For ti år siden var det kaldt i Harstad. Snø lå som tykt teppe over gatene i byen. Meg og lille mini gikk med fots til busstoppen for å vente på bussen som skulle frakte oss til vårt nye hjem. Det var en mørk og kald kjellerleilighet langt oppe i bakken. Der skulle vi bo i kun seks måneder, for så å bli kastet ut. Det er det som skjer når man ikke eier noe eget. Penger til julegaver hadde vi ikke, og enkelt og greit hadde vi ingenting, bare hverandre.
Nær busstoppen stod det et flott hus. Med glitrende juletre i stua og flammer i peisen. Vi kunne bare kikke i vinduene, uten å være velkomne inn.
Slik føles det når man står helt alene i jula, uten ordentlig hjem og familie. Nå har vi alt dette, men de følelsene som jeg opplevde for ti år siden er fortsatt reelle. Jeg annerkjenner dem og gir dem rom. Uten det fæle jeg opplevde skulle jeg ikke vært den jeg er nå. Ja, enkelte erfaringer kan vi være foruten, men det er lurt å anerkjenne dem. Og gi dem plass.
Derfor er det ganske sårt når jeg opplever at andre folk skyver bort mine følelser og minner.
Kom igjen, Lena. Det er ti år siden! Det er på tide å gå videre nå. Bare skriv ned alle positive ting med jula og begynn å glede deg.
Ja, det er ti år siden og det er på tide. Men det er MINE erfaringer og min fortid. Min historie. Jula for meg vil alltid være bittersøt. Sånn er det bare. Det er nok det for tusener andre også. Så beklager da at jeg ødelegger jula deres og ikke lar dere kose dere med utelukkende gode minner og koselige ting!
Derfor min oppfordring i luke 3: anerkjenn følelser til andre som ikke har det bra i jula. Støtt dem og si at du føler med dem. Vi trenger altså ikke mer enn det.
2 kommentarer
På sett og hvis så kan jeg forstå at enkelte rundt deg kanskje himler litt med øynene og sånt når dette kommer på bordet igjen. Men samtidig så har jeg heller ikke store problemene med å sette meg inn i ditt hode. Jeg har riktignok aldri blitt kastet ut noe sted selv, men jeg tror likevel at det er også noe jeg ville kjent på en god stund etterpå, hvis det en dag skulle skje.
Soverommet mitt forbinder jeg f.eks blant annet med en del triste ting. Jeg har hatt en del overnattingsbesøk fra samtlige venninner, hvor mesteparten av de venninne har jeg en litt kjip historie med nå. En av de er blant annet død. Så selv om det er 3-4 år siden sist jeg hadde noen på overnatting nå, så hender det fortsatt at diverse vanskelige minner kommer tilbake når jeg ligger på rammemadrassen og ikke helt får til å sove..
Så alt i alt. Jeg kan forstå deg, og jeg syns absolutt du har dine grunner til å fremdeles se på julen med en noe bittersøt smak i munn <3
Takk