I går leste jeg dette igjen: velmente kommentarer til en artikkel om barnløst par
“hvorfor ikke adoptere bare eller bli fosterforeldre?”
Jeg har enda til gode å lese artikkel om ufrivillig barnløse og ikke finne der slike kommentarer. Dette er så kynisk at jeg blir fysisk kvalm.
For det første, så er det ikke greit å gi tips og råd i slike situasjoner. Uansett hvor godt du mener det. Situasjonen er ekstremt sårbar, så dine tips og råd er ikke velkomne.
For det andre, adopsjonsbarn skal ikke være noe “erstatninger” for de barna folk ikke kan få. Dette er veldig kynisk og uetisk. Desto mer gjelder dette fosterbarn som er sårbare og skadede nok fra før, og trenger masse kjærlighet fra folk som er innstilte på å være fosterforeldre og ikke holde på å bruke dem som “plaster på såret”.
Med andre ord, krever det både mot, ekte kjærlighet, ønske og vilje til å bli adoptive foreldre eller fosterforeldre, og ikke bli “tvunget” til dette grunnet fertilitetsproblemer.
Jeg som opplever nesten samme problemer, skulle aldri i verden tenkt adopsjon som første prioritet. Jeg har aldri tenkt på dette og aldri ønsket dette, så dette føles veldig rart og “falsk” for meg. Disse kommentarene irriterer meg masse. Vær så snill, ikke kom med velmente råd og la folk finne ut av selv.
Når slutter folk å kommentere?
Nie, ja, dette er sånn en “norsk greie”. Der folk prøver å komme med løsninger heller enn å vise forståelse, sympati og gjerne empati.
Jeg tror ikke jeg er noe bedre selv altså.
dette har faktisk motsatt effekt