Nå er mandagen her og utrolig nok startet den ganske smooth. Kanskje pga at jeg har fleksitid på jobb. Eller fordi at vi har planlagt “mamma-datter tid” med Irina. Da hun var liten tenkte jeg at store barn vil ikke trenger oss voksne i så stor grad som de små.
Men jeg tok feil. Voksne barn trenger oss like mye, bare på annen måte. En klem, en god samtale, kvalitetstid. De trenger vår livserfaring selv om det ikke er alltid de er like villige å ta imot den.
Så det er viktig. Barna våre skal alltid være barn. Det skal alltid være 25 års forskjell mellom oss. De årene jeg har levd på forhånd for å dele med henne i etterkant alt jeg har lært og sett på de årene. Håper det føles trygt for henne..
Dagens tema er ganske sårbar siden jeg sliter med en god dose med dårlig samvittighet når det kommer til datteren min. Da jeg ble alene med henne for elleve år siden hadde jeg strengt tatt ingen valg: Jeg måtte forsørge oss og jeg måtte ta grep for vår bedre fremtid. Derfor jobbet jeg og studerte samtidig.
Dette førte til at jeg måtte leie inn barnepasser hver gang jeg trengte å jobbe kveld eller reise vekk. Flere ganger måtte jeg forlate den lille babyen min med venner, kjæresten min eller barnepasser selv når hun var ikke helt i form. Til slutt fant Irina ut at mamma er alltid hjemme dersom Irina er syk. Så hun startet å fortelle meg at hun er syk uten at hun var faktisk syk. Slik startet jeg å tenke på å bytte jobb for å jobbe på dagen og har gode ordninger når det gjelder sykt barn.
Akkurat nå har vi det tipp topp: Jeg jobber på dagen og jobben min ligger fem minutt gange fra huset vårt. Vi har også bil. Så jeg slipper å gå til jobb i 40 minutt snøstorm slik jeg gjorde det i Harstad. Jeg har også fleksitid som gir meg mulighet for avspasering. Livet leker. Og nå velger jeg være hjemme med datteren min om hun er forkjølet eller syk.
Det fikk jeg en del reaksjoner på. Hvorfor være hjemme med en tenåring? Klarer hun seg ikke selv?
Til folka som spør meg flere ganger og reagerer på det svarer jeg her: Jo, hun kan klare seg alene, men ingenting kan erstatte mammas kyllingsuppe og varme teppe som mamma brer over deg, når du er syke. Det er herlig følelsen av trygghet. Noe jeg ønsker min datter får oppleve nå før hun er helt helt fullstendig voksen og ikke trenger meg lenger i så stor grad.
Jeg var en ganske ung mor og ikke skjønte hvor viktig det var for både meg og henne at jeg var hjemme når hun var bittelitt forkjølet og hadde feber. Den trygghetsfølelsen er uerstattelig. Om jeg skulle snu tiden tilbake skulle jeg vært hjemme med henne hver gang hun var forkjølet og ikke leie inn barnepasser. Jobb virket så viktig for meg der og da, og jeg ville gjerne holde på jobben min. Men jobben er vekke nå mens Irina er her.
Min mamma uttalte seg når hun pensjonerte seg, og hun sa at eneste ting hun angrer på fra karrieren sin er at hun tok så få sykemeldinger med sykt barn. Hun burde vært der for oss. Selv om jeg husker det ikke for bestemor fungerte flott som omsorgsperson, så husker mamma det godt. Hun føler at hun gått glipp av noe.
Så nei, kjære mammaer, la oss være der for barna våre når de er sårbare og trenger oss. Uansett om de er 2, 12 eller 22 år.
…og dette gir henne mulighet til å utvikle hennes sosial kompetanse
Halloween er et omstridt tema. Jeg leser i sosiale media alt fra det å gå julebukk og støtte norsk tradisjon istedenfor amerikansk, til at det er bedre å lage Hallo-venn og fokusere på vennskap og kle seg ut i «snille» klær. Jeg som er både pedagog og mor mener at det er ikke er selve Halloween som er et problem, men det vi gjør den til. Det menes ofte at det er negativt å kle seg ut i skumle klær og booste vold som tema på en slik festdag. Samtidig som det å gå fra hus til hus og “mase” om godteri og true med å gjøre noe slemt tilbake dersom man ikke får slik man vil, er pedagogisk ukorrekt. Jeg er forholdsvis enig i dette, men denne festen er utrolig moro for barna. Så jeg sitter her med et spørsmål.
Reflekterer barna våre like mye over formålet med Halloween slik som vi gjør?
Kanskje det bare er gøy for dem?
Halloween er en overgangsfest mellom sommer og vinter. Et velkommen til vinteren og et farvel til sommeren. Sommeren går i vinterdvale og fortjener en takk med ønsker om en fruktbar gjenkomst. Altså en urgammel takksigelsesfest. I eldre norrøn tradisjon og keltisk folketro er Halloween en nyttårsmarkering (Kilde Her)
Derfor er det viktig å forklare for barna hvorfor man startet å feire Halloween, samt forklare dem at festen har et karnevalspreg og at så mange velger å kle seg ut i zombie og heksedrakter er fordi at på denne dagen tenkte man at de døde kom tilbake til verden og de skulle få noe mat og godter. Formålet med å kle seg ut er egentlig ikke å skremme folk for å få dem til å dele ut godteri, men for å skremme vekk “det onde” og forskjellig trolldom. Noe som har et eventyrspreg ved seg,
Så, til det å gå knask eller knep….
– Hvorfor mener jeg det kan være sunt for mitt barn og kan hjelpe henne å utvikle sosial kompetanse. Her er mine tanker:
MULIGHET FOR Å SNAKKE OM HVORDAN SPØRRE ANDRE PENT
Det er god trening. Hvor ofte må barna spørre om noe hos fremmede voksne? Noe de må spørre pent om og bruke sosiale ferdigheter for å få belønning? Det er ikke ofte man møter slike utfordringer i hverdagen. Så hvorfor ikke bruke knask eller knep som den muligheten det gir? Jeg kommer til å snakke med barnet mitt om det å spørre pent, men interessant og fortelle noe morsomt for å imponere andre, samt takke pent for det man får.
MULIGHET PÅ Å ØVE Å TA KONTAKT MED DE ANDRE
Jeg har et engstelig barn som ellers tar sjeldent kontakt med andre voksne. Uten at hun må. Men Halloween er jo gøy og hun går sammen med de andre. Så da er terskelen for å ta kontakt med andre voksne mye lavere. Det er god mulighet til å oppfordre barnet om å snakke og fortelle noe til voksne. Og rose barnet for at hun klarte det.
MULIGHET FOR SOSIALT SAMVÆR MED ANDRE BARN
Når barna samles etter skolen og finner på noe sammen er bare sunt. Her må de gjennomføre et slags prosjekt, lage avtale, planlegge og bruke kreativitet. Det er god trening på å jobbe i et team. Så jeg blir gjerne med og veileder datteren min i forberedelsesfasen.
MULIGHET FOR Å LÆRE RUTINER FOR EGEN SIKKERHET
Det å snakke med barna om sikkerhet og at man skal være forsiktig, også i møte med voksne, er viktig. Og det er en god mulighet. Jeg vil enten gå selv eller forsikre meg om at det er noen andre voksne som vil gå med barna. Og jeg vil snakke om forhold som hvordan vi bør oppføre oss om det virker utrygt.
MULIGHET FOR Å LÆRE SEG Å RESPEKTERE ANDRE
Så klart har jeg hørt om barna som oppførte seg grensebrytende på Halloween dersom de ikke fikk godteri. Da er det en fantastisk mulighet for å lære å respektere et nei, og bare si det går fint og snu i døra. Mange synes dette er brutalt og anbefaler alle å ha godteri liggende hjemme Halloween, men jeg mener bestemt at det er helt nødvendig for barna å oppleve å legge noe innsats i et prosjekt, men få nei allikevel. Så bare gå til neste hus. Dette vil styrke dem videre i livet.
MULIGHET FOR Å LÆRE SEG Å VÆRE GENERØS
Jeg vil gjerne fortelle mitt barn at dersom man selv ønsker godteri, så finnes det flere barn der ute som går med lignende prosjekter og kan ringe på vår egen dør. Så da er det greit å dele. Samt dele med dem man går knask eller knep med.
Jeg mener bestemt at dette kan være utrolig gøy dersom barna er forberedt riktig og voksne har de riktige holdninger!
Nå er det høstferien her i Rogaland. Endelig. Her er mine tips til dem som vil være hjemme i høstferien og gjerne har barn med på sleip. Akkurat som meg da:) Dattera mi er 12 og kan regnes som et stort barn da, så mine tips vil nok gjelde denne kategorien, men kan nok passe til litt mindre barn og. Så hvordan få til en super duper ferie?
FROKOST PÅ IKEA
Det er noe jeg kan bare anbefale! God mat for lite penger. Barna elsker Ikea og du kan slappe skikkelig av med en kaffekopp mens de leker og tegner. Min da sitter på mobilen som regel, men likte veldig å tegne da hun var mindre.
MUSEUMS BESØK
Det finnes mange museum her i området, og det er ikke sikkert dere har det der hvor dere bor. Så prøv å finne fine steder som er ganske populære. Der kan barna treffe andre barn og få leke. Mens du også blir sosial med andre voksne. Jeg personlig synes at museer og vitengårder er mye mer spennende enn vanlige leksesentre. Der kan nemlig både barn og voksne lære noe spennende og nytt i samspill.
UT I PARKEN OG MATE ENDER
Jeg tror hver by har en slik park. Med vann og søte gakk gakker. Det er alltid gøy og unga får aldri nok av dette. Det koster ingenting bortsett fra mat til endene. Pluss at det er sunt å befinne seg i frisk luft.
GAMLE GODE KINO
Barna elsker kino! Popkorn, godis og masse kos. Jeg må innrømme at jeg også liker det. Når det er sammen med barn da. Ellers går jeg ikke på kino. Det er så gøy med tegneserier og barnefilmer. Så kom igjen, det er tross alt høstferien!
VARMT BASSENG
Hvem trenger syden når man kan sjekke inn på bassenget? Velg en med varmt vann og kos deg masse sammen med unga. Vi liker å ha slike dager, følelsen av kos og avslapning er helt famtastisk.
Hvilke planer har dere for ferien? Del gjerne dine tips her!
I går skulle meg og min fotograf å bestis ut på oppdrag, da jeg har fått et spennende samarbeid. Som regel er det utenkelig at jeg drar på slike tilstelninger uten sminke. Jeg liker å stæsje meg og se hundre prosent ut. Men denne gangen droppet jeg sminken og dro slik jeg var. Dette betyr ikke at jeg dro av stedet ustelt. Jeg ordnet meg både i klean og på håret. Men sminken, den la jeg vekk.
Siden jeg åpnet meg på bloggen om at jeg takket nei til medikamentell behandling mot kviser, fikk jeg massivt støtte, og det er herlig. Vil skrive mer om dette kanskje
Men siden jeg bestemte fast å akseptere meg slik jeg er, så kom jeg på tanken om at det er rett og slett noe jeg skylder datteren min! Enkelt og greit.
Hvordan kan jeg fortelle til henne om at det er viktig å akseptere seg selv slik man er, mens jeg har fem kilo med sminke som skjuler huden min på, og kunstige øyevipper som ser svært unaturlige ut?
Nei, om jeg skal vise at jeg er tilfreds med huden jeg har- med kviser og porer da bør jeg vise huden min slik den er
Så klart er det lov å pynte seg og jeg elsker sminke og liker kosmetiske prosedyrer, men det er forskjell på å pynte seg litt eller pleie huden, og endre seg til det ugjenkjennelige. Det er fint å vise hvordan du er i hverdagen, og det er ingen skam.
Dette føler jeg at jeg skylder datteren min. Jeg vil at hun ser jeg går ut uten sminke, med kviser og arr. Det vil jeg hun skal være stolt av. Slik at hun kan akseptere seg selv igjennom min aksept av min hud.
Går dere ofte uten sminke? Kunne dere gå uten sminke om dere hadde kviser?
Det snakkes mye om dagens ungdommer, mobbing og uakseptabel atferd. Jeg hører ofte folk mene at tv og internett ” ødela” barna våre. Men det som overrasker meg er at disse folkene som observerer barnas oppførsel så godt, ikke legger merke til sin egen atferd.
Nylig møtte jeg en gutt som ikke viste særlig hensyn til andres følelser og kunne komme med spydige kommentarer, samt trykke ned på andre og neglisjere følelsene deres.
“Det må være en ungdom som kommer til å mobbe andre. Stakkars, man må ha det ganske ille med seg selv når man har behov å trykke på de andre for å føle seg bedre. Hva skjedde med ungen? Hvilke filmer ser han på? Hvilke spill han spiller?”, tenkte jeg.
Slik tenkte jeg før jeg fikk observere faren hans. Jeg så tilfeldig han på nettet på en av de gruppene på Facebook. Oppførselen hans mot andre var akkurat lik sønnen sin!
Nylig har jeg fortalt til ei venninne at min datter bruker for mye tid foran PC hvor hun lager diverse edit og skriver tekster. Venninne måtte le og sa ” Hun er jo akkurat som DEG!”
Så IKKE skyld på media og tv. Dine barn oppfører seg akkurat som DEG!
For meg minner periode som jeg befinner meg nå i som mamma de årene dattera mi gikk gjennom skikkelig trassalder. Den startet noe tidlig, Rett ved 2-års alderen. Nå kjenner jeg at tenårene også startet noe tidlig. Men følelsen er akkurat det samme og jeg får noe flashbacks idet jeg prøver å snakke henne til fornuft og hun ser ut som min toåring som vil gå med tyllskjørt istedenfor regntøy om høsten, som tramper i golvet og roper “Dumme mamma!” med høyt stemme. Til forskjell er det at jeg ikke har noen toåring lenger, men en ganske stor og velutviklet frøken. Her samlet jeg noe kjennetegn på mamma til en tenåring, noe som flere vil kjenne seg i da.
Du kan ikke snakke med “snill” stemme lenger
Tenåringen din hater når du snakker til de med lys stemme som du er vant å snakke til barnet ditt ellers. Akkurat i denne perioden blir tenåringen sykt irritert og kan påpeke at du må slutte å snakke slik. Eller jabbe tilbake. Eller himle med øynene for å understreke at de er ikke noe barn lenger og vil ikke bli tilsnakket slik.
Mamma er ikke populær lenger
Før kunne man oppleve forhøyet oppmerksomhet fra barnet sitt. Men nå vil tenåringen din være helst alene eller med venner. Det kan fort virke som om du kun har matlaging og rydde funksjon, samt fungere som pengegris.
Alt du sier og foreslår blir trosset
For meg virker det av og til at tenåringen min gjør det motsatte av det hun fikk beskjed om. Men det er visst et felles trekk for tenåringene? Sier mamma at de må ha jakke på så kan man bli sikker på at de går i t-skjorte. Sier mor at det er for varmt i dag, kan man garantere at jakka blir påkledd. Mystiske ting!
Du møter veggen hver gang du prøver å få til en samtale
Av og til går det ikke an å få snakke med tenåring. Alt man møter er taushet, eller himling med øynene. Så det er ikke bare bare. Jeg har ei venninne som ikke hørte ett ord fra sønnen sin på flere dager.
Mamma blir kommentert og vurdert
Nå er det mamma sin tur å få høre sannheten. Hvordan hun ser ut, hva hun gjør og hvordan tenåringen din vurderer oppførselen din og dine valg. Det er ikke bare bare må jeg si.
Så ønsker alle oss velkommen i denne herlige tiden og la skjebnen gi oss styrke!
Når jeg ble mor i ganske passende alder på fem og tyve var jeg sikker på at en vakker dag får jeg lene meg tilbake i godstolen min og se på resultatet av mitt arbeid. Nemlig mitt barn seile i voksent liv i egen båt. Slik at jeg kan støtte henne når det blir nødvendig, men også kunne slappe av og leve ut drømmene mine. Alle de drømmene som ble lagt på hylla da jeg ble mor.
Jeg mener at det skulle bare mangle at man sier nei til flere ting når man har blitt mor. For det er en viktig livs og samfunnsoppgave å oppdra et menneske. Jeg mener at jeg klarer min oppgave veldig greit, med tanke på at jeg gjør det helt og holdent alene. Vi har ingen familie her i landet og mine foreldre bor langt unna og har dessverre ikke råd å komme hit og besøke sitt foreløpig eneste barnebarn så ofte som dem bare vil. For meg var det aldri et problem eller spørsmål at dem ikke er her. Jeg tror ikke at noe skulle endre seg om de bodde to hus unna. Jeg tok det valget å få barn og det er MIN oppgave å oppdra henne. Foreldrene mine er ferdige med sine oppgaver som far og mor, og da kan de får lov å gjøre akkurat som dem vil i livene sine. Jeg husker da jeg fikk min datter var mora mi bare 43år. Dette er ikke langt unna min nåværende alder, Jeg er snart der. Da hun kom for å besøke meg og jeg fikk baby sa hun med en gang at hun vil hjelpe meg første tiden, men hun vil ikke sitte barnevakt på kveld og om natta. For dette klarer hun ikke. Hun er vant med å legge seg klokke ni om kvelden. Dette var helt greit for meg. Om mamma bodde her så vet jeg at jeg skulle aldri regnet med henne og pappa om jeg skulle ut på noe utesteder. Jeg har aldri tenkt å være sur eller gretten over at dem sier nei. Som snart førtiåring kjenner jeg på kroppen kjempegodt om jeg sover for lite en natt eller to. Spør du meg nå så frister det svært lite å passe småbarn gjennom natten på den alderen jeg er nå. Hvorfor bør jeg skamme meg over dette?
I vår moderne tid er det helt normalt at alderen blir bare ett tall og godt voksne folk velger å kose seg når de først blir ferdige med barn som bor hjemme. Det er da man kan nyte friheten, forhold, sex, mat og reiser. Ikke fortell meg at dette er ikke sant! Det er noe jeg ser veldig frem til. Derfor synes jeg at det er veldig surt om man får slags “plikt” for å stille opp som barnevakt for barnebarna sine og skaffe avlastning til sine barn.
Nylig har jeg lest diskusjoner om dette rundt omkring, og jeg må si meg uenig i at enkelte besteforeldre ikke viser interesse i barnebarna. Det ble nevnt at dem bruker barnebarna for å sende snap til venner og bekjente, men egentlig ikke engasjerer seg veldig. Vel, jeg synes det å sende snap og fortelle andre at man har flott barnebarn man er stolt av er også tegn på at man viser interesse! Når skal kvinner ha fred og frihet fra forpliktelser og shaming her i samfunnet?
Barnebarn har foreldre som vil ta være på dem. Besteforeldre kan ta livet med ro. Uten småbarns forpliktelser.
Jeg vet ikke hva slags bestemor jeg kommer til å bli, eller om jeg blir det i det hele tatt. For dette er ingen selvfølge og er livets gave i seg selv, Men jeg håper og tror at min datter vil vise forståelse og respekt for mine valg her i livet. Jeg har da bare henne så jeg vil håpe jeg har nok helse og ressurser å stille opp. Men drømmene mine skal jeg leve ut. Så jeg vil gjerne slippe å sitte med “plikt” om barnepass i tide og utide. Jeg vil gjøre det av egen vilje og interesse. Barnebarn er som kjent livets dessert, men ingen bør være sur om man sier at i dag vil man hoppe over desserten fordi man har andre planer.
Nå på morgenen har jeg lest diskusjoner rundt forslaget om å stoppe utbetaling av barnetrygd til barn som ikke bor i Norge. Jeg mener det er ganske fornuftig. Ikke at folk som jobber og betaler skatt skal fratas mulighet å forsørge barna sine, men fordi at det blir ganske urettferdig på sikt. Slik det er nå. Jeg som alenemor får utvidet barnetrygd. Samtidig får jeg skattelette. Dette gjør at vi får hverdagen gå rundt her, enda vi er to stykk som lever for en lønn. Da dattera mi er tolv år gammel og regnes som voksen ved flere reiser, restauranter og klær og sko koster like mye som mine. Så barnetrygden kommer godt med. Siden vi bor her.
Om jeg valgte å sende barnetrygden til Russland istedenfor skulle det ikke blitt 1900kr, men 19000 rubler. Altså ti ganger mer. Man kan ikke kjøpe gull og grønne skoger for denne summen der oppe, men til sammenligning tjener min søster som jobber som lege 7000 rubler per måned, noe som tilsvarer 700kr. Da blir plutselig barnetrygden min en betydelig sum som kan forsørge både min søster og ungen der. Ikke at noe er galt i dette, men er det riktig?
Jeg kjenner en del utlendinger som får både skattelette og barnetrygd mens barna ikke bor i Norge. Da får de sende betydelige summer til barna sine i utlandet slik at barna får leve et skikkelig bra liv. Det kan ikke sammenlignes med det vi kan kjøpe for samme summen her i Norge. Ikke tenk at jeg er misunnelig og sur kjerring nå, men jeg synes dette ikke er helt riktig. Barnetrygd skal sikre bedre vilkår for barna i Norge. Derfor er det naturlig at den vil bli gitt til barna som oppholder seg i Norge. De som jobber her i landet og vil hjelpe familiene sine, kan gjøre dette ved å få skattelette og sende disse pengene bortover.
Hva synes dere om forslaget? Er det rettferdig slik som det er nå?
Kroppen min har gjort helt utrolig magisk jobb: Den klarte å bære frem og føde et barn, og skaffe maten til datteren min i løpet av første seks måneder. Det skulle vært rart om det ikke vistes på kroppen. Brystene mine ble mer elastiske og mykere, siden de fikk seg jobb å produsere melk for å mate barnet mitt. Føttene mine ble større på grunn av vekten til barnet mitt og mangeårige turer med barnevogn. Nå passer ikke størrelsen 37 lenger og jeg må kjøpe nye sko. Ja, rumpa mi ble også større, da jeg har født et barn! Såklart fikk jeg skikkelige håndtak på sider av lårene mine. De ble brukt av datteren min da hun var liten og jeg båret henne på siden, så hun kunne sitte så behagelig på lårene mine som ble større og sterkere for å bære, vugge og leke med ungen min. Jeg fikk også noen strekk på lårene som minner meg om at huden min har fantastisk evne til å strekke seg slik at kroppen kan transformeres! For meg er det et tegn på at kroppen min er sunn og har gjort verdens viktigste jobb!
Derfor kjenner jeg at det stikker litt i hjertet når noen sier til meg. “Du er så tynn, det vises ikke at du har født et barn!”
“Jeg kan ikke tro at det var barn i denne magen, Har du leid inn en surrogat mor?”
Hvorfor er det slik i vårt samfunn? Hvorfor vi voksne kvinner som har født et barn skal liksom gjøre alt for å skjule at kroppen vår har gjort sin funksjon? Hvem sa at dette er stygt?
Når jeg ser på mine gamle bilder, ser jeg en tynn og ungdommelig ung jente på 23. Bildene fra årene etter 25+ viser en mor. Kroppen min er rundere, puppene henger mer og lårene ble sterke og fyldige. Men samfunnet ønsker at jeg skal se ut som den tynne jenta som har aldri gått en utfordrende og tøff vei for å bli en mor. Hvorfor skal vi skjule dette? Er det å bli mor skam?
For meg er mine strekkmerker, mindre volum i brystet og kraftigere lår minner om premier som naturen ga kroppen min slik at andre vil se med en gang at jeg har gjort noe fantastisk. Jeg gikk gjennom svangerskapskvalme, smerter ved bekkenløsning og utfordring med fødselen for å gi verden et nytt menneske. Noen kvinner er faktisk så sterke og tøffe at kroppene deres gjør det om og om igjen flere år på rad. Så når vi går ut stolte og glade over å klare dette, så plutselig får vi de kommentarene der.
“Fy, dette burde du kanskje skjule!” “Mamma magen er noe som ikke skal vises frem!” “Du er en mor nå, ta noe klær på deg!”
Seriøst? Hvorfor skal det forventes at både meg og kroppen min skal skjule denne utrolige jobben vi har gjort? Nei, jeg vil gjerne bære mine “tegn og premier” for å føde et barn med stolthet. Se, jeg har født et barn! Ikke kom og fortell meg at jeg bør se ut som en kvinne som aldri har gjort dette.
