God dag
Jeg tenkte en stund før jeg valgte å dele dette, men jeg følte at jeg måtte dele siden det er viktig å sette lys på sånne situasjoner.
For et par dager siden snakket jeg med en hyggelig mann. Han spurte hva jeg gjør og jeg svarte at jeg er på jobb og kan ikke skrive så mye akkurat nå.
Han begynte å skrive at han er ufør grunnet helsetilstand og dette synes jeg var ganske trist da.
På kvelden snakket vi litt igjen og jeg skrev at jeg kom hjem fra jobb. Han undret seg at dette var så sent og uttrykte at jeg jobber for mye og kanskje jeg burde ta det litt mer med ro.
Han skrøt også at han elsker sitt liv siden han har masse fri og han unner meg også å ha så mye fri og gjøre det jeg ønsker å gjøre.
Jeg VET at dette var godt ment, MEN dette trigget meg utrolig masse. Spesielt når det ble sagt på den måten at man liksom kan velge å ha det fri eller ei.
Jeg er virkelig velsignet med jobb hvor jeg har mye fleksibilitet, gode arbeidsforhold og jeg kan planlegge dagene mine. Men i gjengjeld kan det være psykisk krevende og jeg kan ha ganske lange dager når det står på og jeg må fullføre mine prosjekter og skrivearbeid. Det er sånn det er i livet: man gir og tar.
Jeg skulle ønske å styre dagene mine helt selv ja, men jeg er stolt over at jeg står i arbeid. betaler skatt og bidrar til samfunnet.
Jeg mener ikke at uføre bør ikke si at det er fint med mye fri, men man bør ikke si til oss som jobber at vi jobber for mye og at det er noe vi burde gjøre noe med. Vi er flere som står på, jobber og betaler skatt. Så slike utsagn kan trigge massivt og bidra til fordommer mot uføre.
Hva tenker dere om dette?
