Jeg ble borte fra bloggen fordi jeg ikke hadde overskudd til noe som helst. Disse ukene var utrolig krevende psykisk og nå endelig fikk jeg tid til å skrive noe og jeg skal prøve å oppdatere bloggen jevnlig.
I dag er det ett år siden besta gikk bort. Jeg forstår fortsatt ikke at hun er ikke her lenger, og tror ikke jeg kommer til å forstå før jeg kan besøke henne på kirkegården. Jeg reiste fra hjemmet til foreldrene mine sommeren 2018 og ga henne en klem og ba henne om å vente på meg, så jeg sitter med følelsen av at hun venter på meg. I natt så jeg henne i drømmen min. Vi var på besøk og hun var glad og lykkelig. Hun hadde på seg hvitt strikket jakke. Mamma sa at Besta hadde virkelig en slik jakke og hun var veldig glad i den.
Nå håper jeg at jeg få se foreldrene mine igjen og de forblir uskadde i alt galskap som skjer i hjemlandet nå.
På jobb gikk det ganske greit. Det viste seg at jeg har supre kollegaer som sendte meg blomster og fant gode ord for meg. Dette var veldig koselig. Også byttet jeg kontor så gleder meg til flytting
Her hjemme fikk vi “rona” på besøk i dag da frøken i huset testet positivt. Dette var litt surrealistisk fordi vi har tatt mange tester i løpet av disse to årene med pandemi og brukte å tulle med hverandre og late som om testene positive. Så jeg trodde ikke på henne med en gang. Det er ganske skummelt så håper vi slipper mye plager.
Hvordan har dere det nå?
6 kommentarer
Greit nok her.. hopper rundt – klem til deg 🥰
klem tilbake
Om en ikke har grunn til å frykte et vanlig ‘3 dagersvirus, har en heller ikke grunn til å frykte Omicron!
‘Kællen’ tilhører altså høyrisikogruppen pga at han har hatt alvorlig hjertesvikt; Altså.. Vi snakker såpass risiko at jeg (jeg presiserer; JEG!) ba ham tenke seg jævlig godt om mht vaksinespm, hvorpå jeg presiserte at han ikke kunne foreta sitt valg med mine premisser lagt til grunn, da forutsetningene våre jo er som natt og dag.. Men han lander allikevel på ikke å ta vaksinen, hvilket har min fulle respekt så lenge det var gbennomtenkt.. Så her har vi altså en høyrisiko som nå har vært igjennom sin COVID. – Og hva skjedde??
2 – 3 dgr med ‘man-flu’, og that’s it!! For mitt vedklmmende, forble jeg, som seg hør og bør, like uanfektet som jeg forble etter eksponeringen av originalversjonen i sin tid.. – Allikevel, vil jeg si jeg var den som kom dårligst ut av Omicrons opphold her i huset, da det er lite som får meg mer grinete enn et mannfolk som bærer seg som om han er nær ved å forgå i det termometeret så vidt bikker over 37,5 grader!.. Jeg mener.. Det var større risiko for at jeg skulle ta kvelden grunnet en adrenalinoverdose enn at den jamrende potetsekken borte på sofaen skulle bukke under av C19 😜
hehe, du er alltid morsomt å lese
Håper koronaen har vært snill med frøkna di, det gjør heldigvis det for de fleste som er smittet med omikron. Selv testet jeg positivt i begynnelsen av mars, og foruten litt snørr og bittelitt feber var jeg delvis stemmeløs noen dager. Det gikk heldigvis langt bedre enn jeg hadde fryktet.
Jeg vet ikke om det er noen trøst for deg, men selv om savnet etter de man er glad i alltid vil være der, så blekner det med tiden og det blir ikke like vondt å tenke på. Håper du får sett dine foreldre snart igjen og besøkt graven til din Babushka, Også andre slektninger, både de som lever og de som har sitt siste hvilested på kirkegården.
takk <3