For noen uker siden fikk jeg vite fra ei venninne på Instagram at det ble vedtatt lovverk om oppfølging fra helsepersonell til kvinner som har opplevd spontanabort. Denne nyheten var den meste fantastiske jeg har hørt den siste tiden!
Fordi at ja, vi trenger oppfølging. Og nei, vi får det ikke.
Jeg er utrolig heldig som hadde god opplevelse med behandling på SUS i forbindelse med spontanabort, men etter jeg ble skrevet ut var jeg overlatt til meg selv. Kanskje fordi at legene tror at spontanabort ikke er en trauma. Men det er det jo!
Etter aborten fikk jeg både fysiske og psykiske bivirkninger. Kroppen gikk i hormonelt sjokk og jeg slet med blødninger og det at kroppen var helt tom for energi. Som sein bivirkning fikk jeg cyste på eggstokken og eggløsningen stoppet helt opp. Men jeg ble aldri sett til av noen leger i etterkant. Jeg måtte bestille time hos fastlegen selv, og jeg fikk tatt blodprøver og henvisning til gynekolog. Med lang kø. Så jeg hadde ikke valg og måtte gå til private leger. Noe jeg gjør fortsatt, fordi at det offentlige tilbudet er utrolig dårlig. Så og si ingenting. Det er visst ikke en menneskerett å ha barn.
Men jeg hadde også psykiske konsekvenser: Jeg gikk rett i fødselsdepresjon, eller noe som lignet den. Jeg husker det godt fra tiden etter jeg fødte Irina. Jeg klarte ikke gjøre noe og bare lå der i senga. Kjæresten hadde ikke valg og han måtte ta hjemmekontor og være hos meg. Han laget mat, ryddet og tok seg av Irina siden jeg var helt redusert. Jeg bare lå i senga og gråt, 24/7. Vi var begge i sorg, eller så og si alle tre. Men vi fikk aldri tilbud om å snakke med noen. Noen som er profesjonelle, ikke bare en mann på gata.
Alt hjelp og støtte jeg fikk var fra andre kvinner på nettet.
Så selv om det ikke er vedtatt enda hvilken oppfølging vi kvinner skal få etter spontanabort, så er det fint at slikt tilbud finnes. Håper det vil inkludere både medisinsk og psykologisk støtte.
0 kommentarer
