VERDENS RARESTE 17.MAI

bunad
Denne 17.mai skulle blitt feiret med stort tog her på Klepp siden Irina går ut av barneskolen. Jeg skulle bake kaker og lage pynt. Så skulle jeg se jenta mi danse i toget i byen.
Meg og kjæresten skulle feire sammen og glede oss for å se hverandre i våre nye fine bunader. Jeg skulle blitt 12 uker på vei denne uken, noe jeg så frem til siden uke 12 ansees som trygg og da kunne jeg dele nyhet med familien og venner. Og været, ja været skulle vært perfekt i dag. Såklart. Sol og passe varmt. Jeg skulle gått i toget, viftet med flagget og nyte det at jeg endelig har familie, noe jeg ønsker meg over alt i verden.
Men slik ble det ikke. Ingen tog, ingen baby, ingen kjæreste eller familie.
Den er mest surrealistiske 17.mai i hele mitt liv. Samtidig er det en veldig spesiell 17.mai. For jeg lærte en stor ting – livet er uforutsigbart. Derfor er det uhyre viktig å ta en dag om gangen. Pust. Vi er her. Meg og Irina, og bestisen. Jeg er takknemlig for at vi er her. Vi lever. Vi er friske. Vi bor i verdens fineste land. Det kommer 17.mai neste år, og hvem vet kanskje den blir og annerledes. Med et pluss tegn.
signatur
6 kommentarer
    1. Livet er ikke forutsigbart, verken på godt eller vondt. Og godt er det. Noen ganger må man bare hoppe i det og håpe det går bra. Om man ikke lander støtt, men ramler omkull i forsøket, så har man tatt sjangsen. Og det er viktig. Ellers står en på stede hvil i livet. Fortsett å hoppe i det Lena, neste gang går det sikkert bra. Det håper jeg ig det tror jeg. Sterke jenter kommer alltid tilbake enda litt sterkere etter et fall i livet. Varm klem ❤

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg