Det nærmer seg slutten av april og sola er endelig kommet frem og begynte så forsiktig å varme. Det lukter vår. Endelig. Naturen begynner å smile på tross av korona og elendighet.
Jeg også begynner å kvikne til livet, selv jeg har det litt tøft.
Fordi at rundt denne tiden i fjor fikk jeg vite at hjertet til min lille engel ikke slår lenger. Jeg lovet en positiv blogg og ikke skulle skriver så mange triste ting, men bloggen er også mitt fristed og min terapi, så jeg tillater meg selv å dele med dere.
Jeg fikk flere støttende meldinger i fjor, og noen av dem lød slik at “om ett år vil du ikke huske dette en gang”. Men de løy. Jeg husker og jeg vil husker for alltid. Første mai vil bli en trist dag for meg. Eller kanskje ikke så fullverdig trist, men litt trist uansett.
Fordi at vi mammaer glemmer ikke våre barn. Uansett hvor gamle de var.
Derfor er det litt tøft nå, jeg jobber mye for å holde meg opptatt, også prøver å trene og driver med ommøblering (siden vi er ferdige med oppussing). Fordi at jeg gjerne vil avlede meg.
Hvordan har dere det akkurat nå?
6 kommentarer
Mammahjertet glemmer aldri og elsker alltid!❤️
så sant
Jeg tror jeg kan love deg at sorgen vil blekne med årene men du kommer aldri til å glemme h*n som aldri fikk leve.
Pass på deg selv og gjør hyggelige ting som gjør deg godt. Lev og vær, men glem heller ikke å kjenne på følelsene fra i fjor. Det er en del av livet ditt, av fortiden din og minnene og forhåpningene om det nye livet som ikke ble, kan ikke bare dyttes ned i ei skuff som ikke åpnes mer.
<3
Kjære vene ❤️ ord blir fattige..
<3