Siden jeg skrev litt om kulturforskjeller og Janteloven, så tenker å skrive denne artikkelen også for å skape mer forståelse (selv om det ikke burde vært nødvendig).
Jeg bor i Norge i snart 20 år, og jeg kom hit som veldig ung jente, så jeg naturligvis tilegnet meg selv en del av norsk mentalitet, men dette betyr ikke at jeg glemte alt jeg hadde med meg i bagasjen fra hjemlandet.
Det overrasket meg mange ganger at folk som jeg møtte her sa til meg at jeg er “ikke som norske jenter”. Hvordan skulle jeg være ellers? Jeg er jo ikke norsk.
Men det var nesten forventet av meg at jeg skulle oppføre meg som norske jenter. Noe jeg ikke forstod.
Kanskje så jeg veldig norsk ut eller prøvde å være norsk? Uansett så skammet jeg meg veldig over dette i lang periode helt til jeg lærte å stå stødig i det jeg faktisk er. Jeg er ikke norsk. Ja, jeg er to-kulturell, men jeg er ikke norsk og blir det nok aldri.
På godt og vondt.
Dette betyr at jeg kommer til å oppføre meg annerledes, tenke annerledes og ta annerledes valg mesteparten av tiden. Sånn er det og sånn er jeg.
Det er dette som gjør meg unik og fargerik akkurat som dere også, og som alle oss.
Klem fra meg,
Som tokulturell har du muligheten til å velge det beste fra begge kulturene! 😉
Det er så sant ❤️
Hei:) Det ser ut at du prøvde å tilpasse deg for mye og mistet din unikhet på mange måter. Det føles at dine tidlige bilder og personligheten i de (hårfarge og forresten) var mye mer individuelle enn det jeg ser nå. Du liker kanskje ikke denne kommentaren.
jeg synes det er grei og fin kommentar, men du tar feil.
jeg ser akkurat ut nå som jeg alltid hadde lyst til, men jeg var veldig veldig redd å være “bare dumme blondine”. Jeg har alltid ønsket meg langt lyst hår og kle meg veldig feminint og fint ut. Men jeg var redd fordi jeg ble stemplet som “russiske h–re”.
jeg er mer meg selv nå enn noen gang har vært.
Jeg kan skrive et innlegg om dette
Takk og lov for at du er slik du er. Fortsett med det
tusen takk for hyggelig kommentar