Forrige søndag bestemte vi oss for å dra på tur. Meg og mannen har innført tradisjon om å gå en tur i uken. Sålangt har vi klart oss bra så lenge været er på vår side. Vi tenkte å prøve ut Hana trappene i Sandnes, men klarte oss til en topp og så gå litt rundt i området siden jeg hadde vondt i magen og var ikke helt i form.
Men det var koselig for dem om. Hver gang man går en tur så havner man opp selv på et lite fjell så føles det som om man står på toppen av verden. Vind i håret , bålkaffe og fantastisk utsikt. Jeg tror jeg begynner å få skikkelig smak på friluftslivet.
Forrige uke oppdaget jeg en kul i brystet. Jeg plages med flere cyster og fibroadenomer (godartede knyter), noe som er veldig irriterende. De kommer og går og det er veldig vanskelig å sjekke brystet ordentlig. Vi har det sånt i familie, men heldigvis ingen brystkreft.
Men forrige fredag ble jeg skikkelig bekymret fordi at brystet verket masse og i tillegg oppdaget jeg en kul under armen. Så jeg bestilte time for sjekk veldig raskt. Jeg har mammografi-skrekk og derfor bestilte meg ultralyd. Heldigvis så går det greit å sjekke godt med ultralyd på min bryst grunnet størrelse og at det er lite fettvev. Men jeg er forberedt å ta mammo om legene på ultralyd sier at det bør så absolutt gjøres.
Jeg var utrolig stressa, men det gikk greit heldigvis. Det viste seg at jeg fikk ny cyste på hele 2 cm og kan vurdere å fjerne den, men den vil ikke påvirke graviditet og amming. Så under armen strakk jeg en muskel og kroppen reagerte slik. Jeg begynte jo å trene for en stund siden.
Jeg ble lettet og dro for å spise frokost på Starbucks siden jeg var kvalm og ikke klarte spise noe hjemme. Jeg elsker frokoster på Starbucks. Det er ren luksus. Vi spiste avokado og kylling toast, drakk latte decaf og chia pudding med bringebær. Det var ikke et menneske. Og det er på Starbucks midt i byen! Det er så herlig å ha en god stund på morgener.
Liker dere Starbucks? Og jente, husk å sjekke puppene jevnlig.
Jeg legger ikke skjul på at jeg er ei kjole dame. Jeg elsker kjoler i alle former og fasonger. Nå hadde jeg shoppestopp i hele februar og mars, men det hjalp ikke noe nevneverdig da jeg shoppet som galning nå i april. Jeg kjøpte meg flere plagg, og kunne ikke motstå fristelsen med å kjøpe ny kjole.
Derfor ble det denne kjolen. Jeg kan ikke si at jeg elsker den, men synes den er ganske tøff da. Jeg tror jeg liker en mer elegant stil i det siste. Jeg brukte høye støvler, men tenker at jeg burde nok bruke kule boots.
På søndagen var det ortodokse Påske, altså russisk Påske. For meg personlig er ikke Påske forbundet med masse tradisjoner unntatt religiøse tradisjoner. Jeg kommer fra en kristen familie og i Påsken maler vi egg, baker påskekake som heter “kulich” og drar i kirken. Det er veldig vanlig med nattverd i kirke både jul og Påske.
Til frokost spiser man egg, grøt og påskekake. Den lages av gjærdeig med masse rosiner, tørket frukt og pyntes med melis og marsipan. Jeg bestilte kake hos bakeren Natalia og vi fikk den fiks ferdig med nydelig pynt. Mannen spurte hva bokstavene på kaken betyr og de betyr “Kristus er oppstanden”, eller “Христос Воскресе”- ХВ.
Det er kjekt å kunne feire Påske to ganger i året, og kose seg med nydelig påskefrokost.
På mandagen kjørte vi Irina på dans og stakk innom den russiske butikken i Lagårdsveien i Stavanger. Eller det blir feil å kalle den for russiske fordi at det er maten der fra hele Øst-Europa, men alt i alt kaller jeg den for «russiske butikken».
Russiske butikken
Vi tenkte å spise litt is, og jeg valgte sjokolade is med svisker. Ja, du leste rett: is med svisker. Russisk is kan være så forskjellig i smak. Alt mulig du kunne forestille deg. Samt masse forskjellig mat og søtsaker. Derfor elsker jeg denne butikken så mye.
Is med svisker
Kanskje det er en rar kombo for en norsk person, men for meg som er russisk er dette ganske normalt. Vi kan godt spise is med sviske og rosiner og det er ikke sjokkerende for noen.
Været er fantastisk i Stavanger for tiden, så det ble en liten fotoshoot ute også. Så satt vi og spiste isen da. Det var veldig koselig. Mannen valgte vanlig sjokolade is fordi at han ikke stole på is med svisker.
Det kommer mange spørsmål på Insta og bloggen om jeg er gravid og hvordan dette går. Jeg skjønner at flere stiller slike spørsmål siden jeg er veldig åpen om mine helseutfordringer som gjør det vanskeligere å bære frem et barn.
Jeg har ikke snakket med mannen om dette enda, sånn på alvor. Men jeg vet at han liker så absolutt ikke å brette livet sitt ut i sosiale media. Så om han er med på bloggen, så det er ikke veldig frivillig. Derfor mest sannsynlig vil jeg ikke annonsere graviditet på bloggen og Instagram. Jeg vil enten gjøre dette senere (gjerne etter uke 27) eller etter fødselen.
Jeg vet at mange oppdaterer om sin graviditet uke for uke, det har jeg kjempelyst å gjøre, men kanskje etter fødsel. Jeg er noe overtroisk og det føles ubehagelig å snakke om barnet som er ufødt. Jeg kan ikke forklare dette. Jeg føler at barnet er så skjørt og ikke kan velge selv. Derfor blir det ikke oppdateringer uke og uke, men senere legger jeg gjerne ut noen bilder og skal skrive om MEG og hvordan JEG følte meg.
En annen sak er at folk ofte ikke eier folkeskikk og kan komme med upassende kommentarer og spørsmål, f.eks at magen er for stor, eller for liten. Sånt vil jeg ikke oppleve og stresse meg opp. Jeg får nok stress fra før og mye å tenke på i denne graviditeten.
Vi ble enige om å ikke utlevere barnet på bloggen. Ikke skrive alt mulig og ikke poste bilder i massevis. Jeg vet at mange igjen gjør dette, og jeg blir nok veldig stolt av mitt barn og vil gjerne vise hen, men det blir ikke noe baby blogg eller baby instagram, det er sikkert.
Vi blir åpne om vi tar ivf, det tror jeg er viktig for mange kvinner der ute. Det er noe som bør normaliseres. Jeg forteller om hele veien min også. Fordi at jeg føler det er viktig for følgerne mine.
Bare for to år siden satt vi på restaurant i Stavanger og spiste pizza og gikk vi for å spise sushi hver helg, og så reiste vi til Budapest og der gjett, gikk vi igjen til pizza restaurant.
Nå smaker pizzaen best hjemme og det er ett og halvt år siden vi har vært på skikkelig restaurant besøk. Jeg skal ikke klage. Vi er heldige her i Stavanger som ikke hadde lang lockdown. Men allikevel: det som var en vanlig, helt uinteressant hverdagen er rene luksus nå.
Dra på restaurant, klemme sin familie, reise plutselig til en annen by, eller overraske kjæresten med en reise. Alt dette er ikke tilgjengelig nå.
Livet endrer seg så raskt. Jeg håper at korona vil lære oss alle å sette pris på det vi har HER OG NÅ. Fordi at en dag blir det bare et vakkert minne. Som vi blir takknemlige for.
Jeg må innrømme at det kan være utrolig vanskelig å skrive mye om meg selv. For jeg føler at jeg må balansere mellom å være ærlig og åpen, og utlevere for mye om meg selv. Av og til føler jeg at jeg har ingen filter på hva jeg forteller. Rett og slett.
Hvordan skal mine kollegaer eller venner reagere? Eller svigerforeldre? Eller kommende arbeidsgiver?
Dette gjelder spesielt det at jeg er åpen om min helse og babyplaner. Ikke alle på jobb eller i familien vet om dette. Så det er litt skummelt å dele. men jeg ønsker å være den ekte meg på bloggen. Også ønsker jeg å dele mine erfaringer, så kanskje dette vil hjelpe flere.
Hvordan føler dere det med blogging? Filter eller ingen?
Jeg har aldri likt beige farge, men har lagt merke til at denne fargen er veldig populær nå. Så jeg tenkte kanskje å prøve. Fordi at denne fargen ser veldig elegant ut og du kan ikke ta feil om du tar på deg et plagg i beige.
Endelig er det skikkelig blomstring i Stavanger også, selv om det fortsatt er kaldt, så det ønskes her å kle seg fint, lett og elegant. Jeg tror jeg klarte denne oppgaven med glans.
Genser- HM Sko- HM Skjørt- Na-Kd Veske- Anna Field Kåpe- HM
Her styler jeg solid kåpe i beige med tilhørende støvletter, en lett genser og lett lyserosa skjørt i chiffong. Jeg føler meg veldig feminint og elegant. Gleder meg til flere vårkvelder!
Nå sitter jeg og leser diverse parti- programmer og kjenner at jeg grøsser skikkelig inni meg. Abortgrensen skal vel være gulrot og forhandling i år og det heves, og det heves.
Jeg er ikke abort-motstander, men etter alt jeg opplevde i fjor så kan jeg med handa på hjertet si at det er en av de verste tingene ei kvinne går gjennom. Jeg tror ikke noen gjør det «på gøy» eller høyst frivillig, men etter nøye vurdering og etter man har gått flere runder med seg selv. Så det er helt sykt å se at dette lekes med.
Personlig mener jeg uke 12 bør være mer enn nok tid for å bestemme seg, og uke 18 er nok dersom det skjer noe, noen misdannelser oppdages, noe skjer underveis og da går man til denne såre beslutningen. Men uke 22? Det er ikke foster lenger, men en mini-baby og hen kan fødes levende for å si det sånn. Hvordan skal man gjennomføre hele saken? Avlive babyen i mors mage og så fremprovosere en fødsel? Eller føde selv så avlive?
Det er ganske brutalt, men jeg forstår igjen dem som må gjøre dette dersom barnet er veldig sykt eller ikke klarer å overleve etter fødselen. Samtidig, hva er forskjellen da å føde i uke 22 eller uke 40? Dersom barnet ikke overlever i det hele tatt? Er det ikke bedre å avslutte tidlig slik at barnet ikke pines mer?
Det er et utrolig vanskelig spørsmål og jeg vet ikke svar på dette. Men grøsser litt av grensa på hele 22 uker.
