Jeg havnet nok igjen i en diskusjon i ei gruppe på Face. Der stilte trådstarter et spørsmål til oss alle om vi er organdonorer eller ei. Det var ønskelig med forklaring på hvorfor ja eller nei. Jeg skrev at jeg er ikke organdonor og vil ikke forklare hvorfor. Tilbake fikk jeg kommentarer at det er svært egoistisk av meg å ikke bli donor om jeg er frisk. Så her er mine tanker om saken.
Nei, først og fremt synes jeg ikke at det er egoistisk å ikke ønske å være organdonor om man er frisk. Det kan være diverse årsaker til dette. Noen mener at en vil ikke leve om en blir hjerneskadet, noen har religiøse overbevisninger eller tro som tilsier en at en skal være “hel” når en skal dø. Jeg har ikke religiøse ting som hindrer meg, men det å bli donor er skummelt. Jeg vokst opp i et land hvor alle som egnet seg kan bli donorer og man trenger ikke tillatelse fra pårørende om man er dø. Jeg husker svært godt alle de “skumle” saker som dukket opp i media om legene som ikke gjorde nok for å berge livene til døende pga donasjon, og pårørende som gikk til retten. Dette var svært belastende for pårørende, legene og ikke minst oss som observerte alt dette. Så jeg har liksom skrekk og frykt knyttet til temaet. Frykten min er ikke helt ubegrunnet da jeg leser om flere tilfeller hvor folk ble erklært hjernedøde og klargjort til organdonasjon, men våknet igjen og ble friske siden. Legene er ikke guder så de kan jo også ta feil, noe som er veldig normalt og menneskelig. Nå diskuteres det ny metode som vil gjøre at donorer blir klarerte for organs transplantasjon. Denne metoden vil ikke gi sjanse til slike pasienter som er hjerneskadede. Jeg vil leve. Uansett om hjernen min blir skadet. Så jeg vil bli sikker på at det vil bli gjort alt for å berge meg. Man kan ikke kalle dette for egoisme. Det er naturlig å ønske å overleve.
Jeg ble spurt om jeg vil takke nei til organ om jeg blir syk og trenger transplantasjon. Dette er fordi at jeg ikke ønsker å bli donor selv. Og igjen svaret mitt er nei. Jeg vil ikke takke nei, for jeg vil leve. Igjen.
Noen kanskje vil mene at slike refleksjoner er urettferdige, men livet generelt er urettferdig. Jeg som passer på kroppen min og spiser sunt, ikke røyker og ikke drikker, kan bli syk eller plutselig dø, mens en som drakk for mye og fikk leversvikt kan få en ny frisk lever og så fortsette livet sitt. Vi kan ikke sitte og tenke rettferdighet hele tiden. Livet er bare slik. Så jeg reagerer ikke når noen sier de ikke ønsker å bli donorer på noe måte. Men jeg har enorm respekt for de som velger å være det. Kanskje jeg skifter mening etterhvert om norske leger velger de metodene som vil gjøre meg trygg på at de skal kjempe for livet mitt til det siste sekundet. Blodgiver vil jeg gjerne være, men det kan jeg ikke pga at jeg har jernmangel som følge av min adenomyose (En type endometriose). Så jeg satser på at blodprosenten min blir mye bedre etter overgangsalderen så da kanskje kan jeg også bidra.
Hva synes dere om saken? Enig eller uenig med meg?
XOXO Tastaturheks
8 kommentarer
Jeg synes det er egoistisk å ikke bli donor om man kan. Men det å ikke ønske å donere, samtidig som man gjerne tar imot et donert organ om behov, det er bare usmakelig. DU ønsker altså ikke å redde noen, men ønsker selv å bli reddet av noen som ikke er like egoistisk som deg selv?
Jeg skulle ønske alle automatisk ble donorer. Og om man da ga beskjed om man ikke ønsket å være donor, fikk man heller ikke motta et organ.
Det er din mening og det har du lov å ha. På lik linje som jeg har min.
Jeg er mot at alle kan bli donorer automatisk. Da går vi vekk fra selvbestemmelse over egen kropp. I mitt hjemland funket det særs dårlig hvor legene fikk massive rettsaker mot seg og folk var redde de ikke blir reddet. Rike kunne kjøpe seg organ og. Så dette bør vi være forsiktige med.
Det med å være organdonor er så privat at det mener jeg folk skal bestemme selv. Det kan ligge slike årsaker bak som du skriver om, det kan være religiøse årsaker, eller annet. Egoisme er det ikke, men folk bruker det ordet som en form for hersketeknikk, noe jeg ikke kan utstå. Jeg er helt imot at staten skal “eie” likene og bestemme at alle skal kunne være potensielle organdonorer. Det kan utvikle seg som i ditt opprinnelsesland, og det er flere land som har veldig ufyselige hendelser, fordi myndighetene bestemmer, eller fordi myndighetene gir blaffen og ikke har kontroll på at organer stjeles/fralures fattige.
Samtidig må man tenke litt på ting som at ens eget barn kanskje ble sykt og får behov for organer..hva da? Man ville jo ønske livreddende hjelp? Det er ikke enkelt, det der.
Jeg kunne godt være organdonor, men jeg tror faktisk ikke noe kan brukes pga sykdom, pluss muligens alder nå..vettafa**. Jeg ville ihvertfall vært skeptisk om jeg var kirurg….
Jeg må bare smile skjeivt når folk roper at alle må bli organdonorer. så de signerer under at demes nærmeste skal bli hentet og skjært opp etter døden selv om de hadde noen religiøse overbevisninger eller ikke ønsket det selv m.m. eller de vil stå der i tvil om legene gjorde alt mulig og ikke bare skrudde av apparater fordi noen kjøpte seg ut av køen og ville ha organ. Dette vil liksom aldri skje her i landet. Så det er ikke egoisme heller å la staten bestemme over min kropp. Selv etter jeg ikke treng den. Et vanskelig spørsmål som du sier.
Det skal i alle fall ikke være tvang å bli organdonor. Jeg kjenner flere som har fått organer og har blitt reddet. Og de er evig takknemlige for det, selv om bismaken er at noen døde. Men den døde reddet deres liv. Og det er utrolig flott. Og i sånne tilfeller kan en død person redde flere liv. Men man skal velge det selv. Det er ikke noe staten eller andre skal velge for deg.
Jeg er der at jeg godt kan gi fra meg en nyre om et av mine barn skulle trenge en…. Men jeg har foreløpig ikke gjort noen vurdering i spørsmålet om å bli organdonor. Jeg er i tenkeboksen. Jeg vil gjerne, men jeg synes også det er skummelt på samme tid. Og det er mine tanker. Om noen skulle tvinge meg til det, så ville jeg følt at det var fryktelig feil.
Jeg liker ikke å tenke på døden. Så derfor holder jeg tanken om å bli organdonor litt på avstand. Men en dag blir jeg nok klar til å ta den avgjørelsen. Men er ikke klar for det akkurat nå.
så enig med deg Eva!
Hei,
over til noe annet.
Går det ann å skifte navn på bloggen, eller har du 2 blogger nå. Litt usikker, husker du skrev. Men husker ikke hva svaret ble.
det går inne an:)