I går fikk jeg spørsmål som jeg har ikke fått på lenge (siden folk i Stavanger er utrolig høflige):
“Er du gift norsk siden du har norsk etternavn?”
Jeg svarte raskt:
” Nei, jeg har aldri vært gift med nordmann, men det håper jeg på vil skje”
Altså dette låter veldig interessant: gift norsk. Kan man bli norsk ved å gifte seg med en norsk statsborger? Ved å få mannen (eller kona) sitt etternavn? Ved å komme til landet og lage en familie her?
Det tror jeg ikke egentlig.
Jeg selv føler fortsatt, etter snart 20 år i landet, at jeg er ikke norsk. Jeg er ikke der, og kanskje ikke kommer dit. Derfor var det så vanskelig for meg å søke norsk statsborgerskap. Ønsker jeg virkelig det? Kan jeg forplikte meg til dette landet og føle at det er MITT land? Kan jeg være sammen med dette landet på godt og vondt?
For meg det å få statsborgerskap er det samme som å gifte meg. Da har man forpliktet seg og skal være sammen i tykt og tynt. Sånn er det bare, og jeg kan ikke tenke meg annerledes.
Jeg elsker Norge med hele mitt hjerte og jeg ønsker å forplikte meg, meg jammen forstår jeg folk som venter og venter med bryllupet selv om de elsker noen. Kanskje jeg burde bare hoppe i dette? Uansett, når jeg skal gifte meg så det er ikke for å bli norsk, men for å være sammen med person i alt. Av kjærlighet. Ikke av noe annet.
Hva tenker du om folk som gifter seg for å få opphold? Kunne du gjore dette?
Kommer heilt ann på situasjonen, men hadde ikkje gjort det sjøl. Dessuten hvis UDI mener og finner ut at ekteskapet er proforma blir du nektet søknad og de kan utvise deg fra Norge og Schengen i 2 år.
Det er vanskelig å finne ut i de fleste tilfeller