsorgsovertakelse hvor moren opptrådte uetisk og krenket barnevernsansatte via gruppa som hadde både navn og bildet til datteren. Samt lagt ut en video av datteren i en meget sårbar situasjon. Og toppen av kransekake er at det ble røpt ut taushetsbelagte opplysninger.
Igjen, jeg støtter ikke moren i denne saken, men som mor forstår jeg henne. En mor kan godt bli desperat om noen prøver å ta fra henne ungen hennes. Selv om det er både til hennes og ungen sitt beste. Ikke alle ser det der og da.
Men mammablogger haterene satte sine klør i saken og begynte å rope “Hurra” med en gang.
“Endelig har det skjedd! Nå kan de slemme mammabloggerne bli saksøkt!”
Så gikk diskusjonen i flere grupper på Fb over alle grenser. Det kom bedrevitende tanter som påpekte at det å legge ut video og bilder av gråtende barn i seg selv er forbrytelse og burde vært forbudt.
Altså, folkens. Snart ser ikke barna våre noe av reelt liv i sosiale media. La oss fjerne alt og alle bilder fra nettet slik at ingen blir krenket eller traumatisert. Gråtende barn er like naturlig som smilende barn. Jeg er pisslei av alle glandbilder på nettet og all denne kunstige virkeligheten som skal være steril og poltisk korrekt hele tiden. Hva er galt i et bilde av sure ungen som ikke har fått sin is?
Mcdonalds
Nå oppfordrer jeg altså ikke å dele uhemmet i hytt og gevær, men de fleste bildene er helt normale!
For noen år siden opplevde meg og Irina en slik situasjon: Irina fikk en gedigen is på Narvesen og hun tenkte å klare å sykle og spise isen samtidig. Gjett om det gikk skjeis og hun mistet isen sin i bakken. Hun ble lei seg og startet å grine, men jeg filmet det hele så jeg viste video til henne og påpekte at dette var utrolig morsomt. Irina også begynte å le og mente det var en god ide å dele denne videoen på Facebook slik at hun kunne lese kommentarer. Da kommentarene kom og de fleste sa at slikt skjer og det blir bedre etterhvert mente Irina at det var en fin og gøy situasjon. Det ble til en fin minne som vi begge vil ha resten av livet.
Om noen mener at det var krenkende for Irina at jeg la det ut og hun vil saksøke meg for dette så kan de ta en gedigen bolle og stappe i munnen sin. Fordi at det er mitt ansvar som mor å vise til barnet mitt at slike situasjoner er faktisk komiske, men ikke grunn til å være lei seg. Og takk til foreldre og barn som deler slike stunder i sosiale media. Så vi kan se å lære og min datter kan identifisere seg med dette også!
Hvorfor er folk så hysteriske når det kommer til barn i sosiale media? Noen tanker?
————————————————————————————————————————–
LenaLykke
Foto: RÅ Foto

 

JEG FØLTE MEG LURT AV FINE BILDER AV MAMMAROLLEN

bilder
Nylig fikk jeg en kommentar fra en tydeligvis mannlig leser på bloggen min. Leseren spurte om hva jeg mener om det at morsrolle blir “glorifisert” i samfunnet.
Ja, hva kan jeg mene om dette? Jeg personlig har ingenting imot det at menn skulle føde selv og kose seg med alt jeg koser meg med som mor. Jeg skulle ta på meg det som er smertefritt å enkelt og fått masse skryt, slik fedre får.
Men en ting er sikker her: Rosemaling av morsrollen i det norske samfunn er ikke noe som jeg synes er lurt. Nylig snakket jeg med ei venninne som også en blogger og magasinjournalist. Hun tenkte på å skrive en ærlig artikkel om barselstiden, slik den kan være for ei mor med fødselsdepresjon. Men hun fikk ikke bra respons fra andre venninner. Barselstiden bør jo være koselig! Bør den?
Hva med de som ikke har barn. De ser jo på oss som har, og trekker sine konklusjoner om hvordan det skal bli å være mor.
lurt
Jeg husker kjempegodt min enorme frustrtasjon rett etter fødselen. Alle de fine bildene av smilende mødre som koser seg med babyen og virker så frisk og glad. Jeg følte meg som om jeg ble overkjørt av toget. Eneste jeg klarte å si til mammaen min som kom for å besøke meg var at jeg følte meg lurt siden ingen fortalte meg at dette var SÅ VONDT OG SKUMMELT. Etterpå fikk jeg depresjon og barselstiden gikk i ammetåke der jeg følte meg fullstendig ulykkelig. Men jeg opplevde at det ikke var lov å dele dette ærlig med andre kvinner. Selv min egen mor mente at jeg BURDE være lykkelig! Jeg har jo tross alt fått friskt barn og barnet vokser og utvikler seg. Jeg burde ikke føle meg deprimert og slik som om jeg mistet det tidligere livet mitt.
Nå har jeg vært mamma i tolv år og ja, jeg er veldig lykkelig, og min datter er det beste som skjedde med meg. Men jeg skulle ønske at det var ærlige kvinner i sin tid som kunne ta meg i handa og si til meg: Vet du hva? Det er veldig hardt og slitsomt, og ikke noe dans på roser, men gi dette tid og en dag vil du føle at dette vær verdt det. Eller ikke. For ikke alle oppnår tilknytning til barn. Sånn er det bare.
Da skulle alt vært så mye lettere, enklere og mer forståelig, og jeg kunne slippe mange feil og enorm skyldfølelse for å ikke kose meg med mammarollen slik det forventes.
Hva synes dere om fine glansbilder av mammarollen i samfunnet? Burde vi ikke vært ærlige og si at det er kjipt av og til?
—————————————————————————————————————————–
LenaLykke
Foto: RÅ Foto

 

BØR VI KASTE UT DE UVAKSINERTE BARNA FRA SKOLE OG BARNEHAGE?

skole

Dagens diskusjon på nettet gjelder vaksinemotstandere. Det er slik at flere og flere foreldre velger å la være å vaksinere barna sine, og ifølge siste informasjon, kom det meslinger til Oslo. Dette er urovekkende, såklart.
Så det tenkes nå hva vi skal gjøre med alt dette, for å få de fleste å forstå at det er både helsemessig og samfunns viktig å vaksinere barna sine. Jeg kan ikke være uenig i dette. Men jeg er ikke helt enig i metoder som velges og foreslås.
Forstå meg rett- jeg er ingen vaksine motstander. Jeg selv er vaksinert med de fleste vaksiner, som ble anbefalt, og jeg fornyet alle mine vaksiner i 2010 siden det er vår oppgave som voksne å fornye vaksinene sine da de fleste vaksiner har virkning kun 10-15 år.
Men jeg kan ikke forstå denne hetsen som vaksinemotstandere blir utsatt for. Kan vi påvirke noen sitt valg ved å kjefte på vedkommende, kalle en for ting og hate en intenst? Jeg mener det er helt feil metode.
skole
Så det å ekskludere barn fra skoler og barnehager vil ikke ha noe påvirkning på selve situasjon. Eneste vi vil oppnå er at barna vil bli skadet psykisk. For noe de ikke valgte å gjøre selv. Jeg tenker at om jeg selv ble ekskludert fra det sosiale felleskapet og samfunnet for øvrig, siden barnehage og skole er viktige arenaer og er samfunnsmodell for barna, så skulle jeg blitt veldig lei meg og gjerne tenke at noe er galt med meg. Men hva er galt med disse barna da? Bortsett fra at de kan være potensielle smittebærere på grunn av valgene foreldrene deres tar?
Bli det ikke for hardt for disse barna å både bli utsatt for potensielt dødelige sykdommer samt bli kastet fra sosialt felleskap på livets viktigste arenaer? For hva da? De har ikke gjort noe og kan ikke straffes for foreldrene sine handlinger og valg.
Jeg tenker at det kan være mer fornuftig å jobbe med foreldre. Samtaler på helsestasjon, veiledning fra helsepersonell og eventuelt barnevernet. Men direkte med foreldre, siden det er ikke barnets ansvar!
Deres mening?
—————————————–
LenaLykke
Foto: RÅ Foto

KJÆRE BLOGGERE, IKKE LÆR BARNET MITT Å MOBBE!

2019
For en uke siden opplevde jeg å havne i en diskusjon på Facebook. Dette omhandlet et innlegg til en blogger som påpekte at det er ufint av bloggere å stenge kommentarfeltet sitt siden bloggere alltid må være åpne for kritikk og tilgjengelige for kommentarene.
Denne bloggeren mente selv at hun ikke får noe hets eller ufine kommentaren på bloggen sin. En rask titt på Kvinneguiden avslørte imiderltid at også denne bloggeren blir omtalt ufint. Jeg påpekte dette i diskusjonen og hun mente at hun tåler det fint å bli kalt for “tykk”, “gnagsår”, “ikke morsom”. Dette er noe hun takler. Hun mente også at de som ikke takler dette burde skjerme seg selv og legge bloggene sine ned. Dette mente hun gjaldt spesielt de “store” bloggerne. Ikke oss små eller nisjebloggerne.
Ja, jeg kan forstå at dersom du er en stor influenser så har du dermed en enorm påvirkningskraft og også noe ansvar over hva du formidler. Men samtidig betyr det at du skal godta absolutt alle kommentarene og ikke får mulighet å forsvare deg selv?
Idet en stor influenser sier at det å bli kalt for “tykk” er ikke noe big deal ringer det noen bjella hos meg med en gang. Skal vi normalisere det at noen kaller andre for ukoselige ting basert på utseende?  Betyr det at vi normaliserer mobbing?
Sorry, men jeg ønsker ikke at barnet mitt skal lære at det å kalle ei venninne for tykk ikke er noe feil og at det bør hun takle. Burde ikke vi som voksne stemple mobbing som noe ulovlig?
Jeg sitter har som et spørsmålstegn. Dersom bloggerne driver å forteller noe sånt så hvordan kan jeg lære barnet mitt å ta avstand av sånt?
—————————————————————————————————————–
LenaLykke
Foto: RÅ Foto

DET ER IKKE SLIK AT JEG HAR BARE ETT BARN. DET ER SLIK AT DETTE BARNET ER ALT JEG HAR

barn
I dag har jeg lest noe nydelig på Facebook. Et innlegg fra alenemor. Ei mamma som i likheten med meg har ett barn som hun har full omsorg for. Hun skrev om det at mange påpeker til henne at det er såklart tungt å være alene om omsorgen, men hun har tross alt “bare ett barn”, og som alle sier er det jo at “ett barn er det samme som ingen barn, og to barn er som ti”.
Den nydelige mammaen påpekte at hun føler at dette er en smule sårende. Jeg må støtte henne på dette og innrømme at slike utsagn sårer meg også. Meg som er alenemor for ei verdens fineste jente på tolv år, som jeg har alene omsorg for. Det ble aldri planlagt å ha bare ett barn, men slik ble det. Jeg skulle ønske skjebnen min var annerledes, men her er vi. Meg og henne. Bare oss to. Og ett barn er så mye mer enn ingen, ikke sant?
Samtidig er det ikke “bare ett barn”. Hun er jo ALT jeg har. Som alenemor til enebarn føler jeg at barnet blir hele verden min og jeg blir hennes. Jeg er der når hun står opp og det er kun meg hun ser igjen når hun legger seg. Det som andre får lære av familiemedlemmer og søsken, får hun kun av meg. Tenk om du hadde bare en person i hele verden å forholde seg til? Skulle det være “bare bare” for dere begge?
Det er flere ganger jeg følte meg utrolig sårbar. Fordi henne er alt jeg har, og for henne er jeg alt: mor, søster, lekevenninne, rollemodell, forsørger, grensesetter og trøstende snille voksen. Og alt dette er MEG. Med så utrolig mange forskjellige roller. Dette gjør at jeg følte meg flere ganger som superwomen, og like mange ganger som verdens verste omsorgsperson.
Hvor mange netter har jeg vært våken og søvnløs med tanken på hvordan jenta mi har det som enebarn? Hvordan er det for henne å gå gjennom våre sorger og seirer uten å kunne dele dette med andre barn, Ikke en mamma igjen, men barn. Som snakker samme språk og forstår de “greier” som kun barn forstår. Hvordan er det for henne å være ute på kafe med mamma når hennes venninner har ei søster med seg? Jeg selv har ei søster og jeg synes såklart at det er veldig kjekt at vi har hverandre. Min datter har aldri klaget på å ikke ha søsken. Men hun vet nå ikke da hvordan det er å ha dem heller.
Så jeg sitter igjen med ett spørsmål: Er det virkelig lettere å være alenemor til “bare ett barn” eller er det verdens vanskeligste oppgave å vite at dette barnet er alt jeg har.
Hva synes dere?
———————————————
LenaLykke
Foto: RÅ Foto