I Påske gikk vi en tur med mannen og kom oss til en tursti hvor familier med småbarn vandrer mye. Der var det flere som gikk tur, og såklart flere familier med unga. Jeg tenkte å gå raskt forbi siden det var veldig kaldt og jeg ønsket å øke tempo, men ble stoppet av ei dame som prøvde å dra opp sin treåring som satt i søledam og hylte.
Jeg fikk flashback til de grader tilbake til tiden da Irina var mellom ett og tre år og satt ganske ofte slik. Også hylte hun på butikken, la seg ned på golvet, nektet å sove og skrek masse da hun var i trassalderen. Alt jeg glemte så lett og det jeg savnet en hel del, kom opp i hodet mitt som om det var igår. Plutselig var jeg glad for at jeg har en tenåring hjemme som er også ganske vanskelig å håndtere, men som spiser selv, vasker seg selv, står opp selv og ellers klarer seg mer eller mindre selv (unntatt klesvasken da).
Jeg har fått dette spørsmålet mange ganger, og jeg fikk det igjen fra mannen. Om jeg orker å gjøre dette igjen. Ja, det gjør jeg, svarte jeg noe usikkert. Jeg vet det vil gå over og vips der sitter det en kofirmant og du er et barn til rikere, et nært menneske i ditt liv som elsker deg på godt og vondt (ja, uansett hva de sier til oss så gjør de det, også tenåringer).
Jeg forstår dem som sier at de ikke skjønner at jeg orker dette en gang til, når jeg allerede har et voksent barn som er bare tre og halvt år unna 18. Men jeg forstår det ikke selv. Det er bare sånn det er når man treffer kjærligheten.
Noen her som fikk barn sent i livet og føler seg heldige?
Jeg hadde spørsmålsrunde på min Instagram i helga der mine lesere kunne stille meg spørsmål fritt. Ett spørsmål gikk igjen, og det har jeg fått «offline» også, og om jeg synes det kanskje er litt upassende, det vet ikke jeg.
«Er du ikke gravid enda?»
Jeg er veldig åpen på bloggen om barneønske så jeg forstår at folk spør, men samtidig om jeg ønsker å oppdatere om dette så skriver jeg gjerne. Akkurat nå sitter jeg og tenker hvorvidt jeg vil dele her og på Insta hvordan dette går og om jeg er gravid eller ei. Jeg tror ikke jeg skal dele graviditeten enten i det hele tatt, eller frem til uke 25 (som er som kjent «overlevelsesuke»). Det er slik at med problemer som trombofili så er det ingen garanti for barn selv senere i graviditeten. Så vet jeg ikke hva mannen synes. Han er ikke gira på å dele private ting på bloggen.
Akkurat nå er jeg fortsatt under utredning mtp om jeg har ekte trombofili eller ei. Det gjenstår et par blodprøver til og en ultralyd av blodårene i bena (der man skal lete etter blodpropp eller tegn på trombofili). Så får vi svar og hvilken behandling jeg trenger.
Det lover jeg å skrive etterhvert for å gi opplysninger og kunnskap videre til kvinner på min alder som ønsker seg barn, men det er ikke lett av ulike årsaker.
Siste ukene var jeg involvert skikkelig i Instagram og Facebook bevegelsen: “Jeg føder ikke alene”
Jeg støtter bevegelsen fullt og holdent fordi at personlig for meg det å føde uten min kjære som støttespiller kunne vært en forferdelig katastrofe. Men også fordi at jeg som selv hadde en tøff fødsel vet jeg hvor viktig det er med støttende partner. Ingen lege eller jordmor kan erstatte person som du i utgangspunktet er trygg på!
Du ser denne jordmora kanskje første gang i livet og så skal bli trygg på henne. Så mye at du kan slappe helt av? Hører dere hvor dumt dette lyder?
Men restriksjonene gjorde meg ikke så forbannet som folk i kommentarfeltet. Kvinner spesielt. Kvinner midt i livet som er ferdige med barnefødsler. Kvinner som er sure og gretne og vet bedre. Kvinner som er hovmodige. Kvinner som er kvinner verst.
De angrep unge usikre gravide som ikke føler seg trygge, både på grunn av covid og det at de må føde alene. Flere førstegangsfødende.
De eldre kvinnene som forventes å være voksne og fornuftige og vise. De skriker høyest at vi må bare holde kjeft og føde. Seriøst? Skammer dere ikke dere? Jeg er dog ikke den unge og usikre, men har nok angst og utrygghet til å være avhengig av min partner på fødsel.
Så skjerp dere damer, eller kom dere ut av diskusjoner dersom du er ikke i den gruppa dette gjelder.
I dag er det akkurat 14 år siden en kald og solfylt februardag da alle flaggene var oppe i anledning Kongens bursdag, og jeg lå der og holdt deg tett inntil meg. Jeg var glad for at smertene slapp taket, men klarte ikke å sove allikevel. Jeg bare lå der og beundret deg. For du var helt perfekt.
Det mest perfekte mesterverket mitt.
14 år virket så langt frem i tid. Som en hel evighet. Men nå er dagen her og jeg er overrasket over hvor tiden ble av. Det er kanskje klisje, men tiden løper fra oss. Jeg er glad for at du valgte meg til å være din mamma. Veldig glad i deg 🙂
Jeg leser dagens diskusjon som kom av at det ble ikke tillatt med partner med på fødsel nå i korona-tid. Det jeg reagerer like sterkt på som på tiltakene er reaksjoner fra flere. Typisk er dette damene i 50-årene som er definitivt ferdige med barnefødsler og dermed blitt eksperter på hvordan fødende kvinne skal behandles.
Men ikke nok med det, også pappaer skal behandles som ikke pappaer, men sæddonorer.
Her i Norge står vi for likestilling. Men gjelder det bare kvinner?!
Hva med foreldrerett til fedre? I mange hundre år ble mannen skviset vekk fra sine egne barn. Alt som gjald fødsel og graviditet var forbeholdt kvinne. Ikke rart vi har en hel generasjon med fraværende fedre. I mange hundreår ble mannen sett på som sæddonor som ikke burde hatt rett til å se sitt barn vokse i magen, delta aktivt i graviditet og se hvordan hans barn blir født.
Heldigvis er vi i 2021 og far har samme rettigheter som mor. Selv om far ikke har barnet i magen venter han barnet sitt på lik linje med mor. Hvorfor blir han kastet ut fra fødestua? Kun fordi at han ikke føder selv fysisk? Dersom ett barn i Norge trenger operasjon eller helsehjelp så får foresatte komme inn med barnet. Men hvorfor brytes rettigheter til nyfødte da? Det er jo barn under 18 år.
Kanskje det er på tide å slutte å se på pappa som sæddonor?
Tenk heller på at for noen pappaer er det aller første barn, for noen er dette barnet første og eneste. Et øyeblikk som man husker resten av livet. Øyeblikket som blir frastjålet fra dem.
Pappa er ikke sæddonor, ikke en «ledsager», men fullverdig forelder som har sin rett å være med på fødsel på lik linje med mor.
Her kom dagen… min første morsdag som to-barns mamma. Med ett barn her og ett barn i himmelen. Det er ikke slik jeg så det for meg da jeg drømte om fremtiden i fjor. Det har gått bare ett år, men det virker som en hel evighet. De sa det blir lettere og jeg snart vil glemme, de fleste opplever dette i løpet av livet og det går over, men slik ble det ikke.
Så i dag tenker jeg å sende hilsen til alle englemammaer der ute. Jeg vet at hver av oss sitter med et lite stikk i hjertet på morsdagen. Vi koser oss med barna som vi har rundt oss, men glemmer aldri de vi skulle hatt med oss i dag. De vi aldri fikk lovt å bli kjent med ordentlig.
Det går bra for hodet glemmer, men hjertet glemmer aldri. Livet går videre og man befinner seg i midten av hverdagsrutiner akkurat som før. Man kjører til skole og barnehage, man går på jobb, man ler som før og til og med sier at det går bra. Kanskje dette var til det beste, hvem vet. Hun smiler og ler, og feirer morsdagen akkurat som før. Men om du stopper opp et sekund og spør henne, bare sånn tilfeldig, hvor gammel englebarnet hennes skulle vært nå… da svarer hun med en gang. Alltid.
I dag har jeg lest debatt-innlegg fra Tina som er min “blogger- kollega” her. Hennes blogginnlegg havnet i Bergens Tidende hvor jeg også var debattant og fikk masse sinte folka etter meg da jeg nevnte at kvinner som ønsker barn (ja, de som ønsker, ikke de som ikke ønsker) bør ikke vente for lenge, for det kan bli vanskeligere senere.
Jeg skjønner ikke hvor kommer all den negativiteten fra? Vi bor i 2021 og det er fritt frem å få barn eller ei. Kvinner har mye mer å gjøre enn å føde barn nå i dagens samfunn. Jeg har flere venner av begge kjønn som er frivillig barnløse og trives masse med dette. Med en ting til felles hos de fleste av dem- de sammenligner seg selv med oss som har valgt å få barn.
Jeg respekterer ditt valg Tina. Nei, det er ingen synd på deg som ikke vil ha barn. Men jeg forstår at du får reaksjoner på grunn av måten du fremstiller dine holdninger på. For du stadig sammenligner deg selv som barnløs med oss som har barn, og denne sammenligningen er ikke på vår side.
Ifølge deg, Tina er jeg sliten mor som har hull i økonomi, ingen frihet, ikke råd til hus eller bil. Jeg er stadig lenket til barnet mitt og kan ikke forlate leiligheten når som helst uten å drasse halve huset og skrikende unge med meg. Jeg må ha ruinert kroppen min gjennom fødsel, og jeg er dypt ulykkelig og bitter på glade barnløse som deg som kan bruke sin tid på Netflix og en god natts søvn.
Hva forventer du å høre tilbake Tina når du fremstiller dine valg på slik måte? At jeg skal si meg enig og beundre ditt liv? Eller at jeg skal bare scrolle forbi når du bastant påstår at dine venner som har barn virker ulykkelige og stresset?
For det er faktisk ingen synd på meg heller, Tina. Jeg gjør akkurat det samme som du gjør, bare med barn. Du skriver at du skulle aldri klart dette, ellers skulle du vært ikke tilstedeværende mor. Jeg føler jeg er mor nok. Man trenger ikke være perfekt mor for å være en bra mor. Jeg har studert, fått meg masterutdanning, hus, bil og god økonomi MED BARN. Uten mann. Uten venner som slik du skriver vi, folk med barn bruker som barnevakt i hytt og pine. Eller ja, venner hjalp meg, og jeg hjalp dem med deres barn. Det er vinn vinn situasjon. Jeg har reist, jeg har sett ting, jeg har opplevd ting som jeg skulle aldri opplevd uten barn. Jeg skulle aldri blitt til noe uten den motivasjon som barnet mitt gir meg. Ja, jeg er veldig stolt av henne og meg selv. Skulle bare mangle. Og jeg liker ikke å høre at du kaller andre sine barn for “forgylte bæsjemaskiner” og mener vi som foreldre ikke fortjener å være stolte over barna våre. Vet du hva Tina, jeg vil ha ett barn til. Jeg er på din alder og har voksent barn nå. Det må være et mareritt og livet mitt suger vel om jeg får ett barn til? Sannheten er at det var så gøy at jeg vil oppleve dette en gang til. Men ifølge deg er det bare trist og tungt.
Jeg skjønner at vi mødre burde syte mindre, men til tider er det ikke bare bare å være mor. På samme måte som det er ikke alltid så enkelt å være kjæreste, datter eller arbeidstaker. Alt har sine positive og negative sider.
Du fremmer dine poeng ved å påpeke utelukkende negativ side ved det å være mor, og utelukkende positiv side ved å være barnløs. Det er naturlig at du får kommentarer. Kanskje det er noe å tenke på og fremstille dine valg på nøytral måte?
Til syvende og sist har ingen noe med det hvorfor du ikke har barn. På samme måte hvorfor jeg har.
Det er litt rart at denne datoen kom så fort. Jeg har faktisk ikke merket dette. Siden mars da jeg oppdaget at jeg var gravid virket det som en hel evighet til 21.11 som skulle vært min termindato.
Nå kom denne datoen helt uventet. Jeg trodde at jeg skulle sitte her med en søt baby i armene mine, men her sitter jeg med boksen med graviditetstesten min og det eneste bilde jeg har av babyen min.
Jeg lovet at jeg skulle skrive positive ting på bloggen. Det er veldig positivt at jeg har fått oppleve at jeg kan bli mamma igjen. Det er positivt at mine problemer med blodkoagulering ble oppdaget, selv om det kostet livet babyen min. Så nå vet jeg at jeg trenger oppfølging. Og jeg har et håp om at det kan gå bra en annen gang. Om det blir for min del.
Jeg vet ikke hvordan man kan feire dagen til et barn som aldri ble født. Jeg har hvertfall kjøpt meg ring med månedens stein til babyen min som skulle blitt født 21. November. Storesøster ble født 21.februar. Så det er en spesiell dato for meg.
Jeg lover å ikke bli negativ og bitter, men trist, det tror jeg at jeg får lov å være. Trist fordi at jeg aldri har fått lov å bli kjent med deg. Men du er i hjertet mitt for alltid.
Derfor blir det nok ingen baby nå i høst og kanskje på flere år
Jeg tenkte å skrive litt, selv om det er ganske vanskelig å skrive hver gang noe veldig privat. Men jeg vet at flere av dere som leser lurer på om hvordan det går, om jeg prøver og om det blir noe baby på meg.
Altså situasjonen er slik at jeg er ferdig med alle utredninger og behandlinger, og jeg fikk grønt lys for å prøve, men jeg prøver ikke. Enkelt og greit fordi at livet er bare rot foreløpig. Jeg har ingen stabilt forhold, ingen klarhet med fødselsangsten min og angsten generelt, ingen klarhet på hva jeg egentlig vil og det verste av alt- ingen klarhet om jeg får den behandlingen som jeg trenger for å forebygge nye missed abortion. Med tanke på min alder og trombofili som ble funnet, samt helsa generelt så tør jeg ikke gjøre dette helt alene. Heller orker det ikke oppi alt dette rotet med corona på toppen.
Derfor blir det nok ingen baby nå i høst og kanskje på flere år, og kanskje aldri (selv om det skraper skikkelig i hjertet mitt å skrive dette nå). Jeg vet at flere av dere følger meg og føler med meg og dette setter jeg utrolig pris på. Jeg fikk melding fra ei dame som følger meg om at hun har vondt av meg da hun vet hvor mye jeg lengter etter familie og en baby.
Jeg setter pris på alt støtte folkens, men vær så snill ikke føl synd i meg. Jeg har det bra, jeg er ung og frisk og jeg har et barn. Og ett barn er mye mye mer enn ingen. Jeg elsker henne med hele mitt hjerte og er utrolig takknemlig for henne. Skjer det ingen familie, så har jeg min lille familie- meg og Irina. Vi har det bra og vi koser oss.
Det er for en stund siden jeg skrev om fremgang i min utredning, og at det ble funnet ut at jeg kan ha blodsykdom som gjør at jeg har risiko for å få blodpropp. Så det var kanskje årsaken til missed abortion jeg opplevde i mai.
Etter en hel haug med blodprøver og en tur på SUS har jeg endelig blitt ferdig med alle utredninger, og det ble konkludert med at jeg har trombofili- det er problemer med blodets koagulerings evne. Jeg har ikke autoimmun sykdom som heter Antifosfolipid syndrom heldigvis, men hos meg er det forhøyet D-dimer som indikerer pågående blodpropp eller tendenser til blodpropp i kroppen, og lav protein s som skal holde blodet flytende. Det er arvelig og det er sjeldent, så jeg er nok heldig som fikk det til med mitt første barn. Det er rett og slett bare flaks. Jeg hadde problemer med denne graviditeten og, masse blødninger og andre plager, og nå er jeg tusen ganger mer takknemlig for at jeg fikk jenta mi for det er ikke sikkert jeg kunne fått til.
Så nå gjenstår det bare å finne medisiner som vil holde tilstanden min i sjakk. Så kanskje det kan gå bra om jeg klarer å bli gravid nå igjen. Det er veldig spennende og skummelt samtidig. For det blir en risiko graviditet. Men jeg er klar og jeg er glad jeg traff den fantastiske legen Shiva fra Spero Klinikk som ikke ga meg opp, men lette etter årsaker uten å tilskrive alt min alder og egg-kvalitet.
