Her sitter jeg og tenker over dette. Jeg har skrevet mye om dette, så her er det et til innlegg.
Kan vi få det vi ønsker oss, bare ved å “late som”?
Jeg leste om JudyMay Murphy som var dypt ulykkelig, hadde depresjon og livet var ikke så bra. Så bestemte hun seg for å bli verdens lykkeligste person. Derfor startet hun med å late som om hun er verdens lykkeligste, på tross av at hun ikke følte det slik.
Hver dag våknet hun og tenkte “hvordan en lykkelig person skulle starte dagen?”, så gikk hun i gang med rutiner og lot som om hun var verdens lykkeligste. Hun studerte lykkelige folk og så hva de tenkte og hva de gjorde, så lot som om hun er også slik.
Dette fungerte og hun begynte å føle seg veldig lykkelig etter en stund.
Derfor tror jeg på dette at man kan “fake it until you make it”.
Hva tenker dere?
Å fake en følelsesmessig tilstand er sannsynligvis ikke ulovlig og det vil kanskje til og med bevirke endringer i en selv, men man har gått over streken hvis man prøver å fake en økonomisk tilstand. “Fake it until you make it” var opprinnlig et slagord fra selvhjelps-kulten innenfor forretningslivet, hvor tanken er å late som om man er en av de rike helt til dette faktisk skjer (hvilket jeg tror regnes som svindel i henhold til straffeloven). Men når det er sagt så har du rett. Naturen er lat. Det kreves mer energi å “late som” du er lykkelig enn å faktisk være det. så autopiloten vil kicke inn og etablere en “virkelighetsfølelse” som er slik. Veldig interessant tema.
Dette er veldig interessant