På søndagen var meg og min venninne Anastasia på en roadtrip. Jeg ble veldig fristet til å dra til Nesvåg og gå ned til jettergrytene ved havet. Min andre venninne som er veldig flink til å gå turer jevnlig fortalte meg at turen var veldig lett. Så jeg var ikke så bekymret. Men da vi kom frem så jeg ganske raskt at veien ned fra høyfjell var ganske brått og jeg måtte utfordre min høydeskrekk.
Jeg har nemlig høydeskrekk som er så sterk at jeg blir svimmel når jeg står i andre etasje og ser ned. Så det å gå ned den bratte fjellvegen var så skummelt at dette ikke kan beskrives. På et tidspunkt har jeg bare stoppet midt i veien og ikke klarte å gå ned. Jeg stod der og gråt og hylte og visste ikke hva jeg kunne gjøre. Så fikk jeg hjelp fra et koselig par med verdens snilleste hund Rambo om å gå ned. De hjalp meg også å ta bilder da, utrolig snille folk! De sa at de var fra Stavanger så om de tilfeldighvis vil lese dette så bør de vite at jeg er veldig takknemlig.
Etterpå følte jeg skikkelig mestringsfølelse og lykke over at jeg klarte dette. Jeg sa såklart at jeg skal aldri dit igjen, men jeg er sikker på at jeg vil glemme dette og kanskje prøve på nytt. Det er sånn det er når man sliter med noe først, men ikke gir opp, så glemmer man alt slit veldig raskt. Så jeg er veldig glad for at jeg ikke ga opp.
Har dere gjort noe i livet som virket uoverkommelig, men som gikk bra til slutt?
