I går leste jeg en artikkel på KK som omtalte ei dame på 30+ som inderlig ønsket seg kjærlighet, familie og barn. For meg personlig virker det som et legitimt ønske fra ei jente som har levd livet litt, kanskje fått utdannelse og etablert seg med jobb og bosted. Det eneste som mangler er familie. Men hun selv påstår å oppleve nærmest bli bannlyst på Tinder på grunn av alder og åpenbart et ønske om barn.
Når ble det feil, sier jeg bare. Når ble det feil å ønske seg familie og barn?
Hvorfor ble det slik i samfunnet at man på liv og død skal kose seg og leve et aktiv liv med masse reiser og prosjekter, med noe du engasjerer deg i, istedenfor en rolig og kjedelig tilværelse med partner, hus og barn?
Dette høres særdeles rart ut.
Ifølge statistikk bor 40% av norske befolkning alene, Omg, hele 40%!! Nesten halvparten! For meg høres det veldig mye ut og hvorfor dette skjer det aner jeg ikke. Ikke at jeg er imot folk som elsker å bo alene (jeg gjør det og faktisk så vel som jeg elsker familien min), men dette ble nesten en trend? Å bo alene og velge bort familien.
Jeg har gått og tenkt denne uke om hva skjer dersom det blir ikke barn på oss. Altså felles barn, fordi at et barn har jeg nå uansett og dette betyr at vi har et barn nå. Men frøken Irina er snart konfirmant og voksen om noen får år, så det betyr at det blir uten barn i huset videre.
For meg virket det alltid at det er helt umulig å ha lykkelig familie uten barn, men nå begynner jeg å venne meg til tanken. Da jeg studerte ved Berkeley halvt års studium om lykkefølelsen, ble det gjennomført statistikk der som viste at folk uten barn er mer lykkelige enn folk med barn. Det er mye glede og lykke med barn, men også mange utfordringer. Så jeg tror nok at det vil gå på et vis og vi kan finne mange gode ting å bruke livet på. Jeg er heller ikke barnløs så det blir barnebarna på oss. Selv om det blir nok sorg over noe vi ikke har fått.
Vil helst ikke ta stilling til dette her og nå, men alt går i livet tror jeg.
Hva er deres mening? Kan et par holde ut sammen uten felles barn?
I går leste jeg en artikkel i KK som handlet om blogger med kjendis-kjæreste som omkom i drukningsulykke i fjor. 12 måneder etter kjærestens død publiserte bloggeren at hun er gravid med HANS barn. De var sammen i åtte år og prøvd lenge å bli gravide, men det gikk ikke så de hadde time til ivf. Slik ble det ikke siden han døde før det. Bloggeren er åpen om at hun hentet biologisk materiale fra kjæresten 32 timer etter hans død og valgte å gjennomføre ivf alene. Fordi at hun elsket han så høyt og vet at hans største ønske var å ha barn med henne. Så slik fikk hun del av kjæresten sin “tilbake”.
Det var mange stygge reaksjoner på denne artikkelen såvel som gode og fine tilbakemeldinger. Men flere beskrev denne graviditeten som “uetisk”.
Det er uetisk og hente biologisk materiale fra død person og det er uetisk og ta ivf uten partneren som samtykker, og det er uetisk å sette barn til verden som vil aldri se sin far.
Mine tanker her er at det er uvanlig og ny situasjon, men ingen “grøss” eller noe “uetisk” er det ikke.
Dersom det er grøss å hente noe fra død person så er da organtransplantasjon også grøss. Så de som tar imot organene burde gå rundt og grøsse at de tok noe fra død person. Men det gjør ikke de fleste siden de vet at personen eller pårørende samtykket til dette. Det var ens ønske så det er greit og legitimt. Jeg tenker at i dette tilfellet er det ingen forskjell. Fordi at han ønsket barn med henne og samtykket til dette før han døde.
Er dette uetisk å foreta ivf selv om partneren din døde? Nei, det tenker jeg ikke. Som sagt så var han med på dette og ønsket dette mens han levde. Kanskje det er lurt å drøfte sånne ting på forhånd, men man går ikke rundt og ikke tenker på at man dør i morra liksom.
Er dette veldig uetisk å sette barn til verden uten at de får kjenne til sin far? Det er latterlig. Fordi at det fødes mange barn i verden som vil aldri vite hvem faren er. Av ulike årsaker. Fra donorsæd til voldtekt eller utroskap. Om han døde MENS hun gikk gravid betyr det at hun burde tatt abort? For å ikke få en unge uten far til verden? Dette høres veldig dumt ut.
Om jeg kunne gjort det samme? Ja, Definitivt. Fordi at når man elsker noen høyere enn himmelen så ønsker man å ha del av din elskede med. MEN om kjæresten mener at det blir feil at barnet vokser opp uten han da kunne jeg ikke overkjøre denne avgjørelsen.
Nå skal jeg skrive en positiv artikkel, så dersom du er en av oss som planlegger å være mamma som 40+ så her er det rette stedet for å hente noe inspirasjon. Det er nemlig slik at de fleste artikler skremmer kvinner vekk med å ramse opp alle risikofaktorer og hvor tøft det er å få et lite barn som 40+. Men her er noen punkter som vil få deg til å se lysere på saken.
Her kommer min liste.
Du er trygg på deg selv
Som 25 var jeg veldig usikker både på meg selv, kroppen min og alt som har med mammarolle å gjøre. Nå er jeg sikker på meg selv. Ikke at jeg stoler mer på kroppen min, men jeg er sikker generelt. Hvertfall nok for å ikke høre på alt og alle angående råd om baby.
Du har bedre økonomi
Jeg vet at dette ikke gjelder alle, men det stemmer for meg. Jeg har mye bedre økonomi, god jobb og egen bolig. Det er stor kontrast til tider da jeg fikk Irina og slet mye økonomisk.
Du setter mer pris på mammarollen
Når man er veldig ung så er det mye som frister, mye man vil prøve og utforske. Nå vet jeg at ting kommer og går, men barna blir, og jeg setter mye mer pris på det å oppleve å bli mamma.
Du passer bedre på helsa
Da jeg var 25 brydde jeg meg ikke så mye om helsa. På denne alder erkjenner man ikke farer og antar bare at helsa skal vare livet ut. Når man er 40+ så bryr man seg mer om helsa, ergo gjør alle tiltakene for å holde seg frisk og rask.
Du har bedre tid
Som voksen har man mer tid og bruker tiden riktig. Som ung stresser man med ditten og datten og bruker tiden på masse rart. Som 25 studerte jeg og jobbet, gikk på fest og traff venner. Nå som voksen, ferdigutdannet og jobb med fleksitid kan jeg prioritere tiden riktig: bruke den på mine barn.
Du tar vare på forholdet
Dersom du er i et forhold så kanskje har dere vært sammen i lang tid og har stabilt forhold. Dersom det er nylig forhold (som i mitt tilfelle) så allikevel er du mer bevisst og motivert til å holde sammen.
Du har mer livserfaring
Det er gull verdt. Jeg trenger ikke kommentere dette en gang. Det er mange ganger jeg tenker at det kunne vært topp å vite det jeg vet nå da jeg var 25 år.
Du blåser i perfeksjonisme
Som voksen bryr du deg ikke så mye om hvordan kroppen ser ut etter fødselen så lenge kroppen fungerer, du ikke så stressa om flekker på sofa og du tar livet mer med ro. Dette hjelper veldig mye på mammalivet.
Du verdsetter utvikling
Som voksen vet du at det er viktig med utvikling og setter dette høyt i livet til barnet ditt. Jeg ser oftest voksne mødre som stiller masse spørsmål og drar med barna på diverse aktiviteter.
Du er mer ansvarsfull
Som voksen vet man at barna betyr ansvar og ikke minst klarer du å ikke drukne i dette ansvaret og fordele oppgavene riktig.
Enig i mine punkter? Tilføy gjerne dine egne også.
Det kommer mange spørsmål på Insta og bloggen om jeg er gravid og hvordan dette går. Jeg skjønner at flere stiller slike spørsmål siden jeg er veldig åpen om mine helseutfordringer som gjør det vanskeligere å bære frem et barn.
Jeg har ikke snakket med mannen om dette enda, sånn på alvor. Men jeg vet at han liker så absolutt ikke å brette livet sitt ut i sosiale media. Så om han er med på bloggen, så det er ikke veldig frivillig. Derfor mest sannsynlig vil jeg ikke annonsere graviditet på bloggen og Instagram. Jeg vil enten gjøre dette senere (gjerne etter uke 27) eller etter fødselen.
Jeg vet at mange oppdaterer om sin graviditet uke for uke, det har jeg kjempelyst å gjøre, men kanskje etter fødsel. Jeg er noe overtroisk og det føles ubehagelig å snakke om barnet som er ufødt. Jeg kan ikke forklare dette. Jeg føler at barnet er så skjørt og ikke kan velge selv. Derfor blir det ikke oppdateringer uke og uke, men senere legger jeg gjerne ut noen bilder og skal skrive om MEG og hvordan JEG følte meg.
En annen sak er at folk ofte ikke eier folkeskikk og kan komme med upassende kommentarer og spørsmål, f.eks at magen er for stor, eller for liten. Sånt vil jeg ikke oppleve og stresse meg opp. Jeg får nok stress fra før og mye å tenke på i denne graviditeten.
Vi ble enige om å ikke utlevere barnet på bloggen. Ikke skrive alt mulig og ikke poste bilder i massevis. Jeg vet at mange igjen gjør dette, og jeg blir nok veldig stolt av mitt barn og vil gjerne vise hen, men det blir ikke noe baby blogg eller baby instagram, det er sikkert.
Vi blir åpne om vi tar ivf, det tror jeg er viktig for mange kvinner der ute. Det er noe som bør normaliseres. Jeg forteller om hele veien min også. Fordi at jeg føler det er viktig for følgerne mine.
Nå sitter jeg og leser diverse parti- programmer og kjenner at jeg grøsser skikkelig inni meg. Abortgrensen skal vel være gulrot og forhandling i år og det heves, og det heves.
Jeg er ikke abort-motstander, men etter alt jeg opplevde i fjor så kan jeg med handa på hjertet si at det er en av de verste tingene ei kvinne går gjennom. Jeg tror ikke noen gjør det «på gøy» eller høyst frivillig, men etter nøye vurdering og etter man har gått flere runder med seg selv. Så det er helt sykt å se at dette lekes med.
Personlig mener jeg uke 12 bør være mer enn nok tid for å bestemme seg, og uke 18 er nok dersom det skjer noe, noen misdannelser oppdages, noe skjer underveis og da går man til denne såre beslutningen. Men uke 22? Det er ikke foster lenger, men en mini-baby og hen kan fødes levende for å si det sånn. Hvordan skal man gjennomføre hele saken? Avlive babyen i mors mage og så fremprovosere en fødsel? Eller føde selv så avlive?
Det er ganske brutalt, men jeg forstår igjen dem som må gjøre dette dersom barnet er veldig sykt eller ikke klarer å overleve etter fødselen. Samtidig, hva er forskjellen da å føde i uke 22 eller uke 40? Dersom barnet ikke overlever i det hele tatt? Er det ikke bedre å avslutte tidlig slik at barnet ikke pines mer?
Det er et utrolig vanskelig spørsmål og jeg vet ikke svar på dette. Men grøsser litt av grensa på hele 22 uker.
Det er spørsmål jeg får stadig og støtt når jeg skriver om mitt babyønske. Det er jeg ganske lei av, og selv om jeg har skrevet mye om dette, så tenker jeg å skrive denne artikkel for å forklare alt og la det ligge i fred.
For meg er adopsjon helt utenkelig. Dette finnes det flere grunner til:
Først og fremst, så har jeg biologisk barn selv. Ja, jeg har hørt om folk som giftet seg på nytt, klarte ikke få barn sammen, og de valgte å adoptere selv om en av dem hadde barn fra før, Det er ikke alternativ for oss to. Vi har barn, som er mitt biologisk, og det får vi leve med om det ikke går med eget biologisk barn. Ett barn er mye mer enn ingen barn.
Så, er det utrolig dyrt, tidkrevende og ressurskrevende å adoptere et barn. Det er ikke bare bare, og aldersgrensa er på 45. Jeg rekker kanskje ikke dette, selv om mannen er yngre og han kan fortsatt adoptere.
Så, ønsker jeg et barn som ligner på mannen min. Jeg har lyst å bære frem HANS barn, eller adoptere HANS barn. Ikke barnet som ikke har biologisk tilknytning til oss. Jeg vet at det høres egoistisk ut, men det er svært naturlig for alle mennesker.
Så, synes jeg ikke at jeg egner meg som mamma med tanke på adopsjon. Det skal være spesiell type menneske med stort hjerte som vil adoptere barnet av riktig årsaker, ikke bare for å fylle ut tomrom etter man mistet et barn eller ikke klarte å få selv. Jeg er ikke der. Jeg ønsker meg MIN baby, så det blir feil å adoptere.
Så, jeg er fertil og kan bli gravid. Jeg har bra eggreserve etter det legene sier, så jeg har noen år å prøve. Disse årene vil jeg bruke på å bli gravid fremfor å streve med adopsjon. Mitt valg.
Så, det koster mindre med donoregg eller surrogati i utlandet enn med adopsjon. Valget er klart.
Nei, det plager meg ikke at verden er overbefolket og der et sted finnes det barn som trenger å adopteres. Jeg er ikke her for å redde verden bare fordi at jeg trenger litt hjelp for å bære frem. Norge er ikke overbefolket. Vi er friske og relativt unge, med gode jobber og forutsetninger. Jeg tror Norge vil være glad for vår baby. Det er mine ærlige tanker.
I Påske gikk vi en tur med mannen og kom oss til en tursti hvor familier med småbarn vandrer mye. Der var det flere som gikk tur, og såklart flere familier med unga. Jeg tenkte å gå raskt forbi siden det var veldig kaldt og jeg ønsket å øke tempo, men ble stoppet av ei dame som prøvde å dra opp sin treåring som satt i søledam og hylte.
Jeg fikk flashback til de grader tilbake til tiden da Irina var mellom ett og tre år og satt ganske ofte slik. Også hylte hun på butikken, la seg ned på golvet, nektet å sove og skrek masse da hun var i trassalderen. Alt jeg glemte så lett og det jeg savnet en hel del, kom opp i hodet mitt som om det var igår. Plutselig var jeg glad for at jeg har en tenåring hjemme som er også ganske vanskelig å håndtere, men som spiser selv, vasker seg selv, står opp selv og ellers klarer seg mer eller mindre selv (unntatt klesvasken da).
Jeg har fått dette spørsmålet mange ganger, og jeg fikk det igjen fra mannen. Om jeg orker å gjøre dette igjen. Ja, det gjør jeg, svarte jeg noe usikkert. Jeg vet det vil gå over og vips der sitter det en kofirmant og du er et barn til rikere, et nært menneske i ditt liv som elsker deg på godt og vondt (ja, uansett hva de sier til oss så gjør de det, også tenåringer).
Jeg forstår dem som sier at de ikke skjønner at jeg orker dette en gang til, når jeg allerede har et voksent barn som er bare tre og halvt år unna 18. Men jeg forstår det ikke selv. Det er bare sånn det er når man treffer kjærligheten.
Noen her som fikk barn sent i livet og føler seg heldige?
Jeg hadde spørsmålsrunde på min Instagram i helga der mine lesere kunne stille meg spørsmål fritt. Ett spørsmål gikk igjen, og det har jeg fått «offline» også, og om jeg synes det kanskje er litt upassende, det vet ikke jeg.
«Er du ikke gravid enda?»
Jeg er veldig åpen på bloggen om barneønske så jeg forstår at folk spør, men samtidig om jeg ønsker å oppdatere om dette så skriver jeg gjerne. Akkurat nå sitter jeg og tenker hvorvidt jeg vil dele her og på Insta hvordan dette går og om jeg er gravid eller ei. Jeg tror ikke jeg skal dele graviditeten enten i det hele tatt, eller frem til uke 25 (som er som kjent «overlevelsesuke»). Det er slik at med problemer som trombofili så er det ingen garanti for barn selv senere i graviditeten. Så vet jeg ikke hva mannen synes. Han er ikke gira på å dele private ting på bloggen.
Akkurat nå er jeg fortsatt under utredning mtp om jeg har ekte trombofili eller ei. Det gjenstår et par blodprøver til og en ultralyd av blodårene i bena (der man skal lete etter blodpropp eller tegn på trombofili). Så får vi svar og hvilken behandling jeg trenger.
Det lover jeg å skrive etterhvert for å gi opplysninger og kunnskap videre til kvinner på min alder som ønsker seg barn, men det er ikke lett av ulike årsaker.
Siste ukene var jeg involvert skikkelig i Instagram og Facebook bevegelsen: “Jeg føder ikke alene”
Jeg støtter bevegelsen fullt og holdent fordi at personlig for meg det å føde uten min kjære som støttespiller kunne vært en forferdelig katastrofe. Men også fordi at jeg som selv hadde en tøff fødsel vet jeg hvor viktig det er med støttende partner. Ingen lege eller jordmor kan erstatte person som du i utgangspunktet er trygg på!
Du ser denne jordmora kanskje første gang i livet og så skal bli trygg på henne. Så mye at du kan slappe helt av? Hører dere hvor dumt dette lyder?
Men restriksjonene gjorde meg ikke så forbannet som folk i kommentarfeltet. Kvinner spesielt. Kvinner midt i livet som er ferdige med barnefødsler. Kvinner som er sure og gretne og vet bedre. Kvinner som er hovmodige. Kvinner som er kvinner verst.
De angrep unge usikre gravide som ikke føler seg trygge, både på grunn av covid og det at de må føde alene. Flere førstegangsfødende.
De eldre kvinnene som forventes å være voksne og fornuftige og vise. De skriker høyest at vi må bare holde kjeft og føde. Seriøst? Skammer dere ikke dere? Jeg er dog ikke den unge og usikre, men har nok angst og utrygghet til å være avhengig av min partner på fødsel.
Så skjerp dere damer, eller kom dere ut av diskusjoner dersom du er ikke i den gruppa dette gjelder.
