Det er sikkert ikke første gangen du hørte dette. Jeg hører dette stadig. Både her i Norge og i fra hjemlandet mitt. Våre mødre klarte dette bedre, de klarte morsrollen tross at det var mye vanskeligere før, og de ikke hadde nødvendige hjelpemidler og fedre som avlastning, og de viste mer omsorg overfor unga da de ikke var så opptatte av karriere.
Alt var bedre før rett og slett!
Men la oss se på ting med edrueligt øye. Hvilke krav ble stilt til barneoppdragelse før i tiden? Da jeg var liten og mamma var på min nåværende alder, var kravene til henne som mor at jeg skulle fått varm mat hver dag, at jeg var ren og hadde rene klær på, og at jeg skulle gjøre lekser etter skole hver dag. Jeg hadde ikke så mange aktiviteter, utenom musikk skole, hvor mamma leverte meg uten bil med lillesøster i vogna på sleip. Da jeg ble åtte ga mamma beskjed om at jeg skulle gå til musikkskolen selv siden jeg ble så stor, og lillesøster hadde det ikke fint av å ligge i vogna og hyle i førti minutt på tur. Så jeg gikk selv. Førti minutt frem og tilsvarende tilbake. Det var mange fotgjengerfelter og trafikkerte veier på vei til musikkskolen. Men ingen tenkte på at dette kunne vært farlig. Det var helt normalt at barna gikk. Så passet jeg lillesøster som var under ett år gammel opp til halve dagen mens foreldrene var borte. Ingen reagerte heller på at en åtteåring var hjemme alene med en baby. Vi løpet rundt i gården med naboungene i helga, og vi kom ikke hjem før det ble kveld. Ingen spurte oss noe, og vi drakk fra søledamm og laget «suppa» av ugress og regnvann. Noe vi spiste, og ingen ringte ambulanse. Og vi hadde ingen hjelm eller knebeskyttere om vi ønsket å prøve rulleskøyter eller syklet rundt. Jeg har aldri lært meg å sykle etter et stygt fall, men ingen krevde dette heller. Hvis jeg var inne og fordypet meg i en god bok, banket naboene på døra og sa til mine foreldre at dette her er ikke sunt. Hun må jo komme ut i frisk luft. Og mamma spraket meg i ræva for at jeg skulle gå ut, og ha gjerne med lillesøster, som jeg hadde ansvar å passe på. En gang falt hun fra husken fordi at jeg lot henne å sitte der og skrike mens jeg lekte gjemsel med andre jenter. Så husker jeg godt at pappa tok meg i øret og førte tilbake til husken og sa at nå må jeg passe på lillesøs fordi at jeg er stor og har faktisk ansvar mens mor ordner hjemme og pappa reparerer bil. Og det var ingen som reagerte på dette, alle skjønte vel at en ellveåring har ansvar for ei på tre når de er ute sammen.
Karriere kravene til mamma var at hun skulle hatt noe jobb ved siden av hjemmesysler. Mamma jobbet mye, og pappa tok en del av ting hjemme. Dette var uvanlig, og de fleste hyllet pappa masse. Det at mamma hadde fast jobb var veldig bra og hun ble omtalt som «karrierekvinnen». Selv om hun jobbet som vanlig farmasøyt på lokal apotek.
Hvilke krav stilles det til meg som mor nå?
At ungen min får mat, rene klær og gjør lekser er en selvfølge og et dråpe i havet som ingen tenker på en gang. I tillegg til dette bør hun delta på forskjellige aktiviteter etter skoletiden. De barna som ikke deltar blir automatisk mistenkeliggjort. Hvorfor deltar dem ikke? Har ikke foreldrene råd? Eller bare ikke gidder de ikke? Så etter skolen kjører jeg ut. Ja, jeg slipper å gå som min mor gjorde, men det skulle jeg aldri hatt sjans til med dette tempoet vi har nå om dagene, og antall aktiviteter som skal rekkes. I helga er det ikke nok å sprade rundt med naboungene. Vi gjør alltid noe. Fordi at vi blir alltid spurt om hva vi skal i helger. Da forventes det at vi drar ut til noe aktiviteter igjen. Eller går i byen på museum og deltar med unger i noe utviklings aktiviteter. Det er ikke nok at hun gjør leksene etter skolen. Hun bør ha gode karakterer i alle fag og gjerne drive med ekstra opplæring på fritiden. pluss at hun skal gjerne prestere i en idrett. For det er så viktig for utvikling. Fra meg forventes det støtte, støtte, aller støtte, enorm energi til alle døgnets tider, og gode råd. For har jeg ikke godt med penger er jeg ikke så vellykket som mor. Det blir feil å gi unga ansvar for små søsken, fordi at de må ha egen tid for å slappe av. Det skal ikke mor ha, fordi at mor er voksen. Og skulle bare mangle at mor mestrer alle ungene sine helt selv, eller med hjelp av far (for det stilles skyhøye krav til fedre også sammenlignet det pappaen min hadde). Men nei, mor må ha støtte og ressurser nok til alle. Om faren prioriterer bil i helgene istedenfor å leke med begge ungene sine i hagen, da er han dårlig far.
Karrierekvinnen nå er ikke ei som jobber ved siden av huset. Nei. Det er ei som gjør en skikkelig karriere og balanserer mellom hus som skal se ut som et bilde fra instagram, og ei super vellykkede driver med prosjekter som krever at hun sitter på kontoret seint på kvelden og tar litt ekstra i helgene, eller fikser en del som hjemmekontor. De damene som velger å gå fullt for hus og unga blir sett på som «de der stakkars som ikke klarer noe bedre i samfunnet».
Ja, vi har alle mulige hjelpemidler, og raske biler og bleier som ikke trenger å vaskes.
Vi har ferdiglagde middager og smarte hus. Men har vi det lettere enn våre mødre hadde det?
Hva synes dere?
2 kommentarer
Vi hadde litt forskjellig oppvekst ser jeg, men også noe likt. Og jeg tror vi har det like vanskelig eller lett. Fordi utfordringene er jo anderledes nå enn den gang vi var små. Det er tøffere tider og andre farer for ungene nå enn den gang. Verden er i endring. Og sånn er det bare 🙂
Helt enig