Tid er en utrolig ting: av og til raser den av gårde og visker alle minnene ut, av og til virker det som om den står stille og ingenting skjer, mens av og til eksisterer tiden parallelt. Man befinner seg i dagen i dag, mens tankene og følelsene går tilbake i tid og blir levende som om dette skjer nå.
30. april skal alltid være dagen jeg husker godt. Dagen som eksisterer parallelt i min nåtid.
30. april 2020 ble jeg innlagt på SUS fordi hjertet til lille babyen i magen min sluttet å slå.
De som sa til meg at jeg kommer ikke til å huske denne dagen ett år senere, de løy. Jeg husker denne dagen som om dette var i går, selv nå, tre år senere.
I dag var dagen fin: jeg hadde fotoshoot med min venninne Christine og følte meg som Power Woman. Jeg håper fortsatt at en dag kan vi ta slik shoot i denne kjolen som gravid, og jeg vil stolt vise magen frem. Håp dør sist, som folk sier.
Kanskje, vil jeg minnes denne dagen med takknemlighet en dag, men den vil alltid være der, parallelt med mitt liv i nåtid.
Takk for i dag 💚🍀
Veldig vakker og spesielt bilde.
Ja, å miste er barn er veldig vondt❤️
<3