Fem tegn på at du er mamma til en tenåring

mamma
For meg minner periode som jeg befinner meg nå i som mamma de årene dattera mi gikk gjennom skikkelig trassalder. Den startet noe tidlig, Rett ved 2-års alderen. Nå kjenner jeg at tenårene også startet noe tidlig. Men følelsen er akkurat det samme og jeg får noe flashbacks idet jeg prøver å snakke henne til fornuft og hun ser ut som min toåring som vil gå med tyllskjørt istedenfor regntøy om høsten, som tramper i golvet og roper “Dumme mamma!” med høyt stemme. Til forskjell er det at jeg ikke har noen toåring lenger, men en ganske stor og velutviklet frøken. Her samlet jeg noe kjennetegn på mamma til en tenåring, noe som flere vil kjenne seg i da.
Du kan ikke snakke med “snill” stemme lenger
Tenåringen din hater når du snakker til de med lys stemme som du er vant å snakke til barnet ditt ellers. Akkurat i denne perioden blir tenåringen sykt irritert og kan påpeke at du må slutte å snakke slik. Eller jabbe tilbake. Eller himle med øynene for å understreke at de er ikke noe barn lenger og vil ikke bli tilsnakket slik.
Mamma er ikke populær lenger
Før kunne man oppleve forhøyet oppmerksomhet fra barnet sitt. Men nå vil tenåringen din være helst alene eller med venner. Det kan fort virke som om du kun har matlaging og rydde funksjon, samt fungere som pengegris.
Alt du sier og foreslår blir trosset
For meg virker det av og til at tenåringen min gjør det motsatte av det hun fikk beskjed om. Men det er visst et felles trekk for tenåringene? Sier mamma at de må ha jakke på så kan man bli sikker på at de går i t-skjorte. Sier mor at det er for varmt i dag, kan man garantere at jakka blir påkledd. Mystiske ting!
Du møter veggen hver gang du prøver å få til en samtale
Av og til går det ikke an å få snakke med tenåring. Alt man møter er taushet, eller himling med øynene. Så det er ikke bare bare. Jeg har ei venninne som ikke hørte ett ord fra sønnen sin på flere dager.
Mamma blir kommentert og vurdert
Nå er det mamma sin tur å få høre sannheten. Hvordan hun ser ut, hva hun gjør og hvordan tenåringen din vurderer oppførselen din og dine valg. Det er ikke bare bare må jeg si.
Så ønsker alle oss velkommen i denne herlige tiden og la skjebnen gi oss styrke!
Kjenner dere dere igjen i dette?

 

 

Klem fra mamma-Heksa deres,

signatur

Alenemor på fulltid og dating?

Foto: Unsplash
Datingen står ikke høyt på prioriteringslista mi. Det er flere grunn til dette. Og en av dem er at jeg prioriterer min rolle som mor. Ja, jeg vet at mange mener det går an å kombinere, men det er ikke så lett i virkeligheten. Moderne menn liker gjerne lett dating, slik at ei dame blir tilgjengelig og ikke krever så mye innsats. Jeg er motsatt av dette. Jeg er sjeldent tilgjengelig og har ganske store krav. Fordi at jeg er alenemor for fulltid og jeg er hundre prosent selvstendig og har høye ambisjoner i tillegg.
Dette betyr at ofte kommer jeg i klinsj med det jeg ønsker og det moderne menn etterspør.
Hva forventer han som er på min alder, med eller uten barn, spiller ikke stor rolle, siden han tror som regel at hans barn går først.
Han forventer at jeg kommer til byen dersom vi skal møtes. Fordi at det er ganske tungvint å kjøre dit hvor jeg bor. Det å hente meg høres helt ulogisk ut. Jeg har jo bilen selv! 
Jeg har ingenting imot for å komme til byen, men jeg hater å kjøre, og jeg blir ganske fort sliten i hverdagen, fordi at jeg gjør jobben som vanligvis to som gjør. Og det å dra til byen betyr at ungen min vil være en stund alene. Ja, hun er stor og kan være alene, men allikevel. Han fyren må være skikkelig god og en som er verdt å bruke tiden på for at jeg skal foreta meg dette valget.
Han forventer at jeg vil ta halvparten av utgifter på meg. Uavhengig om han tjener bedre enn meg
Jeg er veldig for likestilling, men dette er ikke hemmelighet at jeg har utgifter som er beregnet på to. Jeg forsørger barnet mitt selv, og ikke klager, men deler vi alt på to, så velger jeg gjerne bort noen aktiviteter. Nemlig fordi at det blir for dyrt for meg. Og det kan bety mindre aktiviteter for meg sammen med mitt barn. Da kan jeg ikke takke ja til å være med på det sammen med han.
Han forventer at jeg gir han masse oppmerksomhet
De fleste menn jeg møter ønsker masse oppmerksomhet. Gjerne bli vartet opp og at jeg kommer på besøk så ofte som mulig samt finner på noe fint sammen. Det er helt forståelig og legitimt, men det betyr at det lille av tid og overskudd jeg har ikke vil gå til mitt barn. Da er valget enkelt.
Jeg skulle gjerne finne balanse der, og finne en som FORSTÅR. Og det har jeg vært heldig å treffe her i livet. Men det er fortsatt et under for meg hvordan de som er alenemødre på fulltid klarer å dyrke et levedyktig forhold?
Noen tips?
signatur

Det bør ikke være “plikt” for besteforeldre å være engasjerte eller stille opp som barnevakt for barnebarna!

Foto: Unsplash
 
Når jeg ble mor i ganske passende alder på fem og tyve var jeg sikker på at en vakker dag får jeg lene meg tilbake i godstolen min og se på resultatet av mitt arbeid. Nemlig mitt barn seile i voksent liv i egen båt. Slik at jeg kan støtte henne når det blir nødvendig, men også kunne slappe av og leve ut drømmene mine. Alle de drømmene som ble lagt på hylla da jeg ble mor.
Jeg mener at det skulle bare mangle at man sier nei til flere ting når man har blitt mor. For det er en viktig livs og samfunnsoppgave å oppdra et menneske. Jeg mener at jeg klarer min oppgave veldig greit, med tanke på at jeg gjør det helt og holdent alene. Vi har ingen familie her i landet og mine foreldre bor langt unna og har dessverre ikke råd å komme hit og besøke sitt foreløpig eneste barnebarn så ofte som dem bare vil. For meg var det aldri et problem eller spørsmål at dem ikke er her. Jeg tror ikke at noe skulle endre seg om de bodde to hus unna. Jeg tok det valget å få barn og det er MIN oppgave å oppdra henne. Foreldrene mine er ferdige med sine oppgaver som far og mor, og da kan de får lov å gjøre akkurat som dem vil i livene sine. Jeg husker da jeg fikk min datter var mora mi bare 43år. Dette er ikke langt unna min nåværende alder, Jeg er snart der. Da hun kom for å besøke meg og jeg fikk baby sa hun med en gang at hun vil hjelpe meg første tiden, men hun vil ikke sitte barnevakt på kveld og om natta. For dette klarer hun ikke. Hun er vant med å legge seg klokke ni om kvelden. Dette var helt greit for meg. Om mamma bodde her så vet jeg at jeg skulle aldri regnet med henne og pappa om jeg skulle ut på noe utesteder. Jeg har aldri tenkt å være sur eller gretten over at dem sier nei. Som snart førtiåring kjenner jeg på kroppen kjempegodt om jeg sover for lite en natt eller to. Spør du meg nå så frister det svært lite å passe småbarn gjennom natten på den alderen jeg er nå. Hvorfor bør jeg skamme meg over dette?
I vår moderne tid er det helt normalt at alderen blir bare ett tall og godt voksne folk velger å kose seg når de først blir ferdige med barn som bor hjemme. Det er da man kan nyte friheten, forhold, sex, mat og reiser. Ikke fortell meg at dette er ikke sant! Det er noe jeg ser veldig frem til. Derfor synes jeg at det er veldig surt om man får slags “plikt” for å stille opp som barnevakt for barnebarna sine og skaffe avlastning til sine barn.
Nylig har jeg lest diskusjoner om dette rundt omkring, og jeg må si meg uenig i at enkelte besteforeldre ikke viser interesse i barnebarna. Det ble nevnt at dem bruker barnebarna for å sende snap til venner og bekjente, men egentlig ikke engasjerer seg veldig. Vel, jeg synes det å sende snap og fortelle andre at man har flott barnebarn man er stolt av er også tegn på at man viser interesse! Når skal kvinner ha fred og frihet fra forpliktelser og shaming her i samfunnet?
Barnebarn har foreldre som vil ta være på dem. Besteforeldre kan ta livet med ro. Uten småbarns forpliktelser.
Jeg vet ikke hva slags bestemor jeg kommer til å bli, eller om jeg blir det i det hele tatt. For dette er ingen selvfølge og er livets gave i seg selv, Men jeg håper og tror at min datter vil vise forståelse og respekt for mine valg her i livet. Jeg har da bare henne så jeg vil håpe jeg har nok helse og ressurser å stille opp. Men drømmene mine skal jeg leve ut. Så jeg vil gjerne slippe å sitte med “plikt” om barnepass i tide og utide. Jeg vil gjøre det av egen vilje og interesse. Barnebarn er som kjent livets dessert, men ingen bør være sur om man sier at i dag vil man hoppe over desserten fordi man har andre planer.

Burde Norge stoppe utbetaling av barnetrygd til barn som bor i utlandet?

 

Nå på morgenen har jeg lest diskusjoner rundt forslaget om å stoppe utbetaling av barnetrygd til barn som ikke bor i Norge. Jeg mener det er ganske fornuftig. Ikke at folk som jobber og betaler skatt skal fratas mulighet å forsørge barna sine, men fordi at det blir ganske urettferdig på sikt. Slik det er nå. Jeg som alenemor får utvidet barnetrygd. Samtidig får jeg skattelette. Dette gjør at vi får hverdagen gå rundt her, enda vi er to stykk som lever for en lønn. Da dattera mi er tolv år gammel og regnes som voksen ved flere reiser, restauranter og klær og sko koster like mye som mine. Så barnetrygden kommer godt med. Siden vi bor her.
Om jeg valgte å sende barnetrygden til Russland istedenfor skulle det ikke blitt 1900kr, men 19000 rubler. Altså ti ganger mer. Man kan ikke kjøpe gull og grønne skoger for denne summen der oppe, men til sammenligning tjener min søster som jobber som lege 7000 rubler per måned, noe som tilsvarer 700kr. Da blir plutselig barnetrygden min en betydelig sum som kan forsørge både min søster og ungen der. Ikke at noe er galt i dette, men er det riktig?
Jeg kjenner en del utlendinger som får både skattelette og barnetrygd mens barna ikke bor i Norge. Da får de sende betydelige summer til barna sine i utlandet slik at barna får leve et skikkelig bra liv. Det kan ikke sammenlignes med det vi kan kjøpe for samme summen her i Norge. Ikke tenk at jeg er misunnelig og sur kjerring nå, men jeg synes dette ikke er helt riktig. Barnetrygd skal sikre bedre vilkår for barna i Norge. Derfor er det naturlig at den vil bli gitt til barna som oppholder seg i Norge. De som jobber her i landet og vil hjelpe familiene sine, kan gjøre dette ved å få skattelette og sende disse pengene bortover.
Hva synes dere om forslaget? Er det rettferdig slik som det er nå?

Hvorfor skal kroppen min skjule at jeg har født et barn?

Foto: Unsplash
Kroppen min har gjort helt utrolig magisk jobb: Den klarte å bære frem og føde et barn, og skaffe maten til datteren min i løpet av første seks måneder. Det skulle vært rart om det ikke vistes på kroppen. Brystene mine ble mer elastiske og mykere, siden de fikk seg jobb å produsere melk for å mate barnet mitt. Føttene mine ble større på grunn av vekten til barnet mitt og mangeårige turer med barnevogn. Nå passer ikke størrelsen 37 lenger og jeg må kjøpe nye sko. Ja, rumpa mi ble også større, da jeg har født et barn! Såklart fikk jeg skikkelige håndtak på sider av lårene mine. De ble brukt av datteren min da hun var liten og jeg båret henne på siden, så hun kunne sitte så behagelig på lårene mine som ble større og sterkere for å bære, vugge og leke med ungen min. Jeg fikk også noen strekk på lårene som minner meg om at huden min har fantastisk evne til å strekke seg slik at kroppen kan transformeres! For meg er det et tegn på at kroppen min er sunn og har gjort verdens viktigste jobb!
Derfor kjenner jeg at det stikker litt i hjertet når noen sier til meg. “Du er så tynn, det vises ikke at du har født et barn!”
“Jeg kan ikke tro at det var barn i denne magen, Har du leid inn en surrogat mor?”
Hvorfor er det slik i vårt samfunn? Hvorfor vi voksne kvinner som har født et barn skal liksom gjøre alt for å skjule at kroppen vår har gjort sin funksjon? Hvem sa at dette er stygt?
Når jeg ser på mine gamle bilder, ser jeg en tynn og ungdommelig ung jente på 23. Bildene fra årene etter 25+ viser en mor. Kroppen min er rundere, puppene henger mer og lårene ble sterke og fyldige. Men samfunnet ønsker at jeg skal se ut som den tynne jenta som har aldri gått en utfordrende og tøff vei for å bli en mor. Hvorfor skal vi skjule dette? Er det å bli mor skam?
For meg er mine strekkmerker, mindre volum i brystet og kraftigere lår minner om premier som naturen ga kroppen min slik at andre vil se med en gang at jeg har gjort noe fantastisk. Jeg gikk gjennom svangerskapskvalme, smerter ved bekkenløsning og utfordring med fødselen for å gi verden et nytt menneske. Noen kvinner er faktisk så sterke og tøffe at kroppene deres gjør det om og om igjen flere år på rad. Så når vi går ut stolte og glade over å klare dette, så plutselig får vi de kommentarene der.
“Fy, dette burde du kanskje skjule!” “Mamma magen er noe som ikke skal vises frem!” “Du er en mor nå, ta noe klær på deg!”
Seriøst? Hvorfor skal det forventes at både meg og kroppen min skal skjule denne utrolige jobben vi har gjort? Nei, jeg vil gjerne bære mine “tegn og premier” for å føde et barn med stolthet. Se, jeg har født et barn! Ikke kom og fortell meg at jeg bør se ut som en kvinne som aldri har gjort dette.

Ungdomsrommet er ferdig (bildedryss)

Foto: RÅ Foto
Nå står rommet til Irina endelig ferdig. Hun var så grei at hun fikk ryddet alt og ordne rommet sitt superflott, så vi fikk tatt bilder.
Irina ønsket seg et lyst og luftig rom med masse plass for å ha venninne kvelder og plass til oppbevaring. Vi har ganske liten leilighet på kun 80 kvm (egentlig ganske greit for oss to). Så vi valgte enkel løsning: loftseng. Slik fikk vi plass til bordet og masse skaper og benk med oppbevaring hvor Irina fikk plass til absolutt alle bamsene sine.
ungdomsrommet
Hun valgte å pynte rommet med friske blomster og krims og krams i pastell farger og hun valgte alt selv. Stolt mamma her.
Alle møblene er fra Ikea og pynt og sengetøy fra Rusta, så det ble en ganske rimelig løsning.
Hvordan likte dere rommet?

DETTE SPØRSMÅLET BØR DU ALDRI STILLE TIL EN KVINNE

Foto: Unsplash

 

Lørdagstanker fra arkivet..

Du vet at privatlivet til en annen person er hellig, og du prøver å unngå ubehagelige spørsmål, men allikevel skjer dette ofte. Det er advent og du er invitert til familiesammenkomst, der det alltid er ei kvinne i din slekt som er godt gift, med god økonomi og et tilsynelatende godt forhold. Men de har ikke barn. Så du klarer ikke la være, og du spør.

– Har dere planer om å få barn?

 

Hun svarer deg at de trives godt med hverandre, og at de vil se verden og reise, eller at de er ikke opptatte av barn. Hun smiler og drikker gløggen sin. Og du undrer deg over at noen kan klare seg i livet uten barn.

Men når hun kommer hjem går hun på badet. fjerner sminken og tar av seg sin fine kjole, og setter seg på kanten av sitt fancy badekar…. begynner hun å gråte.
Fordi hun har vært gravid flere ganger og mistet barnet.
Eller fordi legene sier til henne at det vil gå bra, men det går faktisk ikke bra.
Eller fordi mannen hennes er barnløs eller ikke har lyst på barn, og hun elsker han for mye til å gå fra han.

Du sitter og drikker kaffe med dine kollegaer og det finnes alltid ei som har bare ett barn. Så du spør.
– Hadde du aldri lyst på flere?

Hun svarer at neida, hun synes det er nok med ett barn og at det er et ork og hun er kjempefornøyd med alt. Du vil undre over dette og tenke at du aldri kunne klart deg uten søsken.

Hun smiler lett tilbake.

Men når hun kommer hjem vil hun gi klem til barnet sitt og så gå på badet og gråte.

Fordi hun hadde en tøff fødsel og legene anbefalte henne ikke å få flere.
Eller fordi hun var i en vanskelig situsjon og måtte velge abort, og nå angrer veldig på dette. Fordi hun savner hver dag å ha flere barn, men hun skilte seg og aldri fant en mann i sitt liv på nytt.

Du går en tur med ei venninne. For noen måneder siden har hun fått tvillinger som hun triller i vogna og hennes to andre små løper rundt i parken. Venninna di ser sliten ut og du legger merke til at  det er strevsomt for henne å holde styr med alle små.
Har dere fått nok barn nå? spør du spontant

Venninna di ler tilbake og sier at hun har lyst på mange flere. Du blir overrasket over at hun orker alt dette styret.

Hun kommer hjem og etter en lang og slitsom kveld med stell, gråt og bleier, vil hun gå på badet, og gråte mens hun står i dusjen.

Fordi hun er gravid på nytt og er redd for å si det til andre.
Fordi andre reagerer og sier at hun må finne sikker prevensjon.
Fordi prevensjonen sviktet henne igjen og abort er ikke aktuelt for henne.
Fordi hun var enebarn og ønsker en stor familie. Fordi hun ikke har sovet nok på flere år, men elsker barna sine over alt på jord.

Så husk dette, du har ikke noe med hvorfor ei kvinne har så mange barn som hun har, eller ikke har. Så vær så snill, la vær å spørre henne om dette…

 

 

Fire grunn for at din tenåring ikke gidder å snakke med deg

boks
Det å være mamma til en ungdom er ikke bare bare, og byr på en hel rekke av diverse utfordringer. For meg ligner denne perioden på trassalderen som vi passerte da min datter var tre år. Nå virker det som om den kom tilbake med ny styrke, bare i utvokst variant. Før kunne jeg få den enkle “mamma er dum”, mens nå kan det komme noe lignende, men mer reflektert “Mamma, du er så gammeldags!”. Verst av alt for min del er situasjoner når man prøver å få til en dialog, eller spør om hvordan det gikk på skolen i dag, men møter bare stillhet og synet av ungdommen som er mer opptatt av telefon tilbake, eller enkle “ja” og “nei”.
Hvorfor skjer dette?
Jeg bruker råd fra en amerikansk forfatter og psykolog Lisa Damur i denne artikkelen. Lisa har skrevet flere bøker om forhold mellom foreldre og barn. Hun skisserer fire hovedgrunn for at din og min tenåring kan være stille når man prøver å dra i gang en dypt og meningsfull samtale.
Frykt for din reaksjon
Barna våre kjenner oss bedre enn vi selv gjør det. For de har bodd med oss hver dag i hele sitt liv. Så om ungdommen din har kommet i trøbbel på skolen i dag og vet at din reaksjon blir slik “Jeg har sagt jo at det kommer til å skje!” eller noe lignende så velger hen som regel at det å tie er det beste alternativ.
Hvis det er tilfellet så kan du starte samtalen ved å spørre “Er du redd for at jeg skal preike til deg?”
Slik kan du avklare situasjonen og dempe frykt hos tenåringen din.
Frykt for konsekvenser
Ofte tenker ungdommer at det vil skje noe om de forteller for mye. For eksempel, de får ikke lommepenger eller mamma ikke slipper dattera ut med beste venninne om hun får vite at venninnen tok graviditetstest ol.
Det vi kan gjøre er å slutte å dømme ungdommene våre for hardt. Selv de mest fornuftige barn kan gjøre dumme ting av og til. Derfor er det bedre å spørre om dere kunne finne løsningen sammen i tilfellet noe dumt har skjedd.
Frykt for at mor forteller dette videre
Ofte forteller vi om barna våre til andre uten å tenke seg om (dette gjelder skriblerier på bloggen også!). Dette kan føre til at barna unnlater å fortelle noe til voksne i frykt for at de voksne vil fortelle dette videre, ringe politi, eller koble inn det offentlige om barna åpner seg opp.
Derfor er det viktig å sette grenser for at alt som blir fortalt forblir bare mellom oss. Om det blir nødvendig med å koble til andre, så vil det bli gjort i samråd med tenåringen din. Ikke uten samtykke og orientering om det som kommer til å skje
Frykt for at samtalen vil ikke løse situasjon
Noen tenåringer glemmer fort det som skjer på skolen, eller det som skjedde i dag og ser ikke nødvendighet i å snakke om dette igjen og igjen. Andre tenåringer har opplevd før at det hjelper ikke å snakke med voksne, så de føler seg sviktet og opparbeidet en slags mistro til foreldrene. De er gammeldagse og forstår ingenting allikevel.
Dette kan løses ved at man kan gjøre noe kjekt sammen: Spise is og se på TV, kjøre en tur ut, lage tegninger ol. så kanskje etterhvert blir det rom for en fortrolig samtale.
Har dere mammaer der ute egne tips om hvordan man samtaler produktivt med tenåringer?
XOXO Tasturheks

 

«Uføre burde ikke ha barn!»

Foto: Unsplash
Sjeldent jeg grøsser så mye som når jeg leser enkelte kommentarfelt til diverse artikler. I går var det en slik dag. Jeg leste en hyggelig artikkel om ei ung kvinne som var syk med ME og fikk heldigvis ung ufør, noe som tok sikkert hundre kilo fra skuldrene hennes da hun slapp å tenke på det økonomiske til alle døgnets tider og kunne slappe litt av og bruke tiden på sin vakre datter på syv måneder.
Kommentatorene var i fyr og flamme over nyheten. Hvordan er det mulig at ei ufør dame fikk barn! Det burde ikke være lov! Om man er så syk at man ikke klarer å jobbe, så hvordan får man tid og krefter for å styre med barn! For det å oppdra barn er en krevende jobb, det vet jo alle.
Jeg skjønner godt at folk lurer på det, men er det en grei måte å kommunisere det ut slik? Er det ikke bedre å spørre den uføre selv om hvordan hun har det, hvordan klarer hun seg med babyen og ikke minst om hun trenger hjelp til noe?
Jeg tenker det slik: Om noen er syk, og man vil stille spørsmål så bør det være kun med et formål. Å hjelpe. Ellers kan man holde tankene sine for seg selv. Jeg grøsser av tanken for å bli ufør, og det kan fort skje om angsten min kommer ut av kontroll igjen. Jeg bruker ENORMT med energi for å holde helsa i sjakk. Jeg bruker ekstremt masse penger på “vedlikehold” av min fysiske og psykiske helse. Akkurat nå betaler jeg selv min psykolog. Enda jeg har egentlig krav på bedriftspsykolog. Men jeg er redd for at andre skal dømme meg for å “bruke ressurser” så jeg velger å betale selv. Så lenge jeg klarer å stå i arbeidslivet. Jeg vil ikke tenke på den dagen jeg ikke kan. Det må være grusomt. Jobben min er noe av det viktigste og essensielle i mitt og Irina sitt liv. Jeg ga fullstendig avkall på alt privatliv, familie og flere barn for å holde meg i jobben. Men jeg forstår godt den unge damen som ble ME syke. Det å ønske å ha familie og leve et normalt liv er helt naturlig for en ung person på 20+. Når de andre påpeker at du burde la være å få barn gjør det veldig vondt. Man får følelsen av å være udugelig mor. Jeg kjenner til denne følelsen flere ganger per dagen. Jeg unner den ikke til noen.
Så dette var veldig brutalt synes jeg. Hva synes dere?

 

XOXO Tastaturheks

Amming og skyldfølelse

blomsterkrans
Sandra Lyng har skrevet en åpenhjertig kronikk i VG for et par uker siden. Hun skrev om mammarolle og blant annet om at hun hadde vansker med amming, og dette skapte flere negative kommentarer mot henne og fikk hun føle henne som verdens verste mor.
Jeg kjenner meg veldig mye igjen i hennes historie.
For tolv år siden ble jeg mamma for første gang. Det at jeg kommer til å ha problemer med amming har jeg tenkt hele tiden på, siden flere kvinner påpekte at jeg hadde for små pupper. Selv om fagpersonell forklarte klart og tydelig om at bryststørrelse ikke har noe med produksjon av melk å gjøre, og at jeg har perfekte bryster for amming da jeg kun har kjertel og ingen fettvev, gikk det ikke inn og jeg bekymret meg for mye. Da melka kom etter fødsel var det så mye og intenst at jeg hoppet opp i senga og holdt på å sprekke. Nå tuller jeg ikke. Det virket som om puppene kunne poffe som to ballonga med vann i, og det var grusomt vondt. Dattera mi begynte å spise og det virket som om jeg hadde utrolig mye melk da det rant hele tiden ut og jeg var nødt å ta i bruk slike bomullspads som bh innlegg.
Men merkelig nok hadde ikke ungen min ro. Hun spiste og sov, for å våkne igjen etter en time og skreik masse. Jeg var dum nok for å ikke gi henne brystet med en gang, men prøve å skape “matregime” ved å holde bestemt antall tid mellom ammingen. Jeg hadde jo masse melk! Hun skulle jo bli dårlig i magen! Mannen min hadde ingen barn fra før så han kunne ikke råde noe. Mammaen min har aldri ammet meg da jeg ble født liten og prematur og ikke hadde krefter nok for å ta bryst. Så familien min kunne ikke råde meg noe. Vi slo oss til ro med at vi har nok et kolikk barn og hun trenger varme rispute på magen, mye vugging og bussing og kos. Slik gikk det flere uker. Ungen skrek og hylte slik at vinduene vibrerte. Men amme oftere det gjorde jeg ikke. Så fikk vi besøk av helsesøster som mente at jeg burde amme oftere. Da begynte jeg å legge Irina til brystet når hun ba om dette. Jeg var sikker at nå skal jeg klare dette! Men niks. Hun spiste og spiste, men skrek fremdeles. Forvirret dro vi til fødeavdeling hvor jeg ble koblet til melkeapparatet og der fant de ut at jeg ikke produserer nok melk. Jeg spurte naivt om vi kan starte med morsmelkerstatning da, men de ansatte der virket noe sure og svarte kort at jeg må prøve å amme og ikke tenke så mye på puppene mine, men på hva er det beste for barnet.
Jeg følte meg som egoistisk og forferdelig mor. Jeg satt der og gråt og sa at eneste jeg tenker på er at barnet mitt “slutter å lide”. Ja, for faktisk det er det jeg tenkte. Hun skrek jo hele tiden og ikke hadde noe fred. Men jeg fortsatte å amme henne og hun fortsatte å skrike. Til slutt orket ikke mannen min mer, og han gikk og kjøpte NAN som vi begynte å gi til ungen. Første gangen hun spiste sov hun over syv timer i strekk etterpå. Jeg ble veldig redd og trodde hun pustet ikke. Jeg måtte sjekke mange ganger at hun sov faktisk. Etter hun smakte på flaske ville ikke hun ha pupp. Vi kunne bare avslutte der fint og nyte barselstiden, men nope. Jeg satt med GEDIGEN følelse av å mislykkes. Jeg ammet ikke ungen min. Jeg er utrolig dårlig mor! Jeg satt og pumpet meg i tre måneder til. Hun spiste melka mi fra flaske. Jeg satt og pumpet og gråt av smerte og frustrasjon: Jeg følte meg som ei ku som drikker amme-te og pumper og pumper i håp om å skaffe mer melk.
Dette holdt jeg på til melka forsvant helt av seg selv. Jeg skjønte at jeg tapte kampen (det er nemlig slik det føltes) og må bare stoppe der. Den eneste personen som støttet meg var min svigermor som sa at jeg har gjort mitt, og det er faktisk greit nok.
– Tenk på dem som ikke får til å amme i det hele tatt, sa hun.
Selv om dette føltes som trøst, var jeg ikke helt rolig og fornøyd.
Nå tolv år siden sitter jeg fortsatt med skyldfølelse: Jeg leser om amming som beskytter mot sykdommer og tenker at astma og andre ting min datter har er sikkert på grunn av at jeg ikke ammen lenge nok. Jeg tror jeg aldri blir kvitt denne skyldfølelsen, selv om jeg gjorde alt som var i min makt. Derfor tenker jeg at vi skal være forsiktige med å dømme. Hver mor der ute sitter med skyldfølelse for noe, det er jeg bombesikker på!
XOXO Tastaturheks