SLITER MED Å VÆRE I ET FORHOLD

Steam
Foto: RÅ Foto/Steam kaffebar
Jeg har skrevet mye om oss “kronisk single” som strever big time med å finne seg en kjæreste, eller som strever med å utvikle et forhold. En ting jeg aldri nevnte i alle mine artikler var at mange av oss “kronisk single” sliter som regel betydelig i et forhold først vi havner dit. Det spiller ingen rolle om forholdet er bra og forelskelsen er lykkelig, eller om partneren investerer mye. Vi vil som regel ut. Jeg sier “vi” fordi jeg kjenner flere med lignende problematikk som var single altfor lenge.
Når man går lenge som singel blir tilværelsen kjent og trygg og man ønsker ikke å endre på noe i utgangspunktet. Rett og slett. Med kjæresten kommer det nye rutiner og forpliktelser i livet, samt nye ting som skremmer skitten av oss “kroniske single” som er ganske vante til sitt rolig og strukturert liv.
Jeg for min del prøver stadig å “flykte” fra alle forhold jeg hadde, og vet ikke hva det skyldes av. Enten var det ikke helt gode forhold  hvor jeg kunne føle meg trygg, eller var det meg som søkte tilbake til min trygge tilværelsen uten noe endringer som kunne forandre livet mitt for alltid.
Uansett krever det mye av oss og partnere våre dersom vi skal fungere optimalt i et forhold. Så om du er så heldig som dater eller blitt kjæreste med en av “kronisk single” det er et tips å få- vær tålmodig. Det blir mange ups and downs, og kanskje en god porsjon med tvil, men så vil det stabilisere seg på sikt om dere er virkelige ment for hverandre. Jeg har jobbet utrolig mye med dette, og jeg egentlig er veldig stolt av meg selv. For ett år siden klarte jeg ikke komme meg ut for å spise, og nå sitter jeg her med en kjæreste som jeg traff, datet og utviklet forhold til. Det krever mye og som min venninne sier så fortjener jeg en medalje for innsatsen. Det er ikke bare bare å få alt dette til med PTSD og angst.
Så tips til mine “kronisk single” venner- vær raus og snill med dere selv. Dere gjør så godt dere kan. Invester gjerne i forholdet og fortsett å jobbe med deg selv, prøv å gi rom og ikke henge i det negative hele tiden, vær litt optimister, men først og fremst gi dere selv en kudos. Det er ikke bare bare for oss.
Hva synes dere som “kronisk single” og gikk i et forhold. Var det en stor overgang?
signatur
4 kommentarer
    1. Jeg og min utkårede.. ble sammen ganske fort og holdt sammen i 20 år.. 1 barn, vi hadde d fint trudde jeg.. litt opp og nedturer er d i alle forhold.. Man må jobbe for å ha d bra. Men det er klart at BEGGE må jo da være interessert i å prøve… men så sa han like fort som vi ble sammen, “takk for nå”.. Han var ikke gla i meg lenger.. sa han. Men sviket skulle jeg oppdage 6.mndr etterpå. Vi måtte prøve være venner sa han.. jaja d var tøft, men d gikk. Så kom bomba! Han hadde funnet en annen.. og d hadde vart en stund tydeligvis! Jaja.. da kom bitterheten og alt som ikke trengte blande seg inn.. jeg klarte ikke lenger omgås han.. vi snakker kun via mail.. om d vi må. Barnet drar t han når hun skal. Og det virker greit. Men jeg klarer ikke stole på folk heller, som er interessert i forhold..

      Tenk 20 år av min ungdom gav jeg han.. og hva har jeg igjen….
      Jo et fantastisk barn.. men kjenner at bitterheten og ensomheten tar knekken på meg. Og føler sorg over å ha mistet min sjelevenn som jeg mente han var.. jeg vet ikke om d noen gang kan gjøres om eller om jeg vil d heller.. men jeg er så lei meg fordi jeg føler d sånn.. vi var gode venner i begynnelsen.. jeg ødela d etter nyheten kom. Trakk meg unna ba om avstand..

      Min datter lider nok litt pga d.. men d er så tungt.. Blir d noen gang bedre? Hvordan kan jeg.omgås han og henne som fungerer som stemor for min datter?

      Jeg har nå vært singel i 15 mndr. Og d blir tøffere og tøffere og stole på folk og omgås min ex..

      Har du noen råd?

      1. Jeg fikk 3 barn med min eks. Han forlot meg til fordel for drømmer om bedre tider og grønnere gress med «damer som skulle være enklere» «ikke etniske norske».
        Jeg var bitter, grinete og sur. Etter 14 tålte år med utroskap her og der burde det være jeg som kastet ham ut.
        Men det ble ikke så enkelt. De andre damene var ikke så enkle likevel, gresset var ikke så mye grønnere, og ingenting ble som han hadde tenkt. Jeg var sint i starten, men det spiste meg opp innvendig.
        En dag bestemte jeg meg for at livet er for kort til å være sint. Jeg «vant». Friheten til å starte på nytt. Muligheten til å gjøre det bedre. Men det tar tid. Jeg er såret, sliter med å stole på og slippe helt opp og inn. Men litt etter litt, små kontrollerte steg kan jeg klare å kjenne at jeg er i stand til å elske igjen. Vel vitende om at gresset faktisk ikke er så mye grønnere på andre siden og fullstendig klar over at det koster å investere av seg selv. Litt klokere for hver dag. Det er 4 år siden nå, og med et «brutt» forsøk, og ett nesten forsøk bak meg er jeg i gang med et skikkelig forsøk med en skikkelig tålmodig mann. Mon tro om jeg lykkes denne gang?

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg