Jeg grøsser over saken som skjedde i mai i Hellas: en mann drepte kona si rett ved siden av babyen deres, men prøvde å få drapet til å se ut som ran og påfølgende drap. Jeg vet ikke hva skjedde der i denne familien, mine greske bekjente sier at dama ikke hadde det bra og ville forlate mannen sin og hente babyen også. Så grekere trodde lenge at det var han som drepte. Var manne voldelig?
På instagram ser de ut som perfekt familie. Han skriver masse fint om sin kone og kaller seg for verdens lykkeligste pappa og mann. Så ei uke før drapet har de vært på ferie i Dubai. Alt virker veldig perfekt.
Dette beviser bare hvor lite man skal stole på sosiale media og at det er lurt å spørre en gang for mye enn en gang for lite. “Har du det EGENTLIG bra?”
Hvorfor må vi fremstå som perfekte og vellykkede til alle døgnets tider? Hvorfor er det fortsatt tabu å skrive om at man ikke har det fint og be om hjelp? Jeg tenker at om en av dem gjorde dette så skulle de kanskje slippe denne tragedie og da skulle ikke babyen stod nå helt uten foreldre.
Stoler dere på sosiale media?
2 kommentarer
For en tragedie..
Selv er jeg noe splittet rundt dette med instagram, og generelt falsk lykke. Jeg er veldig for åpenhet om det som ikke akkurat er rosenrødt og greit. Og da samme om vi snakker om noen sykdom, en diagnose, en frykt man har, noe man har gjort/opplevd, eller noe helt annet. Jeg er for at man skal være åpen og ærlig om ting samme hvor ubehagelige de måtte være eller ikke.
Men samtidig så er jeg også blitt mer og mer en tilhenger av «fake it till you make it». Hvis man tvinger seg selv til å smile og fokusere på positive ting, om så det er aldri så falsk i begynnelsen, så vil hjernen i mange tilfeller til slutt tro på dette selv, og man vil faktisk, i mange situasjoner få det bedre og det uekte vil gradvis bli mer og mer ekte.
Likevel. Her kommer det an på sak. Er man i et forhold hvor motparten slår og det som like ille er eller verre, så må andre handlinger til. Komme seg unna denne overgriperen foreksempel i størst mulig grad.
Så det kommer mye an på sak selvfølgelig. Men i mitt liv som ikke har vært preget av sånne saker, så har jeg kommet veldig langt de senere årene ved å rett og slett starte med en noe falsk holdning ovenfor både meg selv og andre om at livet egentlig er ganske okei.
Helt enig ang det fake it until you make it. Men i dette tilfellet tror jeg det handlet om vold og alvorlige ting, og da er det viktig at det ikke oppleves som skam å dele, komme ut av dette forholdet og melde ifra