Her er litt om oss, optimister. Ja, for jeg er en av dem. Mamma kaller meg for «kriminell» optimist. For at jeg alltid tror og håper på at det vil gå bra. Uansett hvor ille det er akkurat nå. Det burde kanskje jeg ikke gjøre, men damn jeg gjør det!
Jeg gjorde det da jeg stod i en halvmeter snø i Harstad som dekket vinduene mine helt tett, og måket for harde livet mens mamma ba meg om å kaste spaden og heller flytte hjem. Jeg gjorde det da jeg ikke sov om nettene fordi jeg tok mastergrad ved siden av barn og jobb på fulltid. Jeg gjorde det da jeg ikke klarte å finne jobb etter studier og sendte ut over hundre søknader.
I mange mange situasjoner i livet som virket helt håpløse, har jeg tenkt kun positive tanker. Når noen ganger virket det som om det var helt idiotisk og ja, kriminelt å tenke positivt. Men jeg gjorde det allikevel. Hvorfor? Fordi at det er lettere å leve slik for min del. Jeg elsker eventyr og jeg elsker å vente på mirakler. Og som dere vet mirakler skjer med dem som tror på dem!
Og vet du hva? Det var flere ganger som om selve ironiske og til tider kyniske livet har kikket på meg, ristet på hodet og liksom sagt som svar:
– Damn, girl, du er helt koko! Jeg tror jeg bare gir deg det du vil ha, så du smiler og ler enda mer. For seriøst du får meg til å flire her!
Så vips, plutselig det jeg ønsket meg lå der rett foran nesa mi. Jeg trengte ikke engang å hente det. Som om det ble levert på døra som en blomsterbukett.
Det var også flere ganger at jeg hørte på dem som kalte meg for «kriminell» optimist, slik som mamma mi som er veldig rasjonell og fornuftig. Da gikk jeg for hjernen, ikke hjertet og gjett hva? Livet mistet fargene sine. Alt ble kjedelig, grå og forutsigbart. Men stabilt og trygt, ja. Jeg gjorde det sist da jeg bestemte meg å være singel og fokusere kun på mitt eget liv. Alt var fint og trygt, men jeg savnet det å date.
Om jeg tror og håper at jeg enda har tid å skaffe meg familie og flere barn? Jupp! Selv om jeg ser mange skeptikere rundt. Men jeg tror virkelig på dette. At det sitter en sånn «kriminell» optimist der som tenker det samme som meg. Og sammen klarer vi alt, ikke sant? Jeg stoler på livet som vil sende han til meg på døra. Med gavepapir på. Drømmemannen min som jeg såklart fortjener.
Er det flere optimister der ute blant mine lesere? Hyl ut så lager vi en «kriminelle optimister» klubb på Face eller instagram!
0 kommentarer
