Ungdomsrommet er ferdig (bildedryss)

Categories Mammalivet
Foto: RÅ Foto
Nå står rommet til Irina endelig ferdig. Hun var så grei at hun fikk ryddet alt og ordne rommet sitt superflott, så vi fikk tatt bilder.
Irina ønsket seg et lyst og luftig rom med masse plass for å ha venninne kvelder og plass til oppbevaring. Vi har ganske liten leilighet på kun 80 kvm (egentlig ganske greit for oss to). Så vi valgte enkel løsning: loftseng. Slik fikk vi plass til bordet og masse skaper og benk med oppbevaring hvor Irina fikk plass til absolutt alle bamsene sine.
ungdomsrommet
Hun valgte å pynte rommet med friske blomster og krims og krams i pastell farger og hun valgte alt selv. Stolt mamma her.
Alle møblene er fra Ikea og pynt og sengetøy fra Rusta, så det ble en ganske rimelig løsning.
Hvordan likte dere rommet?

DETTE SPØRSMÅLET BØR DU ALDRI STILLE TIL EN KVINNE

Categories Mammalivet

Foto: Unsplash

 

Lørdagstanker fra arkivet..

Annonsørinnhold
I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler
I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Du vet at privatlivet til en annen person er hellig, og du prøver å unngå ubehagelige spørsmål, men allikevel skjer dette ofte. Det er advent og du er invitert til familiesammenkomst, der det alltid er ei kvinne i din slekt som er godt gift, med god økonomi og et tilsynelatende godt forhold. Men de har ikke barn. Så du klarer ikke la være, og du spør.

– Har dere planer om å få barn?

 

Hun svarer deg at de trives godt med hverandre, og at de vil se verden og reise, eller at de er ikke opptatte av barn. Hun smiler og drikker gløggen sin. Og du undrer deg over at noen kan klare seg i livet uten barn.

Men når hun kommer hjem går hun på badet. fjerner sminken og tar av seg sin fine kjole, og setter seg på kanten av sitt fancy badekar…. begynner hun å gråte.
Fordi hun har vært gravid flere ganger og mistet barnet.
Eller fordi legene sier til henne at det vil gå bra, men det går faktisk ikke bra.
Eller fordi mannen hennes er barnløs eller ikke har lyst på barn, og hun elsker han for mye til å gå fra han.

Du sitter og drikker kaffe med dine kollegaer og det finnes alltid ei som har bare ett barn. Så du spør.
– Hadde du aldri lyst på flere?

Hun svarer at neida, hun synes det er nok med ett barn og at det er et ork og hun er kjempefornøyd med alt. Du vil undre over dette og tenke at du aldri kunne klart deg uten søsken.

Hun smiler lett tilbake.

Men når hun kommer hjem vil hun gi klem til barnet sitt og så gå på badet og gråte.

Fordi hun hadde en tøff fødsel og legene anbefalte henne ikke å få flere.
Eller fordi hun var i en vanskelig situsjon og måtte velge abort, og nå angrer veldig på dette. Fordi hun savner hver dag å ha flere barn, men hun skilte seg og aldri fant en mann i sitt liv på nytt.

Du går en tur med ei venninne. For noen måneder siden har hun fått tvillinger som hun triller i vogna og hennes to andre små løper rundt i parken. Venninna di ser sliten ut og du legger merke til at  det er strevsomt for henne å holde styr med alle små.
Har dere fått nok barn nå? spør du spontant

Venninna di ler tilbake og sier at hun har lyst på mange flere. Du blir overrasket over at hun orker alt dette styret.

Hun kommer hjem og etter en lang og slitsom kveld med stell, gråt og bleier, vil hun gå på badet, og gråte mens hun står i dusjen.

Fordi hun er gravid på nytt og er redd for å si det til andre.
Fordi andre reagerer og sier at hun må finne sikker prevensjon.
Fordi prevensjonen sviktet henne igjen og abort er ikke aktuelt for henne.
Fordi hun var enebarn og ønsker en stor familie. Fordi hun ikke har sovet nok på flere år, men elsker barna sine over alt på jord.

Så husk dette, du har ikke noe med hvorfor ei kvinne har så mange barn som hun har, eller ikke har. Så vær så snill, la vær å spørre henne om dette…

 

 

Fire grunn for at din tenåring ikke gidder å snakke med deg

Categories Mammalivet
boks
boks
Det å være mamma til en ungdom er ikke bare bare, og byr på en hel rekke av diverse utfordringer. For meg ligner denne perioden på trassalderen som vi passerte da min datter var tre år. Nå virker det som om den kom tilbake med ny styrke, bare i utvokst variant. Før kunne jeg få den enkle “mamma er dum”, mens nå kan det komme noe lignende, men mer reflektert “Mamma, du er så gammeldags!”. Verst av alt for min del er situasjoner når man prøver å få til en dialog, eller spør om hvordan det gikk på skolen i dag, men møter bare stillhet og synet av ungdommen som er mer opptatt av telefon tilbake, eller enkle “ja” og “nei”.
Hvorfor skjer dette?
Jeg bruker råd fra en amerikansk forfatter og psykolog Lisa Damur i denne artikkelen. Lisa har skrevet flere bøker om forhold mellom foreldre og barn. Hun skisserer fire hovedgrunn for at din og min tenåring kan være stille når man prøver å dra i gang en dypt og meningsfull samtale.
Frykt for din reaksjon
Barna våre kjenner oss bedre enn vi selv gjør det. For de har bodd med oss hver dag i hele sitt liv. Så om ungdommen din har kommet i trøbbel på skolen i dag og vet at din reaksjon blir slik “Jeg har sagt jo at det kommer til å skje!” eller noe lignende så velger hen som regel at det å tie er det beste alternativ.
Hvis det er tilfellet så kan du starte samtalen ved å spørre “Er du redd for at jeg skal preike til deg?”
Slik kan du avklare situasjonen og dempe frykt hos tenåringen din.
Frykt for konsekvenser
Ofte tenker ungdommer at det vil skje noe om de forteller for mye. For eksempel, de får ikke lommepenger eller mamma ikke slipper dattera ut med beste venninne om hun får vite at venninnen tok graviditetstest ol.
Det vi kan gjøre er å slutte å dømme ungdommene våre for hardt. Selv de mest fornuftige barn kan gjøre dumme ting av og til. Derfor er det bedre å spørre om dere kunne finne løsningen sammen i tilfellet noe dumt har skjedd.
Frykt for at mor forteller dette videre
Ofte forteller vi om barna våre til andre uten å tenke seg om (dette gjelder skriblerier på bloggen også!). Dette kan føre til at barna unnlater å fortelle noe til voksne i frykt for at de voksne vil fortelle dette videre, ringe politi, eller koble inn det offentlige om barna åpner seg opp.
Derfor er det viktig å sette grenser for at alt som blir fortalt forblir bare mellom oss. Om det blir nødvendig med å koble til andre, så vil det bli gjort i samråd med tenåringen din. Ikke uten samtykke og orientering om det som kommer til å skje
Frykt for at samtalen vil ikke løse situasjon
Noen tenåringer glemmer fort det som skjer på skolen, eller det som skjedde i dag og ser ikke nødvendighet i å snakke om dette igjen og igjen. Andre tenåringer har opplevd før at det hjelper ikke å snakke med voksne, så de føler seg sviktet og opparbeidet en slags mistro til foreldrene. De er gammeldagse og forstår ingenting allikevel.
Dette kan løses ved at man kan gjøre noe kjekt sammen: Spise is og se på TV, kjøre en tur ut, lage tegninger ol. så kanskje etterhvert blir det rom for en fortrolig samtale.
Har dere mammaer der ute egne tips om hvordan man samtaler produktivt med tenåringer?
XOXO Tasturheks

 

«Uføre burde ikke ha barn!»

Categories Mammalivet
Foto: Unsplash
Sjeldent jeg grøsser så mye som når jeg leser enkelte kommentarfelt til diverse artikler. I går var det en slik dag. Jeg leste en hyggelig artikkel om ei ung kvinne som var syk med ME og fikk heldigvis ung ufør, noe som tok sikkert hundre kilo fra skuldrene hennes da hun slapp å tenke på det økonomiske til alle døgnets tider og kunne slappe litt av og bruke tiden på sin vakre datter på syv måneder.
Kommentatorene var i fyr og flamme over nyheten. Hvordan er det mulig at ei ufør dame fikk barn! Det burde ikke være lov! Om man er så syk at man ikke klarer å jobbe, så hvordan får man tid og krefter for å styre med barn! For det å oppdra barn er en krevende jobb, det vet jo alle.
Jeg skjønner godt at folk lurer på det, men er det en grei måte å kommunisere det ut slik? Er det ikke bedre å spørre den uføre selv om hvordan hun har det, hvordan klarer hun seg med babyen og ikke minst om hun trenger hjelp til noe?
Jeg tenker det slik: Om noen er syk, og man vil stille spørsmål så bør det være kun med et formål. Å hjelpe. Ellers kan man holde tankene sine for seg selv. Jeg grøsser av tanken for å bli ufør, og det kan fort skje om angsten min kommer ut av kontroll igjen. Jeg bruker ENORMT med energi for å holde helsa i sjakk. Jeg bruker ekstremt masse penger på “vedlikehold” av min fysiske og psykiske helse. Akkurat nå betaler jeg selv min psykolog. Enda jeg har egentlig krav på bedriftspsykolog. Men jeg er redd for at andre skal dømme meg for å “bruke ressurser” så jeg velger å betale selv. Så lenge jeg klarer å stå i arbeidslivet. Jeg vil ikke tenke på den dagen jeg ikke kan. Det må være grusomt. Jobben min er noe av det viktigste og essensielle i mitt og Irina sitt liv. Jeg ga fullstendig avkall på alt privatliv, familie og flere barn for å holde meg i jobben. Men jeg forstår godt den unge damen som ble ME syke. Det å ønske å ha familie og leve et normalt liv er helt naturlig for en ung person på 20+. Når de andre påpeker at du burde la være å få barn gjør det veldig vondt. Man får følelsen av å være udugelig mor. Jeg kjenner til denne følelsen flere ganger per dagen. Jeg unner den ikke til noen.
Så dette var veldig brutalt synes jeg. Hva synes dere?

 

XOXO Tastaturheks

Annonsørinnhold
I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler
I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Amming og skyldfølelse

Categories Mammalivet
blomsterkrans
blomsterkrans
Sandra Lyng har skrevet en åpenhjertig kronikk i VG for et par uker siden. Hun skrev om mammarolle og blant annet om at hun hadde vansker med amming, og dette skapte flere negative kommentarer mot henne og fikk hun føle henne som verdens verste mor.
Jeg kjenner meg veldig mye igjen i hennes historie.
For tolv år siden ble jeg mamma for første gang. Det at jeg kommer til å ha problemer med amming har jeg tenkt hele tiden på, siden flere kvinner påpekte at jeg hadde for små pupper. Selv om fagpersonell forklarte klart og tydelig om at bryststørrelse ikke har noe med produksjon av melk å gjøre, og at jeg har perfekte bryster for amming da jeg kun har kjertel og ingen fettvev, gikk det ikke inn og jeg bekymret meg for mye. Da melka kom etter fødsel var det så mye og intenst at jeg hoppet opp i senga og holdt på å sprekke. Nå tuller jeg ikke. Det virket som om puppene kunne poffe som to ballonga med vann i, og det var grusomt vondt. Dattera mi begynte å spise og det virket som om jeg hadde utrolig mye melk da det rant hele tiden ut og jeg var nødt å ta i bruk slike bomullspads som bh innlegg.
Men merkelig nok hadde ikke ungen min ro. Hun spiste og sov, for å våkne igjen etter en time og skreik masse. Jeg var dum nok for å ikke gi henne brystet med en gang, men prøve å skape “matregime” ved å holde bestemt antall tid mellom ammingen. Jeg hadde jo masse melk! Hun skulle jo bli dårlig i magen! Mannen min hadde ingen barn fra før så han kunne ikke råde noe. Mammaen min har aldri ammet meg da jeg ble født liten og prematur og ikke hadde krefter nok for å ta bryst. Så familien min kunne ikke råde meg noe. Vi slo oss til ro med at vi har nok et kolikk barn og hun trenger varme rispute på magen, mye vugging og bussing og kos. Slik gikk det flere uker. Ungen skrek og hylte slik at vinduene vibrerte. Men amme oftere det gjorde jeg ikke. Så fikk vi besøk av helsesøster som mente at jeg burde amme oftere. Da begynte jeg å legge Irina til brystet når hun ba om dette. Jeg var sikker at nå skal jeg klare dette! Men niks. Hun spiste og spiste, men skrek fremdeles. Forvirret dro vi til fødeavdeling hvor jeg ble koblet til melkeapparatet og der fant de ut at jeg ikke produserer nok melk. Jeg spurte naivt om vi kan starte med morsmelkerstatning da, men de ansatte der virket noe sure og svarte kort at jeg må prøve å amme og ikke tenke så mye på puppene mine, men på hva er det beste for barnet.
Jeg følte meg som egoistisk og forferdelig mor. Jeg satt der og gråt og sa at eneste jeg tenker på er at barnet mitt “slutter å lide”. Ja, for faktisk det er det jeg tenkte. Hun skrek jo hele tiden og ikke hadde noe fred. Men jeg fortsatte å amme henne og hun fortsatte å skrike. Til slutt orket ikke mannen min mer, og han gikk og kjøpte NAN som vi begynte å gi til ungen. Første gangen hun spiste sov hun over syv timer i strekk etterpå. Jeg ble veldig redd og trodde hun pustet ikke. Jeg måtte sjekke mange ganger at hun sov faktisk. Etter hun smakte på flaske ville ikke hun ha pupp. Vi kunne bare avslutte der fint og nyte barselstiden, men nope. Jeg satt med GEDIGEN følelse av å mislykkes. Jeg ammet ikke ungen min. Jeg er utrolig dårlig mor! Jeg satt og pumpet meg i tre måneder til. Hun spiste melka mi fra flaske. Jeg satt og pumpet og gråt av smerte og frustrasjon: Jeg følte meg som ei ku som drikker amme-te og pumper og pumper i håp om å skaffe mer melk.
Dette holdt jeg på til melka forsvant helt av seg selv. Jeg skjønte at jeg tapte kampen (det er nemlig slik det føltes) og må bare stoppe der. Den eneste personen som støttet meg var min svigermor som sa at jeg har gjort mitt, og det er faktisk greit nok.
– Tenk på dem som ikke får til å amme i det hele tatt, sa hun.
Selv om dette føltes som trøst, var jeg ikke helt rolig og fornøyd.
Nå tolv år siden sitter jeg fortsatt med skyldfølelse: Jeg leser om amming som beskytter mot sykdommer og tenker at astma og andre ting min datter har er sikkert på grunn av at jeg ikke ammen lenge nok. Jeg tror jeg aldri blir kvitt denne skyldfølelsen, selv om jeg gjorde alt som var i min makt. Derfor tenker jeg at vi skal være forsiktige med å dømme. Hver mor der ute sitter med skyldfølelse for noe, det er jeg bombesikker på!
XOXO Tastaturheks

Hvorfor må jentene våre lide for skjønnhetspress helt fra spedbarnsalderen?

Categories Mammalivet, Mote og Hudpleie
Jeg blogget i går om hull i ørene på babyer, og det gikk ganske rolig for seg på bloggen mens det klikket litt på Insta hvor jeg la ut video med mine refleksjoner. Etter en stund fikk jeg flere sinte meldinger på innboksen fra mammaer som mente jeg blander meg inn for mye og til og med lager problemer der det ikke finnes problemer. Derfor tenker jeg at det er helt på plass med en liten post med refleksjoner.
Altså, jeg har en mening : Det er uakseptabelt med hull i ørene på en baby. Jeg klarer å argumentere for min mening: Det er ingen behov for øredobber for en baby. Det er helt og holdent foreldrenes påfunn og ønske. Jeg synes at barn burde kunne bestemme selv over kroppen sin, og siden babyer ikke kan samtykke, så kan man ikke utføre noe.
Det som skjer at de sinte mammaer ikke klarer å argumentere for hvorfor det er så utrolig viktig med øredobber på babyer. Slik jeg forstår det er det kun sinte utsagn på grunn av man bestemmer selv over egne barn. Dette setter jeg ikke i tvil, men har man ikke gode argumenter, kan man heller ikke bli sint på meg som sitter her og argumenterer min mening. Det er greit å være uenig også.
For meg er det å stikke hull i ørene på en jentebaby nesten det samme som drive med omskjæring av guttebabyer. Flere reagerte kraftig på denne sammenligning, men for min del er det ingen forskjell. Det er noe som bunner i tradisjoner og ønske fra foreldre, ikke noe som ungen velger selv. Dette argumenteres også ofte med at inngrepet er minimalt og ungen vil oppleve mindre smerte og ubehag som ung.
Min datter påpekte at hun ikke ønsker øredobber siden det å stikke hull i ørene minner henne om ku som ble chippet med merke i øre. Det er også noe jeg tenker på som feminist. Hvorfor må jentebabyer gjennom sånt? Ingen stikker jo hull i ørene på gutter. Hvorfor? Jo fordi at gutter kan vel ikke ønske seg hull i ørene senere. Men ingen tenker på at jentene kan angre og ikke ønske seg øredobber senere? Hvorfor må innbilte skjønnhetsidealer presses på jentene våre helt fra barndommen?
Annonsørinnhold
I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler
I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler
Med andre ord- her er min mening. Håper de sinte mammaer kan slappe litt av og stå for sine avgjørelser for sine barn uten å angripe dem som mener noe annerledes.
XOXO Tastaturheks

Jeg er ingen mammapoliti!

Categories Mammalivet
Denne helga var det veldig utbehagelig for meg å være på Instagram. Jeg la ut noe jeg mente var kun min mening, så eskalerte det seg til sinte meldinger på innboksen min. Sinte mammaer mente at jeg tåler ikke andre sine meninger og respekterer ikke at folk velger annerledes for barna sine. Dette førte til at jeg satt der og følte meg som en såkalt mammapoliti.
Altså det siste jeg virkelig ønsker er å være en av mammapolitiet. Jeg er heller ikke den perfekte mamma selv. Om en fagperson går og roter litt i livet mitt og mammarolle så vil det være veldig mye å påpeke. Det er jeg fullstendig klar over. Så det siste jeg ønsker er å sitte og påpeke hva andre bør eller ikke bør gjøre med barna sine!
Samtidig føler jeg at det er helt på plass at jeg ytrer mine meninger. Jeg brenner for saker som gjelder barn, så det er helt naturlig at jeg uttaler meg om dette. Men nei, jeg ønsker ikke gi noen skyldfølelse! Husk at du er ikke dårlig mamma om du tok hull i ørene på babyen din eller tar et glass vin når barna sitter i stue. Det siste jeg ønsker er å få noen til å føle seg som dårlig mamma.
Så nei folkens, jeg er ingen mammapoliti, og jeg gidder ikke få kjeft eller dårlig samvittighet for min ærlige mening!
XOXO Tastaturheks

Har foreldrene rett til å bestemme over kroppen til barna sine?

Categories Mammalivet

Foto: Unsplash

Jeg leser nå i KK at en kjent skuespiller Hillary Duff fikk masse prep for at datteren på noen få måneder har fått hull i ørene. Det ble en skikkelig diskusjon på Facebook. Hvor tidlig kan barn få hull i ørene? Kan foreldrene bestemme selv noe sånt?
Personlig så har jeg utrolig ambvialent forhold til øredobber og hull i ørene. Det at prosessen forbindes med smerter, man merkes for livet og det at det er stort sett kvinner som får hull i ørene gir meg assosiasjoner med stempling av dyr. Rett og slett. Jeg tok valget selv i alderen av 23. Da hadde jeg en ganske stor krise i livet og ville gjøre noe drastisk. Så jeg gikk og tok hull i begge ørene. Påfølgende uke slet jeg skikkelig med betennelse og smerter og angret grovt på det jeg har fikset i stand på meg selv.
Mine foreldre har alltid respektert mine grenser og det at kroppen min tilhører bare meg. Dette er jeg takknemlig for. Jeg fikk velge selv, og skulle jeg angre så er det bare meg å skylde på. Jeg valgte å ikke ta hull i ørene på datteren min. Det er hennes kropp og jeg har ingen rett å bestemme over den. Jeg føler at det er litt trist når jeg ser mammaer si at de kan bestemme slik. Det å utføre noe innrep på barna bør bunne i behovet for helsehjelp eller noe som kan heve livskvalitet. Ikke for å pynte barnet til voksnes stolhet og ære.
Jeg tviler sterkt på at en åtte måneder gammel baby har nytte og forståelse av å bruke øredobber. Heller noe helsefremmede effekt.
Så mitt svar er nei. Foreldrene har ikke rett å bestemme over kropper til barna sine. Så nei til øredobber på babyer.
Hva er deres mening?
XOXO Tastaturheks

 

Annonsørinnhold
Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen
Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Slik får du barnet ditt å spise mer grønnsaker i fem enkle steg

Categories Mammalivet
boks
Jeg er mor til en datter som snart er tenåring og hun er ikke så glad i grønnsaker. Multivitamin tilskudd er vanlig matvare hjemme hos oss, siden hun trenger nødvendige mineraler og næringsstoffer. Men så oppdaget jeg flere triks som får henne til å spise mer grønnsaker. Deler gjerne med dere i håp om at det vil hjelpe.
Smoothie
Min datter liker smoothie, på lik linje med flere barn. Jeg blander spinat i smoothier med bær, på samme måte som avokado. Slik spiser hun mer grønnsaker.
Smoothie is
Hvis barnet ikke er glad i smoothie kan man prøve å lage smoothie is. Tilsett mer bananer for de gir alltid søt smak til smoothier. Så frys smoothie til is. Oppskriften kan du finne her med instruksjon steg- for -steg.
Lasagne
Man kan lage lasagne med grønnsaker istedenfor kjøttdeig. Barna liker pasta og kan derfor spise lasagne uten å merke noe særlig til grønnsaker. Kutt dem gjerne i veldig små biter. Oppskriften finner du her.
 
Pizza
Man kan lage pizza på samme måte. Putt grønnsaker i fyll med grønnsaksdeig så saken er løst!
Pynt maten
Husk at fint pyntet mat kan spises lettere av barn på grunn av kreativ utseende. Her finner du oppskrift på salat, og på lik linje kan du lage flere oppskrifter.
Hva er dine hemmeligheter for å få barna til å spise grønnsaker?
XOXO Tastaturheks

 

Takk mamma og pappa for at dere var edru hver sommer!

Categories Mammalivet
takk
I går hadde min datter sommeravslutning på skolen. Vi grillet og hun løp der sammen med venninner. Jeg ble plutselig alene. Jeg satt meg ned i sola, kikket meg rundt, så min smilende jente svingte seg på huske sammen med venninner, og minnene fra min egen barndom startet å strømme på.
Her svinger jeg i full fart på huske og skriker til min unge og spreke pappa “Høyere, høyere!” Han ler tilbake og gir husken fart slik at jeg flyr opp rett i skyene. Livet er herlig og det virker som om sommeren og barndommen vil vare evig.
Hjemme dufter det med ferske pannekaker som mamma har nettopp stekt og vi setter oss ned for å drikke te med mynteblader og sitron sammen med pannekaker med jordbærsyltetøy og rømme til.
Vi snakker om alt og ingenting, og jeg husker ikke en eneste dag fra barndommen min hvor det var noe sterkere enn te og juice på bordet. Jeg visste ikke da at dette var ikke tilfellet for alle barn Jeg hadde det så bra at jeg levde med sikker tro om at i alle hus sitter alle familiene slik: mamma, pappa, meg og bitteliten søster, ved middagbordet og drikker velduftende te med pannekaker til, til kvelds.
En kveld banket det raskt på døra. Mamma løp ut for å åpne. Ute i gangen stod det nabojente på åtte. Hun var bare ett år yngre enn meg. Hun klamret den hvite bamsen sin til brystet og sa fort at hun var redd å være hjemme og gikk derfor til oss. Jeg skjønte ikke helt. Hvorfor skulle hun være redd for å bli hjemme? Kanskje måtte mora hennes dra på butikken og hun måtte sitte noen minutter alene? Rart at hun ikke fikset dette. Mamma inviterte Katja, som hun het, til bordet og vi fikk kvelds og fikk leke fint sammen. Det var allerede natt og jeg gikk til sengs når Katjas mor kom for å hente henne. Jeg husker hun snakket ganske høyt i gangen og hørte mamma svarte til henne at hun synes det er best for Katja å sove hos oss idag. Meg og Katja lå på samme rom og vi ønsket virkelig at hun skulle få bli hos oss, siden da kunne vi leke mer sammen om morgenen. Slik var det flere ganger. En dag sa Katja til meg at hun skulle ønske min pappa skulle være hennes pappa også. For meg hørtes det veldig rart ut. Jeg kunne aldri ønske meg noen annen pappa. Hvorfor sier hun det? Katja fortalte at pappa drikker og blir rar, og mamma krangler med pappa, og gråter mye. Det var vanskelig for meg å forstå siden jeg har aldri sett voksne drikke noe annet enn te og vann. Ja, mamma og pappa kunne diskutere ting og bli sure på hverandre, men det var aldri noe drikking inne bildet. Var det slik at voksne drakk for å krangle? Katja så på meg og sukket og sa igjen at hun skulle ønske vi kunne bytte pappaer. Men det ønsket ikke jeg overhodet.
Nå når jeg ser tilbake vil jeg bare takke mine foreldre for at de var såpass voksne, tross at de fikk meg i veldig ung alder, at de valgte aldri å drikke mens vi barna var tilstedet. For dette gjør noe med en. Man blir aldri trygg på foreldrene sine. Takk mamma og pappa som aldri skapte situasjoner hvor jeg måtte løpe til naboer fra mitt hjem som bør være trygt og stabil for alle barn. Takk for å gi meg mamma og pappa som jeg aldri ville endre på eller bytte mot noen andre. Takk for at dere ga plass til Katja når hun trengte det, jeg vet det går bra med henne nå, og takk for at dere viste henne et annet liv uten alkohol. Takk for at jeg som voksen tok et bevisst valg om å bli avholds og aldri ha alkohol i nærheten av barn. Takk for at dere ga meg styrke å gå fra en som ruset seg og gjorde livet for meg og barnet ustabilt. Takk for at dere tenkte på oss fremfor dere selv og kortvaring kos med flaske.
Jeg er glad for at mitt barn vil får en helt alkoholfri sommer og opplever alkoholfri mor og barndom. Fordi at barna og alkohol er ingen bra kombo, uansett mengde. Det er min bastante mening!
Det gjør skikkelig vondt i mammahjertet å se så mange norske barn som ikke vil få den samme trygge sommeren som jeg en gang hadde. Dette er noe vi som voksne burde vel gjøre noe med? Hva synes dere?
XOXO Tastaturheks
Foto: Unsplash