Denne artikkelen bør ikke komme som bombe for de som kjenner meg lenge nok og leser her. Jeg hadde faktisk en lang og gjennomtenkt vei fra “ikke-feminist” og “patriarkist” til skikkelig feminist, så radikale feminist, så tilbake til “ikke-feminist” og nå vet jeg ikke hva jeg kan kalles, men jeg er mest for likeverd enn likestilling. Eller, jeg er ikke for likestilling til enhver pris.
Så for et par dager siden så jeg denne posten:
Jeg valgte å kommentere dette, og vet dere hva? Per dags dato er det over 300 “likes” på den utelukkende fra kvinner:
Så kvinner er enige med meg
Hvorfor mener jeg at norske kvinner ble lurte av likestilling? Fordi at kvinner i Norge har fulltidsjobb som regel, gjør mesteparten hjemme (se statistikk), føder barn, tar størst del av barneoppdragelse, det er mødre som regel som går hjemme med syke barn, kvinner betaler for seg selv, prevensjon er kvinners oppgave, dersom kvinne blir gravid så forventes det at det er henne som tenkte over dette, eller må hun ta abort uten at mannen er involvert i det hele tatt, kvinner som ikke tar abort shames og forventes at hun ikke krever bidrag (ja, jeg leser mange diskusjoner i norske sosiale media), kvinner fortsatt forventes å stille opp pyntet og sminket på date, mens mannen betaler ikke for henne på date, kvinner forventes å være sterke og selvstendige, og vet du hva, kravene til menn hos norske kvinner er latterlige lave.
Allikevel velger menn å fortelle at kravene er skyhøye.
Norske menn liker ikke å ta ansvar, og dette forstår jeg godt. Om jeg var en mann i norsk samfunn så skulle jeg sluntre unna på alle mulige måter siden kvinner klarer dette så godt.
Om jeg liker dette? Nope. Jeg vokst opp i et samfunn hvor mannen forventes å være stor og sterk og verne om sin familie, beskytte og varte opp sin kvinne. Ikke fortell meg nå om familievold, fordi det finnes til de grader her også (jeg er klar over at det er stor problem i Russland, noe jeg IKKE støtter).
Så her er min ærlige mening: jeg ønsker meg faktisk mann som vil støtte meg og være en mann. Fordi jeg ønsker ikke å ha mannsrolle selv.
Jeg forventer mange reaksjoner, men det er min ærlige mening.
Hva tenker dere?
Tror uansett ikke de ble “lurt”. Kvinnesak og likestilling er noe kvinnene har kjempet fram selv, og ikke fått servert av noen andre. Altså ikke “lurt”. Men skjønner hva du vil fram til. Det er en stor sak dette, og vil nok ikke orke å argumentere og forklare ALT jeg mener. Men tror av og til kvinnene gjør seg selv en “bjørnetjeneste” ved selv å TA 100 prosent styring hjemme også. Vi vil jo være ute og tjene penger, og være selvstendige, men mange lar seg også gå inn i den 100-prosent-styrende hjemme også. Mange tenker at det ikke er “bra nok” med den delen, eller sånn ting blir gjort fra mannens side, det skal gjøres akkurat sånn og sånn, og da MÅ de gjøre det selv for å få det perfekt nok i huset. Da blir nok de som må styre dette. Jeg er også den som går i fella på sånt. Når det gjelder likestilling og likeverd ellers, så tror jeg også menn sliter en del i sine “roller” i dagens Norge. Mye forventes av dem på nye måter. De skal helst være veldig følsomme og forstå kvinnene på alt, delta på lik linje som kvinner med barn og hus og kjærlighet, men får ikke utforme helt rollen på SIN måte, for det forventes også at de er skikkelig “manne-mann” og ikke viser følelser på den andre siden. Så rollene i dag, går over i hverandre, og det er ikke lett å si hvem som har det “verst”, hvis det er noen “konkurranse” 😀 Jeg vet dette ble knotete, men håper du skjønner noe av det jeg mener 😀
takk for din ærlige mening
Jeg har bodd alene det meste av mitt voksne liv, med unntak av 6-7 års samboerskap. Da har jeg også jobbet 100% lønnet, og tatt ansvaret for 100% av husarbeidet. Slik er det for alle som bor alene. Kvaliteten på husarbeidet står i stil med arbeidslysten. Ingen vil på dødsleiet angre på at de ikke støvsuget oftere.
Når en mann og kvinne flytter sammen, er det naturlig at husarbeidet deles 50/50. Blir det skjevfordeling, er det bare for den overbelastedes part å drive gå sakte aksjon.
Når det gjelder barn, må jo slikt naturligvis planlegges. Selv kan jeg ikke forstå at noen velger å utsette seg for det slitet det er å få barn. Alle vet at det er et slit, men noen velger likevel å klage i etterkant av at barnet(eller barna) er kommet til Verden.
Ønsker man ikke barn, er det bare å sterilisere seg, så slipper man å bekymre seg over prevensjon og overraskelser.
Vi lever i en likestilt Verden. Vi har like muligheter, men ikke like ønsker og drømmer. Derfor er det så fordømt vanskelig å finne en partner å leve med.
takk for din mening
Jeg har inntrykk av at kvinner ønsker noen som forstår og respekterer deres følelser.
Menn ønsker noen som respekterer dem som person.
Dessverre har vi (som samfunn) stor forståelse for kvinner, for kvinners følelser – ikke galt det altså, men det er også alt vi har forståelse for. Den respekten for menn og forståelsen for at menn trenger å bli respektert mangler.
Det gjør at det mange ganger blir klinsj. Kvinner søker etter det der “grunn til å respektere han”, i en ny partner, uten å være klare over/bevisst at det er det de søker etter og ønsker.
På samme måte som menn søker noen som respekterer dem som person, uten å være klare over/bevisste at det er det de søker.
Der i mellom blir det mye klinsj.
kvinner kan ikke respektere menn som ikke bidrar. moderne menn ønsker to vidt forskjellige ting: at kvinner provider og sørger for sin egen inntekt og overlevelse, men samtidig respekterer menn som noen overordnede. Dette er umulig.
Enten menn tar maskulin rolle og opplever stor respekt (tradisjonelle kjønnsroller), eller tålerer slags “kompisforhold”. Det finnes ikke submissive providere. dette er umulig.
Det er ikke det at menn ønsker at kvinner skal sørge for sitt eget, det er det at vi har innprentet kvinner at de skal være “sterke og klare seg uten en mann”, og vi har innprentet i menn at, “kvinner skal få plass til å klare seg selv, det beste er viss en kvinne ikke trenger deg, hun ønsker deg bare” (noe som betyr, at hun ikke er avhengig av den hjelp du bidrar med, der er ingenting ved deg som hun trenger, du er bare noen som er der innimellom fordi hun ønsker å ha deg i livet sitt).
Når en kvinne sier, “ja, enten så betaler du for daten eller så ser jeg bare på deg som en venn og venner har jeg nok av”, så hører mannen, “jeg krever av deg, men respekterer deg ikke”.
Det er ikke det kvinnen sier, men det er det det forståes som for mannen. Hvis mannens bidrag i stedet blir satt pris på, takket for, i etterkant (uten krav i forkant), hvis kvinnen viser at hun respekterer han, så skapes det automatisk en situasjon der han blir den maskuline og hun den feminine.
jeg dater ikke menn som ikke er rause og spanderer. Så enkelt er det. dette handler ikke om respekt, men seksuell tiltrekning for min del. respekt og seksuell kjemi er vidt forskjellige ting. Du kan respektere person men ikke ønske å ligge med en. jeg tenner ikke på sånne menn som er 50/50 eller vil at jeg betaler. Da går min opphisselse rett i vasken. jeg hadde opplevelse at jeg chattet mye med fine unge mann, og han var helt fantastisk på alle mulige måter. Jeg opplevde at jeg var tiltrukket av han og ville gjerne ha noe mer med han. Så inviterte han på date, og jeg satt der og likte han enda mer, fordi han var høflig og sjarmerende. Så han spurte om jeg ville være med hjem og se på film, og dette var ikke fremmed tanke for meg. så skulle vi betale og han ba servitøren å dele regning. Dette er ikke big deal. Jeg betalte min del og tenkte neida, jeg lar ikke dette påvirke meg. men mens vi gikk til bilen følte jeg at jeg var ikke tiltrukket av han seksuelt lenger. Dette som om bryteren ble slått av. Sånn er det. Jeg kan ikke tvinge meg selv til å tenne på noen. Dog jeg har ikke sånne menn som venner heller. Men jeg respekterer fullt at det er slik forhold de ønsker og det kan de ha. bare ikke med meg
Jeg gidd ikke være politisk korrekt og tvinge meg selv til samleie og samliv med noen jeg ikke finner attraktiv. Dette har null og nada med respekt å gjøre. jeg har heller aldri flagget med ultimatum “enten betaler du eller så ser jeg på deg som en venn”. Jeg betaler, takker for date og går bare min vei. man må velge med hjertet og velge det man virkelig vil ha. ja, jeg spanderer gjerne på kjæreste som er jeg allerede sammen med. det går fint