Foto: Unsplash
Sjeldent jeg grøsser så mye som når jeg leser enkelte kommentarfelt til diverse artikler. I går var det en slik dag. Jeg leste en hyggelig artikkel om ei ung kvinne som var syk med ME og fikk heldigvis ung ufør, noe som tok sikkert hundre kilo fra skuldrene hennes da hun slapp å tenke på det økonomiske til alle døgnets tider og kunne slappe litt av og bruke tiden på sin vakre datter på syv måneder.
Kommentatorene var i fyr og flamme over nyheten. Hvordan er det mulig at ei ufør dame fikk barn! Det burde ikke være lov! Om man er så syk at man ikke klarer å jobbe, så hvordan får man tid og krefter for å styre med barn! For det å oppdra barn er en krevende jobb, det vet jo alle.
Jeg skjønner godt at folk lurer på det, men er det en grei måte å kommunisere det ut slik? Er det ikke bedre å spørre den uføre selv om hvordan hun har det, hvordan klarer hun seg med babyen og ikke minst om hun trenger hjelp til noe?
Jeg tenker det slik: Om noen er syk, og man vil stille spørsmål så bør det være kun med et formål. Å hjelpe. Ellers kan man holde tankene sine for seg selv. Jeg grøsser av tanken for å bli ufør, og det kan fort skje om angsten min kommer ut av kontroll igjen. Jeg bruker ENORMT med energi for å holde helsa i sjakk. Jeg bruker ekstremt masse penger på “vedlikehold” av min fysiske og psykiske helse. Akkurat nå betaler jeg selv min psykolog. Enda jeg har egentlig krav på bedriftspsykolog. Men jeg er redd for at andre skal dømme meg for å “bruke ressurser” så jeg velger å betale selv. Så lenge jeg klarer å stå i arbeidslivet. Jeg vil ikke tenke på den dagen jeg ikke kan. Det må være grusomt. Jobben min er noe av det viktigste og essensielle i mitt og Irina sitt liv. Jeg ga fullstendig avkall på alt privatliv, familie og flere barn for å holde meg i jobben. Men jeg forstår godt den unge damen som ble ME syke. Det å ønske å ha familie og leve et normalt liv er helt naturlig for en ung person på 20+. Når de andre påpeker at du burde la være å få barn gjør det veldig vondt. Man får følelsen av å være udugelig mor. Jeg kjenner til denne følelsen flere ganger per dagen. Jeg unner den ikke til noen.
Så dette var veldig brutalt synes jeg. Hva synes dere?
XOXO Tastaturheks
8 kommentarer
Folk med så fordømmende holdninger som du forteller om, bør muligens ikke ha barn? De bringer vel dårlige holdninger og mangel på empati videre. Uførhet kan ramme hvem som helst når som helst. Også de som skriver sånn dritt, faktisk. Statistisk sett er det en god del som ender opp uføre. Vi får være glad for de ordninger vi har her i landet, selv om det ikke er så lukrativt som mange innbiller seg.
Ja, ikke sant
Men hun har jo helt rett. Det er super krevende med barn. Mange uføre jeg kjenner er late personer som røyker og ellers ikke tar vare på seg selv.
Jeg kan bli ufør. Jeg er hverken lat eller røyker og passer på meg selv
Alle er forskjellige. Og ingen er en dårlig mor selv om de har fått en ryggskade av ett uhell, eller kneskade, av idretten på skolen. Det er jo urettferdig.
Ja, jeg selv sliter med mye
Huff, det der var jo helt forferdelige kommentarer 😮
Barn er arbeid, men det er også en uendelig stor glede ♥ Hadde jeg ikke hatt barna mine, hadde jeg kanskje ikke vært her på planeten nå. Fordi det er nettopp dem jeg lever for. Vi skal ha det godt sammen. Og det har vi, til tross for at jeg har ME. Nå fikk jeg ME i godt voksen alder, og barn hadde jeg jo allerede. Men det er nå engang sånn at man oftest er to om valget å sette barn til verden. Man er oftest to om å oppdra barna. Man er oftest to om omsorgen. Så jeg ser ikke problemet om den ene er ufør. De som skriver sånne stygge kommentarer kan ikke ha mye kjærlighet i livet sitt tenker jeg.
Helt enig.