Selvbildet er veldig viktig ikke bare for et lykkelig liv, men også for suksess på flere sosiale områder.
Om noen lurer på om jeg henger ut folk på bloggen min så er svaret NEI. Jeg anonymiserer alt og alle navn! Så om du går på blogginnlegget de krever å få slettet så er alt anonymisert og man vet ikke hvilken gruppe man snakker om samt hvilken person som baksnakket meg. Enda hun fortjener helt og holdent å bli hengt ut med navn. Men jeg mener nett-trollene bør få NULL oppmerksomhet både fra meg og dere, så er ikke snakk om at jeg vil publisere dem her med navn og gi dem boost og oppmerksomhet.
Med andre ord, om noen nett-troll leser meg nå- her er svaret.Jeg gidder ikke bruke ett sekund av min dyrebare tid på dere! Fordi at jeg har liv å leve mens dere sitter og krangler i deres dramagrupper. Take it and leave. Bye!
September var en veldig tøff måned for vår del. Jeg opplevde for første gang i mitt liv å miste et familiemedlem. Dette var veldig tungt og trist. Også formen var varierende og både meg og Irina var forkjølet
I går skulle meg og min fotograf å bestis ut på oppdrag, da jeg har fått et spennende samarbeid. Som regel er det utenkelig at jeg drar på slike tilstelninger uten sminke. Jeg liker å stæsje meg og se hundre prosent ut. Men denne gangen droppet jeg sminken og dro slik jeg var. Dette betyr ikke at jeg dro av stedet ustelt. Jeg ordnet meg både i klean og på håret. Men sminken, den la jeg vekk.
Siden jeg åpnet meg på bloggen om at jeg takket nei til medikamentell behandling mot kviser, fikk jeg massivt støtte, og det er herlig. Vil skrive mer om dette kanskje
Men siden jeg bestemte fast å akseptere meg slik jeg er, så kom jeg på tanken om at det er rett og slett noe jeg skylder datteren min! Enkelt og greit.
Hvordan kan jeg fortelle til henne om at det er viktig å akseptere seg selv slik man er, mens jeg har fem kilo med sminke som skjuler huden min på, og kunstige øyevipper som ser svært unaturlige ut?
Nei, om jeg skal vise at jeg er tilfreds med huden jeg har- med kviser og porer da bør jeg vise huden min slik den er
Så klart er det lov å pynte seg og jeg elsker sminke og liker kosmetiske prosedyrer, men det er forskjell på å pynte seg litt eller pleie huden, og endre seg til det ugjenkjennelige. Det er fint å vise hvordan du er i hverdagen, og det er ingen skam.
Klem fra meg,
Finn frem favorittkoppen din eller kjøp deg en stilig kopp som du liker dersom du ikke ha en, Det gjør ingenting om du må investere litt fordi at en stilig kopp og god velduftende te er en garanti for et godt humør.. Kjøp også te av god kvalitet som gjerne smaker «luksus». Det fortjener du etter en lang dag, så det kan bli din indre motivasjon.
Søte sokker/tøflerJeg har ett par med varme, gode, morsomme tøfler! Disse trenger ikke å koste mye, men de bare MÅ være søte. Mine er formet som to små griser og jeg digger dem. Ja, jeg vet at jeg er voksen, men det er så deilig å komme hjem og sette føttene sine i disse. Digg følelse rett og slett.
Fargerik ansiktsmaskeVelg gjerne ansiktsmaske med knallfarge og deilig duft. Det er så godt å lande på sofaen med en. Fredags mini-spa.
Hva bruker du for å slappe skikkelig av og komme i et bedre humør?
Hei ho, høsten banker på døra og jeg sitter og kikker på nye plagg i nettbutikker. Ærlig talt fant jeg ikke noe super duper spennende, og derfor bestemte å sette sammen de plaggene jeg allerede har. For du trenger jammen ikke å bruke en hel haug med penger for å se stilig ut i høst. Man kan kombinere diverse plagg, til og med sommerlige, og få lunt og fint antrekk.
Her er noen kombinasjoner jeg satt sammen.
I Norge er folk ganske opptatte av alderen. Man skal på liv og død opplyse hvor gammel(ung) man er og det skrives åpent i aviser om dette, samt rapporteres på TV. Jeg er ikke vant med dette fra hjemlandet mitt hvor det å spørre ei kvinne om alderen ansees som noe uhøflig. Ikke at det er bra da eller likestilt med menn, men det er noe jeg vokste opp med.
Så nei, denne Heksa her liker ikke å snakke om alderen. Her er mine fem grunner til hvorfor du aldri bør spørre meg om hvor gammel jeg er.
Mentalitet
Det er vanskelig for meg å innrette meg etter at det er «helt ok» å spørre om alderen her i landet. Det er ikke slik at jeg er flau over min alder, bare at jeg er ikke vant med dette. Ergo føles det ubehagelig ut. Det kommer så klart an på hvem som spør. Om det er legen, så er det greit.
Psykisk innstilling
Selv om du vil le av meg nå, er jeg overbevist om at man innstiller seg psykisk på den alderen man tror man er. Har du sett folk som jobber mye med ungdommer? De ser mye yngre ut etterhvert. Samme går annen retning for dem som jobber med eldre folk. Hjernen vår innstiller seg etter den alderen vi sier vi er. Jeg hater å bli til en kjedelig voksen dame, så jeg er ungdom i hodet. Derfor gidder jeg ikke gå rundt og minne meg på om å «bli voksen». Jeg skyver det bare fra meg.
Sammenligning
Når jeg begynner å bable om hvor gammel jeg er begynner jeg automatisk sammenligne meg selv med folk på samme alder. Ja, jeg burde kanskje hatt et hus nå, og ikke bare en leilighet. Jeg burde vært gift som alle andre på min alder. Kanskje burde jeg tenke ett barn til veldig snart, fordi biologiske klokka mi tikker. Men jeg vil ikke tenke på alt dette. Derfor gidder jeg ikke å snakke om alderen min.
Alder er bare et tall
For meg betyr ikke alderen noe. Ærlig talt. Jeg vet at jeg skriver om «gamle griser», men det handler mer om hvordan man ser ut. Jeg kunne godt date en mann på 25 og en på 55. Det spiller ingen rolle så lenge han er spontan, spennende og passer på å være aktiv og trent. Derfor ser jeg lite poeng i å henge seg oppi alder og prate om dette.
Plassert i et bås
Jeg hater å bli plassert i en kategori, men det virker som om det norske samfunnet elsker dette. De to mest vanlige spørsmål jeg får på date er hvor jeg jobber og hvor gammel jeg er. Folk har utrolig stort behov for å plassere hverandre i kategorier. Her er Lena som er lærer og hun er 37 år. Altså, hun må være flink, seriøs og dyktig. Hva om Lena oppfører seg useriøst eller bruker klær som ei på 18 kunne hatt på seg? Det passer ikke i kategorien liksom og da kan Lena lett få et merkelapp «gal kjerring» eller «hun der rare» eller «MILF» osv. Jeg hater dette, folkens, helt seriøst. Også misliker jeg sterkt når menn på 40+ som har ølmage og tydelig dratt ansikt prøver seg på meg. Jeg vil gjerne date de som ligner meg selv, altså de som ser ung ut og som passer på utseendet sitt, samt spontane og ungdommelige. Men til svaret får jeg som regel at jeg er på samme alder! Ja, men folk på samme alder kan bli svært forskjellige altså.
Med andre ord, NOPE.
Her var mine grunner. Jeg setter veldig pris på folk som ikke spør hvor gammel jeg er. Samtidig legger jeg ikke skjul på alderen min og lyver på heller ikke på alder. Alt med måte.
Hva synes dere om dette?