Det er 1. mai og denne dagen vil alltid være litt trist for meg. Helt siden 2020 da jeg kom tilbake fra sykehus uten baby i armene. Siden da føler jeg meg litt rart hver 1. mai.
Om morgenen satt jeg og bladde i bildene mine, hvor jeg fant et bilde av meg fra sommeren 2018. Der sitter jeg med en kaffekopp i solveggen på en gatekafe og nyter livet.
Tenk deg en kaffekopp, sol og ferie. Ingen sorg, ingen tap, ingen pandemi, ingen krig. Besteforeldrene mine er i livet og landet mitt lever i fred.
Så mye lengter jeg tilbake til dette. Bare sol, en kaffekopp og livet er enkelt og herlig.
Om du sitter slik i dag med en kaffekopp i handa og ikke har noe å bekymre deg for i dette øyeblikket, husk at det er gull. Ta vare på det.
Klem fra meg,
10 kommentarer
❤️
❤
Ja, det er gull verdt. Vi vet ikke hva vi har før det er borte. Men jeg prøver litt hver dag jeg, og sette pris på det jeg har <3
Så rett du gjør! Det må jeg også bli flinkere på
Det er rart med disse minnedagene.. Og enkelte opplevelser, er jo så sterke at de markerer et slags skille på tiden før- og etter.
Men det er også viktig å være seg bevisst at hukommelsen vår ikke er til å stole på..
Når en har opplevd en stor sorg, så tar denne så stor plass i bevisstheten at de problemer og sorger en hadde i forkant, gjerne viskes ut, slik at denne tiden blir sittende igjen som rosenrød, mens tiden etter gjerne blir svartmalt. For meg, så hjelper det iallefall å dra frem spesifikke minnef som skjedde da og da, slik at en får en bedre ballanse.. ❤
– Jeeze! Så skulle også den dagen komme hvor JEG er optimistens spokes-person av oss! Tror jaggu en dose positivitet har blitt igjen fra dagens ‘Hvis jeg var deg’ 😉
Ja, du kan faktisk ha rett i det
❤
<3
❤
<3