Hvorfor må jentene våre lide for skjønnhetspress helt fra spedbarnsalderen?

Jeg blogget i går om hull i ørene på babyer, og det gikk ganske rolig for seg på bloggen mens det klikket litt på Insta hvor jeg la ut video med mine refleksjoner. Etter en stund fikk jeg flere sinte meldinger på innboksen fra mammaer som mente jeg blander meg inn for mye og til og med lager problemer der det ikke finnes problemer. Derfor tenker jeg at det er helt på plass med en liten post med refleksjoner.
Altså, jeg har en mening : Det er uakseptabelt med hull i ørene på en baby. Jeg klarer å argumentere for min mening: Det er ingen behov for øredobber for en baby. Det er helt og holdent foreldrenes påfunn og ønske. Jeg synes at barn burde kunne bestemme selv over kroppen sin, og siden babyer ikke kan samtykke, så kan man ikke utføre noe.
Det som skjer at de sinte mammaer ikke klarer å argumentere for hvorfor det er så utrolig viktig med øredobber på babyer. Slik jeg forstår det er det kun sinte utsagn på grunn av man bestemmer selv over egne barn. Dette setter jeg ikke i tvil, men har man ikke gode argumenter, kan man heller ikke bli sint på meg som sitter her og argumenterer min mening. Det er greit å være uenig også.
For meg er det å stikke hull i ørene på en jentebaby nesten det samme som drive med omskjæring av guttebabyer. Flere reagerte kraftig på denne sammenligning, men for min del er det ingen forskjell. Det er noe som bunner i tradisjoner og ønske fra foreldre, ikke noe som ungen velger selv. Dette argumenteres også ofte med at inngrepet er minimalt og ungen vil oppleve mindre smerte og ubehag som ung.
Min datter påpekte at hun ikke ønsker øredobber siden det å stikke hull i ørene minner henne om ku som ble chippet med merke i øre. Det er også noe jeg tenker på som feminist. Hvorfor må jentebabyer gjennom sånt? Ingen stikker jo hull i ørene på gutter. Hvorfor? Jo fordi at gutter kan vel ikke ønske seg hull i ørene senere. Men ingen tenker på at jentene kan angre og ikke ønske seg øredobber senere? Hvorfor må innbilte skjønnhetsidealer presses på jentene våre helt fra barndommen?
Med andre ord- her er min mening. Håper de sinte mammaer kan slappe litt av og stå for sine avgjørelser for sine barn uten å angripe dem som mener noe annerledes.
XOXO Tastaturheks

Jeg er ingen mammapoliti!

Denne helga var det veldig utbehagelig for meg å være på Instagram. Jeg la ut noe jeg mente var kun min mening, så eskalerte det seg til sinte meldinger på innboksen min. Sinte mammaer mente at jeg tåler ikke andre sine meninger og respekterer ikke at folk velger annerledes for barna sine. Dette førte til at jeg satt der og følte meg som en såkalt mammapoliti.
Altså det siste jeg virkelig ønsker er å være en av mammapolitiet. Jeg er heller ikke den perfekte mamma selv. Om en fagperson går og roter litt i livet mitt og mammarolle så vil det være veldig mye å påpeke. Det er jeg fullstendig klar over. Så det siste jeg ønsker er å sitte og påpeke hva andre bør eller ikke bør gjøre med barna sine!
Samtidig føler jeg at det er helt på plass at jeg ytrer mine meninger. Jeg brenner for saker som gjelder barn, så det er helt naturlig at jeg uttaler meg om dette. Men nei, jeg ønsker ikke gi noen skyldfølelse! Husk at du er ikke dårlig mamma om du tok hull i ørene på babyen din eller tar et glass vin når barna sitter i stue. Det siste jeg ønsker er å få noen til å føle seg som dårlig mamma.
Så nei folkens, jeg er ingen mammapoliti, og jeg gidder ikke få kjeft eller dårlig samvittighet for min ærlige mening!
XOXO Tastaturheks

Har foreldrene rett til å bestemme over kroppen til barna sine?

Foto: Unsplash

Jeg leser nå i KK at en kjent skuespiller Hillary Duff fikk masse prep for at datteren på noen få måneder har fått hull i ørene. Det ble en skikkelig diskusjon på Facebook. Hvor tidlig kan barn få hull i ørene? Kan foreldrene bestemme selv noe sånt?
Personlig så har jeg utrolig ambvialent forhold til øredobber og hull i ørene. Det at prosessen forbindes med smerter, man merkes for livet og det at det er stort sett kvinner som får hull i ørene gir meg assosiasjoner med stempling av dyr. Rett og slett. Jeg tok valget selv i alderen av 23. Da hadde jeg en ganske stor krise i livet og ville gjøre noe drastisk. Så jeg gikk og tok hull i begge ørene. Påfølgende uke slet jeg skikkelig med betennelse og smerter og angret grovt på det jeg har fikset i stand på meg selv.
Mine foreldre har alltid respektert mine grenser og det at kroppen min tilhører bare meg. Dette er jeg takknemlig for. Jeg fikk velge selv, og skulle jeg angre så er det bare meg å skylde på. Jeg valgte å ikke ta hull i ørene på datteren min. Det er hennes kropp og jeg har ingen rett å bestemme over den. Jeg føler at det er litt trist når jeg ser mammaer si at de kan bestemme slik. Det å utføre noe innrep på barna bør bunne i behovet for helsehjelp eller noe som kan heve livskvalitet. Ikke for å pynte barnet til voksnes stolhet og ære.
Jeg tviler sterkt på at en åtte måneder gammel baby har nytte og forståelse av å bruke øredobber. Heller noe helsefremmede effekt.
Så mitt svar er nei. Foreldrene har ikke rett å bestemme over kropper til barna sine. Så nei til øredobber på babyer.
Hva er deres mening?
XOXO Tastaturheks

 

Slik får du barnet ditt å spise mer grønnsaker i fem enkle steg

boks
Jeg er mor til en datter som snart er tenåring og hun er ikke så glad i grønnsaker. Multivitamin tilskudd er vanlig matvare hjemme hos oss, siden hun trenger nødvendige mineraler og næringsstoffer. Men så oppdaget jeg flere triks som får henne til å spise mer grønnsaker. Deler gjerne med dere i håp om at det vil hjelpe.
Smoothie
Min datter liker smoothie, på lik linje med flere barn. Jeg blander spinat i smoothier med bær, på samme måte som avokado. Slik spiser hun mer grønnsaker.
Smoothie is
Hvis barnet ikke er glad i smoothie kan man prøve å lage smoothie is. Tilsett mer bananer for de gir alltid søt smak til smoothier. Så frys smoothie til is. Oppskriften kan du finne her med instruksjon steg- for -steg.
Lasagne
Man kan lage lasagne med grønnsaker istedenfor kjøttdeig. Barna liker pasta og kan derfor spise lasagne uten å merke noe særlig til grønnsaker. Kutt dem gjerne i veldig små biter. Oppskriften finner du her.
 
Pizza
Man kan lage pizza på samme måte. Putt grønnsaker i fyll med grønnsaksdeig så saken er løst!
Pynt maten
Husk at fint pyntet mat kan spises lettere av barn på grunn av kreativ utseende. Her finner du oppskrift på salat, og på lik linje kan du lage flere oppskrifter.
Hva er dine hemmeligheter for å få barna til å spise grønnsaker?
XOXO Tastaturheks

 

Jeg er redd for å få flere barn..

Dere stiller meg spørsmål om hvorvidt jeg vurderer flere barn og jeg svarer hver gang at jeg vil helst ikke ha flere. Sannheten sitter mye dypere inne i underbevisstheten min og er nok det at jeg faktisk ønsker meg flere barn innerst inne, men det tørr jeg ikke å tenke på. Jeg tillater ikke dette til meg selv. Fordi at dette er skummelt. Utrolig feigt av meg.
Det går ikke på at jeg har angst for graviditet og fødsel eller spedbarn, men på at jeg tenker alltid “hva om…” Så det baller på seg i mitt hode og jeg går rundt hver gang med masse frykt og mulige scenario som kan utvikle seg.
Hva om jeg jeg dør under fødselen? 
Selv om jeg er smertelig klar over det at sånt skjer ekstremt sjeldent i Norge, er det fortsatt hypotetisk mulig. Da tenker jeg på min kjære datter. Hva skal skje henne? Må hun deporteres hjem til mine foreldre og starte alt på scratch i landet hun egentlig ikke har noe tilknytning eller kjærliget til? Hun kan ikke russisk tilstrekkelig til skolegang. Eller blir hun plassert i en fremmed familie her i Norge? Hvordan klarer faren hennes å samarbeide med hennes nye foreldre? Blir det sårt for han å erkjenne at han ikke klarer å få full omsorg? Må min nye mann føle på det presset etter å adoptere Irina “med på kjøpet” og hvordan dette vil gå med dem da? Klarer de etablere godt forhold som stefar og stedatter?
Hva om barnet mitt blir syk?
Jeg vet at jeg ser bra ut, og legene påpeker at jeg har lenge til overgangsalder, men det gjør meg ikke til 20-åring allikevel. Snart er jeg 38+ og på denne alder kan mye gå galt, til og med når det gjelder helsa til babyen min. Hva om jeg blir stilt foran valget å beholde barn med alvorlig sykdom eller genetisk avvik, eller ta abort. Jeg må ærlig innrømme at jeg er ikke klar for slike valg. Jeg vil ikke ta dem i livet mitt. Jeg tror ikke at jeg er klar for å bli mor til barn som krever mer omsorg enn andre barn, jeg føler ikke at jeg klarer dette. Det er mye å tenke på.
Hva om jeg blir skikkelig skadet?
Bare det å få trøbbel med ryggen kan føre til at jeg fort kan bli dårlig og må opereres da jeg har masse snacks i ryggen som er ganske fy. Fortjener barna mine en mor i rullestol? Jeg mener at det er best for barna med ressurssterke foreldre. Jeg gidder ikke å bli belastning hverken for mine små eller for mannen min.
Hva om jeg angrer?
Få barna nå i snart 40-årene betyr å ha barna hjemme til jeg er nesten pensjonist. Orker jeg å ha barnehagebarn når andre begynner å få barnebarn? Hva med alle drømmene mine? Klarer jeg å oppnå dem med en liten baby i hendene mine? Jeg har erfart med Irina at barn er alltid en ressurs som gir styrke og motivasjon, Men gjelder det flere barn og?
Slik går jeg og tenker og tiden går, og jeg forstår til min frustrasjon at kanskje om ti år når tiden har alt gått forbi vil jeg angre for at jeg var så feig. At jeg ikke takket ja til en fin mann som ønsket seg barn med meg (Jeg traff dem ofte de siste fire år). At jeg skjøv muligheten unna og Irina er forblitt enebarn. På den andre siden sier noe innerst inne i meg at jeg er fornøyd som mor til enebarn. Jeg har ikke så mye overskudd til flere, og jeg vil fokusere på drømmene mine istedenfor.
Har dere følt på det samme? Har noen av leserne mine fått barn i voksen alder? Var det skummelt?
XOXO Tastaturheks

Nei, Kristin Gjelsvik, jeg er ikke skapt for å presse mennesker ut av høna!

 
I lys av nylige innskrenkinger i abortloven som truer med å få fatale konsekvenser for kvinner i dette landet, satt jeg med god tro om at norske kvinner skal samles mer og ihvertfall feminister vil stå frem for å kjempe videre for rettighetene for oss når det gjelder selvbestemmelse over kroppen sin. Derfor ble jeg helt satt ut da jeg tilfeldigvis kom over instagram innlegget til Kristin Gjelsvik igår. Altså jeg følger ikke Kristin og vet ikke så godt hvem hun er, men det jeg hørte fra media vitnet om oppegående dame som kalte seg selv for feminist og childfree. Derfor det som dukket opp i feeden hennes sjokkerte meg til så stor grad at jeg følte meg kraftig provosert.
Kristin skrev åpent om fødselsopplevelsen sin og den var utelukkende positiv tross sterke smerter. Dette er jo kjekt og jeg er glad på hennes vegne, men videre kom det noe som fikk øynebrynene mine forsvinne opp i hårfestet med et gjesp “WTF?”
Altså, kroppen min ble skapt for å presse ut mennesker av høna mi, samt at sterke umenneskelige smerter er en helt naturlig prosess?! Jeg kunne ikke tro mine øyne!
Om dette var ikke nok, påpekte Kristin at de som forteller “skrekkhistorier” og driver med skremselspropaganda burde vite bedre! De skremmer jo kvinner som aldri har født og gir dem fødselsangst som er helt unødvendig, siden kroppene våre er skapte for å føde og da milliarder kvinner har gjort det før så det klarer deg og meg også da!
Så la meg forklare. Når en feminist sier til meg at kroppen min (og altså meg selv) ble skapt for å presse ut mennesker av høna så tenker jeg at noe i denne verden er sykelig galt. Jeg ser ikke på meg selv som vandrende inkubator eller tissehøne på ben. Jeg er et menneske og kroppen min er skapt for å bære meg selv først og fremst. Gjennom livet. Må ei kvinne føde for å kalles for ei kvinne? Er det ikke litt farlige tanker, folkens? Hva med de som ikke kan føde, som er ufrivillig barnløse? Er de mindre kvinner for det? Har de “ødelagte” kropper som ikke fungerer siden de ikke kan føde, mens kvinnekroppen er skapt for å føde? Det er nemlig slike tanker mange ufrivillig barnløse sitter med! Så det er et hån mot dem å si noe slik. Hva med de som er childfree, som Kristin selv hevdet å være for en stund siden? De som ikke ønsker å føde, er dem ikke kvinner da?
Videre til fødselshistorier og skremselspropaganda. Jeg hadde en noenlunde “normal” fødsel uten drama og intensiven i etterkant, men jeg opplevde fødselen min som noe grusomt. Det var det verste jeg var med på. Enkelt og greit. Mens jeg lå der i fødestua og holdt babyen min tenkte jeg klart at dette var min første og siste gang. Nei, jeg leste ingen skrekkhistorier bevisst. Jeg gledet meg til fødsel, slik Kristin anbefaler. Etterpå klarte jeg ikke se min egen mor og alle kvinner som kom og gikk på rommet mitt. Jeg hatet dem. Fordi at de lurte meg. De fortalte meg ikke sannheten. De sa at det skulle vært fantastisk opplevelse, noe det slettes ikke var. Om jeg leste de skrekkhistoriene så tror jeg at jeg skulle vært mer klar mentalt og kunne forberede meg til at det skulle vært grusom og lang prosess. Så det å oppleve rask og grei fødsel kunne bli fin opplevelse. Akkurat som Kristin hadde.
Ja, milliarder kvinner har gjort dette før. Milliarder døde av dette og. Milliarder har fått skader for livet og redusert livskvalitet. Jeg er en av dem som sliter med fysiske og mentale skader etter fødselen min. Jeg har aldri fått snakket om dette med noen, heller ikke ble tatt på alvor. Det er helt normalt, slik skal det være. det er det man hører, så blir man bitter såklart. Man tenker hva er galt med kroppen min siden den ikke klarte å presse ut et menneske av høna.
Det å tie ihjel faktum at graviditet og fødsel kan være risikoprosjekter, det å utelukkende glorifisere mammarolle tilhører ikke et likestilt samfunn. Det er min mening!  Sånne holdninger fører til at vi kvinner mister respekt for den utrolig krevende og risikofylt jobben vi gjør. Resultater ser vi klart: mødre sparkes ut i arbeid uten å komme seg skikkelig etter fødsel, fødselsskader behandles ikke og man får ikke erstatning, og regjeringen sier til oss “klarer du en, så klarer du sikkert to også!” . Dette er ikke rart for at det er “ingen big deal”. Vi er jo skapte for dette!
La oss passe på å ikke bruke ord som kan kaste oss hundre år tilbake. For ord har makt. Spesielt når dem sies av store influencere som har påvirkningskraft.
Her er en mening fra en skuffet nettheks.
XOXO Tastaturheks

 

Jeg burde ha tatt annerledes valg i livet mitt…

meg
I går var jeg syk og en smule deprimert. Det er så typisk at på slike dager dukker det opp diverse minner fra fortiden, og jeg bruker å ligge der, bla opp i gamle bilder,  og tenke over hele livet mtitt rett og slett. Noen av disse minnene er fine og regnbuefargede, og får meg til å smile bredt, og noen riper i sjela mi med tusen små irriterende kroker. Hvor fornøyd jeg er med livet mitt? Hva om jeg kunne spole alt tilbake, og ta annerledes valg?
valg
                                     Meg og Irina i 2009
Når jeg tenker slik kommer jeg på det at de viktigste ting i livet mitt kunne vært annerledes da.
Burde jeg få barn med en mann jeg kjente så lite? Burde jeg gifte meg kun fordi jeg hadde lyst på familie og barn? Hva skulle skje om jeg valgte annerledes? Kanskje kunne jeg komme til Stavanger mye tidligere, finne meg en fin oppegående mann og nå sitte med stort hus, hund og tre gutter, slik jeg drømte da jeg var liten? Når jeg tenker slik da stikker angsten meg dypt i brystet: Om jeg skulle få alt dette jeg drømte om som barn, skulle jeg da aldri fått min verdens beste datter? Det kan jeg ikke se for meg. Rett og slett.
valg
                 Meg som brud i 2006
Hva om jeg ikke giftet meg da og ikke hadde forferdelig og sårt ekteskap? Da skulle jeg kanskje aldri fokusert meg på det jeg virkelig drømmer om og skulle aldri studert videre og kommet meg et stykke opp med skriving? Familielivet skulle kanskje blitt mer enn nok for meg? Hvem vet, det er ikke mulig å svare eksakt på.
valg
                             Meg og søster i 2010
Om jeg valgte å bli hjemme og aldri dristet meg å forlate god studie, doktograd i Moskva og supersnill kjæreste som elsket meg høyt, og min varme og støttende familie, da skulle jeg aldri opplevd alt det vonde jeg opplevde i Norge, Men skulle jeg blitt til det jeg er nå? Skulle jeg oppdage landet jeg virkelig ville leve resten av livet mitt i? Da kunne jeg aldri bodd i Norge.
valg
                     Meg på bursdagen til Irina i 2013
Når jeg tenker tilbake, angrer jeg på ting, men samtidig står jeg for mine valg. Jeg velger å tro at det som skjedde meg og det som ble gjort har sin mening. Det er lite vits å sitte og angre i etterkant, tenker jeg. Livet mitt er komplett og alle mine valg førte meg dit jeg er nå. Så det var ikke forgjeves.
Angrer du på dine valg i livet?
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto/ Privat

 

Takk mamma og pappa for at dere var edru hver sommer!

takk
I går hadde min datter sommeravslutning på skolen. Vi grillet og hun løp der sammen med venninner. Jeg ble plutselig alene. Jeg satt meg ned i sola, kikket meg rundt, så min smilende jente svingte seg på huske sammen med venninner, og minnene fra min egen barndom startet å strømme på.
Her svinger jeg i full fart på huske og skriker til min unge og spreke pappa “Høyere, høyere!” Han ler tilbake og gir husken fart slik at jeg flyr opp rett i skyene. Livet er herlig og det virker som om sommeren og barndommen vil vare evig.
Hjemme dufter det med ferske pannekaker som mamma har nettopp stekt og vi setter oss ned for å drikke te med mynteblader og sitron sammen med pannekaker med jordbærsyltetøy og rømme til.
Vi snakker om alt og ingenting, og jeg husker ikke en eneste dag fra barndommen min hvor det var noe sterkere enn te og juice på bordet. Jeg visste ikke da at dette var ikke tilfellet for alle barn Jeg hadde det så bra at jeg levde med sikker tro om at i alle hus sitter alle familiene slik: mamma, pappa, meg og bitteliten søster, ved middagbordet og drikker velduftende te med pannekaker til, til kvelds.
En kveld banket det raskt på døra. Mamma løp ut for å åpne. Ute i gangen stod det nabojente på åtte. Hun var bare ett år yngre enn meg. Hun klamret den hvite bamsen sin til brystet og sa fort at hun var redd å være hjemme og gikk derfor til oss. Jeg skjønte ikke helt. Hvorfor skulle hun være redd for å bli hjemme? Kanskje måtte mora hennes dra på butikken og hun måtte sitte noen minutter alene? Rart at hun ikke fikset dette. Mamma inviterte Katja, som hun het, til bordet og vi fikk kvelds og fikk leke fint sammen. Det var allerede natt og jeg gikk til sengs når Katjas mor kom for å hente henne. Jeg husker hun snakket ganske høyt i gangen og hørte mamma svarte til henne at hun synes det er best for Katja å sove hos oss idag. Meg og Katja lå på samme rom og vi ønsket virkelig at hun skulle få bli hos oss, siden da kunne vi leke mer sammen om morgenen. Slik var det flere ganger. En dag sa Katja til meg at hun skulle ønske min pappa skulle være hennes pappa også. For meg hørtes det veldig rart ut. Jeg kunne aldri ønske meg noen annen pappa. Hvorfor sier hun det? Katja fortalte at pappa drikker og blir rar, og mamma krangler med pappa, og gråter mye. Det var vanskelig for meg å forstå siden jeg har aldri sett voksne drikke noe annet enn te og vann. Ja, mamma og pappa kunne diskutere ting og bli sure på hverandre, men det var aldri noe drikking inne bildet. Var det slik at voksne drakk for å krangle? Katja så på meg og sukket og sa igjen at hun skulle ønske vi kunne bytte pappaer. Men det ønsket ikke jeg overhodet.
Nå når jeg ser tilbake vil jeg bare takke mine foreldre for at de var såpass voksne, tross at de fikk meg i veldig ung alder, at de valgte aldri å drikke mens vi barna var tilstedet. For dette gjør noe med en. Man blir aldri trygg på foreldrene sine. Takk mamma og pappa som aldri skapte situasjoner hvor jeg måtte løpe til naboer fra mitt hjem som bør være trygt og stabil for alle barn. Takk for å gi meg mamma og pappa som jeg aldri ville endre på eller bytte mot noen andre. Takk for at dere ga plass til Katja når hun trengte det, jeg vet det går bra med henne nå, og takk for at dere viste henne et annet liv uten alkohol. Takk for at jeg som voksen tok et bevisst valg om å bli avholds og aldri ha alkohol i nærheten av barn. Takk for at dere ga meg styrke å gå fra en som ruset seg og gjorde livet for meg og barnet ustabilt. Takk for at dere tenkte på oss fremfor dere selv og kortvaring kos med flaske.
Jeg er glad for at mitt barn vil får en helt alkoholfri sommer og opplever alkoholfri mor og barndom. Fordi at barna og alkohol er ingen bra kombo, uansett mengde. Det er min bastante mening!
Det gjør skikkelig vondt i mammahjertet å se så mange norske barn som ikke vil få den samme trygge sommeren som jeg en gang hadde. Dette er noe vi som voksne burde vel gjøre noe med? Hva synes dere?
XOXO Tastaturheks
Foto: Unsplash

Ingen synd i fedre?

identitet
I dag brukte jeg hele dagen på å henge på Face siden jeg var syk. Jeg hater å komme i diskusjoner på diverse kvinnegrupper fordi det ender opp som regel med store krangler. I dag var temaet “Synd i fedre som får ikke beholde barna etter skilsmisse”. Temaet ble tatt opp med mål om å avlede kvinner fra abortsaken som ble ganske betent.
Hva synes jeg om det å føle synd i fedre som ikke får se barna sine på grunn av mødre som sitter igjen med foreldreansvar?
Jeg synes det er på plass å kjempe for at foreldre får like rettigheter, men synd i fedre føler jeg ikke. Dette er på grunn av flere årsaker.
Det er ikke bare mødre som får omsorgen og sitter med slags makt. Jeg har observert helt motsatte. Jeg har flere venninner som mistet barna sine på grunn av at faren fikk hovedomsorgen, kun fordi at far hadde mer penger og vant økonomisk. Hvorfor? Jo, fordi at han gikk på jobb mens mora var hjemme med barn og huset. Hun fikk ingen karriere og ingen fet konto i banken, og dette kostet henne barna. Hvorfor gjorde menn dette? Enkelt- makt demonstrasjon og et ønske om å bestemme. Ikke kjekt og ikke greit. Så ikke fortell meg at slik gjelder kun menn.
Barn er langtidsprosjekt som flere kvinner kjører helt alene. Jeg er en av dem. Barnet koster meg helsa som jeg mistet som følge av graviditet og fødsel og søvnløse netter. Hun koster meg penger, tid, krefter og ja, det er verdens største gave, men verdens største ansvar også. Alt dette ansvaret har jeg hundre prosent alene. Faren sier ofte at han savner barnet, men det er ingenting som hindrer han å flytte hit eller starte å betale bidrag. Men slik er livet hans. noe jeg ikke gidder å føle synd i. Fordi at dette prosjektet som jeg kjører nå alene vil bli til gode både til meg og han når vi er gamle og datteren min er voksen.
Menn bidrar ofte til at det blir anstrengt samarbeid. Det er få mødre som ikke ønsker alt det beste for barna sine. Så det å nekte samvær med barna kan bunne i forskjellige ting, slike som vold mot mor som skjede tidligere, uhøflig og dårlig kommunikasjon, samvær som er av og på og andre ting. Man går jo ikke fra hverandre uten noe som helst grunn.
Så la oss tenke barnets beste og vurdere hver sak for seg, ikke dra frem at stakkars menn blir fratatt barna.
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto

 

Jeg skulle bli mor til tre…

jeg
Nytt innlegg fra gjesteblogger her, og denne gangen er det ei spesiell kvinne som står meg ganske nært og som tillot meg å dele historien hennes. Hun har en drøm om å bli mamma og håper fortsatt at den vil gå i oppfylelse..
“Egentlig så skulle jeg nå blitt mamma til tre. Det er så mange ganger jeg har blitt gravid og kjente nytt liv inni meg. Det er ubeskrivelig følelse som kan ikke sammnlignes med noe annet. Man føler at kroppen er som en vase som skal bære verdens fineste blomster, og den er like skjør og sterk samtidig. Første gangen fikk jeg nyte denne følelsen frem til uke syv, andre to ganger enda lenger. Dette gjør vondt. Jeg forstår kjempegodt at et foster på syv uker kan ikke sammenlignes med barn på syv måneder, men for meg var det ingen forskjell. Jeg var mor allerede. Selv om jeg sier at jeg skulle bli det, så har jeg egentlig vært det. I syv uker, ni uker og ni uker og fem dager. Jeg så for meg barna mine, satt der og tenkte hvem det blir og hvem han eller hun vil ligne på. Dette som om hverdagen endret seg: Alle mammaer med barnevogner vekket smil hos meg for jeg så for meg at om en stund blir det oss som vil trille slik, småbarn på lekeplasser rørte meg til tårer for snart skulle jeg følge mitt eget barn til lekeplassen. Første gangen var det en sikker tanke, andre ganger- et håp. Om at det vil gå bra. Håpet dør sist. Den aller siste gangen var jeg nesten redd å drømme om at en dag vil det bli meg som skulle trille vogna. Jeg så forsiktig på barneklær på butikker som om jeg ikke turte å la meg selv å se for meg min mammalykke.
Nei, jeg var mamma hele tre ganger. Det er bare at jeg ikke har grava å gå til som de som kommer lenger opp i graviditeten har. Skulle det gjort det lettere for meg? Kanskje det. Da skulle jeg fått klar bevis på at jeg VAR mamma. Nå kan jeg bare si at jeg skulle bli det. Så ble jeg ikke.
Legene har ikke svar og jeg fortsetter å håpe. Fordi håpet dør sist. Så kanskje en dag vil jeg oppleve det å trille vogna i solfylte gater, høre barnelatter fra husken på lekeplassen, kjøpe bittesmå klær. Fordi at jeg var allerede mamma i noen uker og jeg er sikker på at det er det største jeg ønsker meg i livet”
XOXO Tastaturheks
Foto: Unsplash