Fire grunn for at din tenåring ikke gidder å snakke med deg

Categories Mammalivet
boks
Det å være mamma til en ungdom er ikke bare bare, og byr på en hel rekke av diverse utfordringer. For meg ligner denne perioden på trassalderen som vi passerte da min datter var tre år. Nå virker det som om den kom tilbake med ny styrke, bare i utvokst variant. Før kunne jeg få den enkle “mamma er dum”, mens nå kan det komme noe lignende, men mer reflektert “Mamma, du er så gammeldags!”. Verst av alt for min del er situasjoner når man prøver å få til en dialog, eller spør om hvordan det gikk på skolen i dag, men møter bare stillhet og synet av ungdommen som er mer opptatt av telefon tilbake, eller enkle “ja” og “nei”.
Hvorfor skjer dette?
Jeg bruker råd fra en amerikansk forfatter og psykolog Lisa Damur i denne artikkelen. Lisa har skrevet flere bøker om forhold mellom foreldre og barn. Hun skisserer fire hovedgrunn for at din og min tenåring kan være stille når man prøver å dra i gang en dypt og meningsfull samtale.
Frykt for din reaksjon
Barna våre kjenner oss bedre enn vi selv gjør det. For de har bodd med oss hver dag i hele sitt liv. Så om ungdommen din har kommet i trøbbel på skolen i dag og vet at din reaksjon blir slik “Jeg har sagt jo at det kommer til å skje!” eller noe lignende så velger hen som regel at det å tie er det beste alternativ.
Hvis det er tilfellet så kan du starte samtalen ved å spørre “Er du redd for at jeg skal preike til deg?”
Slik kan du avklare situasjonen og dempe frykt hos tenåringen din.
Frykt for konsekvenser
Ofte tenker ungdommer at det vil skje noe om de forteller for mye. For eksempel, de får ikke lommepenger eller mamma ikke slipper dattera ut med beste venninne om hun får vite at venninnen tok graviditetstest ol.
Det vi kan gjøre er å slutte å dømme ungdommene våre for hardt. Selv de mest fornuftige barn kan gjøre dumme ting av og til. Derfor er det bedre å spørre om dere kunne finne løsningen sammen i tilfellet noe dumt har skjedd.
Frykt for at mor forteller dette videre
Ofte forteller vi om barna våre til andre uten å tenke seg om (dette gjelder skriblerier på bloggen også!). Dette kan føre til at barna unnlater å fortelle noe til voksne i frykt for at de voksne vil fortelle dette videre, ringe politi, eller koble inn det offentlige om barna åpner seg opp.
Derfor er det viktig å sette grenser for at alt som blir fortalt forblir bare mellom oss. Om det blir nødvendig med å koble til andre, så vil det bli gjort i samråd med tenåringen din. Ikke uten samtykke og orientering om det som kommer til å skje
Frykt for at samtalen vil ikke løse situasjon
Noen tenåringer glemmer fort det som skjer på skolen, eller det som skjedde i dag og ser ikke nødvendighet i å snakke om dette igjen og igjen. Andre tenåringer har opplevd før at det hjelper ikke å snakke med voksne, så de føler seg sviktet og opparbeidet en slags mistro til foreldrene. De er gammeldagse og forstår ingenting allikevel.
Dette kan løses ved at man kan gjøre noe kjekt sammen: Spise is og se på TV, kjøre en tur ut, lage tegninger ol. så kanskje etterhvert blir det rom for en fortrolig samtale.
Har dere mammaer der ute egne tips om hvordan man samtaler produktivt med tenåringer?
XOXO Tasturheks

 

4 kommentarer

4 thoughts on “Fire grunn for at din tenåring ikke gidder å snakke med deg

  1. Jeg er ikke mor, men vil alikevel si jeg har høstet min share av erfaring med tenåringer i rollen som ‘den kule tanta’ til en gutt jeg har et svært nært forhold til..
    Rett etter han fylte 15, mistet han imidlertid faren sin, som han hadde fått gjennopptatt kontakten med bare et par års tid tidligere, i en ulykke [pr. def]. Og som om ikke det var nok, foreligger det på toppen av alt er en serie uklare omstendigheter m.h.t andre personers (politifolk innkludert) rolle i dødsfallet..
    – En trenger jo ikke doktorgrad i barne & ungdomspsykiatri for å se det katastrofale av en slik opplevelse midt i den værste puberteten! Etter det første sjokket hadde lagt seg, var jo scenen satt for opprør, og det var i den her prosessen jeg skjønte viktigheten i det å ha andre voksenpersoner ungen stoler 100% på, samtidig som de har en annen rolle enn den til en forelder både for N og moren. Foreldre er både bundet av oppdragerrollen, pluss at det å åpne seg for disse gjerne føles helt feil. Det blir rett og slett for nært, virker det som..
    Nå slipper gudsjelov datteren din denne type utfordringer på toppen av pubertetskurven, men ikke desto mindre, tror jeg dere begge vil kunne dra stor nytte av det dersom det finnes en eller flere slike voksenpersoner som har hennes fulle tillit i omgangskretsen (selvvalgt eller biologisk familie har intet å si).. Med de blir ikke bare ungen friere m.h.t å åpne seg, men disse som ikke er ‘fastlåst’ innenfor de rammene som følger rollen som oppdrager står også langt friere når det kommer til de tilbakemeldinger som gis..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.