Nå er det fredagen og jeg er klar for å konkludere over uken som gikk. Den var full av frustrasjoner. Først rot med bloggen som fortsatt ikke er avklart, så skuffelse hos legen pluss masse regninger som kom i posten, misforståelse og dårlig form.
Med andre ord, uken kunne vært bedre!
Men nå går jeg inn i helg og lover dere at jeg skal kose meg big time. Med håp om at neste uke blir bare diggi digg.
Hvordan har deres uke vært?
——————————
–LenaLykke
Foto: RÅ Foto
Nå er nyheten ute og jeg kan presentere artikkelen som er skrevet av den flinke journalist Marte med bilder fra bestisen min. Det å komme ut i offentligheten og inrømme at jeg har angst var ikke så enkelt som mange vil tro, og det var en godt overveid avgjørelse.
Fordi at der ute sitter det mange i lignende situasjon som ikke tørr å vise sitt ansikt en gang. Det er også flere som sliter med å miste kontroll over kroppen sin når de først får angstanfall. Det er snakk om flere hundre folk som har livet sitt hemmet på grunn av angsten sin. Eller nei, de har livet sitt hemmet på grunn av at det å ha angst og det å tisse på seg som følge av angst er fortsatt tabu, i et moderne progressivt samfunn i 2019.
Så jeg tenkte at angsten trenger et ansikt, og det er greit om det blir mitt ansikt. Jeg er klar for at jeg får kritikk for dette, men jeg står for mine valg.
Skal dere lese artikkelen?
—————————
–LenaLykke
Foto:RÅ Foto for KK
Det blåser hardt ute og jeg fryser big time. Så skuffende og jeg tror sommeren vil ikke være som i fjor. Vi var skikkelig bortskjemte i 2018 så fallhøyden er stor.
Uansett er planene mine for juni klare. Så vi får se om dette vil la seg å gjennomføre.
Her er min liste:
– Være med på dragefestival på stranda og lage egen drage!
– Lage fin blomsterkrans
– Ta en fotoshoot ved innsjø
– Være med på en bloggerfest
– Gå på en romantiske date
– Lage flotte øredobber
– Gå på en fjelltur
– Besøke spa
– Ferdigstille minimum en artikkel
– Spise is på kaia
Hva er deres planer i juni?
——————————–
–LenaLykke
Foto: RÅ Foto
I dag leser jeg om Mette som fikk kommentarer på at hun kan ikke ha noen hobbyer siden hun blogger hele tiden. Jeg har også fått masse slike kommentarer. De mest vanlige er at jeg ikke har noen liv siden jeg sitter og blogger så og si hele tiden.
Ja jeg blogger mye. Opp til 2-3 timer hver dag. Men det å blogge er hobbyen min, og min medisin og også litt av det sosiale siden jeg kommuniserer med andre via bloggen min.
Det ble slik at jeg kommuniserer mye med andre via sosiale media. Da datteren min var liten klarte jeg ikke å komme meg ut så mye, og derfor det å chatte med andre via data var en befrielse. Jeg følte meg ikke låst hjemme, men sosial og utadvent. Siden har jeg likt sosiale media en hel del og ble vant å finne venner der. Det passer meg bra nå også med tanke på min angst.
Allikevel det å si at jeg ikke har noe sosialt liv er helt feil. For jeg har et bra sosialt liv. Det er spørs hvordan man beskriver vellykket sosialt liv. Dra på byen hver helg eller ha gode venner en kan stole på. Det ble slik at de fleste av mine venner ikke blogger og det er naturlig at jeg begynte å trekke meg mot dem som blogger, tar bilder eller skriver. Så akkurat nå omgås jeg mye med bestisen min som elsker å ta bilder til prosjektene mine, og min gode venninne Natalia som støtter meg i alt og ofte diskuterer min blogg og bloggtema uten å bli helt koko og irritert. Ellers har jeg gode venninner jeg kan treffe for noe gøy eller jentekos. Dette får holde. Jeg omgås hundrevis av mennesker daglig i sosiale media og på jobb så dette er ganske mye og det er naturlig at jeg vil ha ro og fred hjemme.
Jeg elsker å lage smykker og mote også, så det er mine hobbyer som gir meg ro og avslapning.
Synes dere også at bloggere har lite sosialt liv? Hva med dere om dere blogger?
————————————————-
–LenaLykke
Foto: RÅ Foto
Jeg leser på instagram i dag at det var en blogger som delte nylig at hun opplevde at hennes “instagram venninne” faket på seg kreft for å få oppmerksomhet. Hun brukte masse tid og energi på å støtte vedkommende og gi av seg selv. Så ble “kreften” kurert på to uker. Flere skrev i kommentarfeltet at de opplevde at folk faker på seg sykdommer og lidelser for å få oppmerksomhet og empati.
Her sitter jeg mildt sagt sjokkert. Er det altså mulig?!
Det å være syk er det grusomste som kan skje meg, og det med kreft er mitt livs største frykt. Jeg fatter ikke at noen kan bare finne på dette!
Jeg er også overbevist om at hjernen vår kan gi signaler til kroppen dersom vi går i tankekjør og rollen som “alvorlig syk” så kan man føle seg virkelig syk. Slik anti-placebo effekt.
Uansett tenker jeg at vi skal være ytterst forsiktige med å påstå at noen faker sykdommen sin. Jeg for min del vil alltid hjelpe folk. Uansett om de faker eller ikke. Jeg prøver å se det beste i alle med mindre det motsatte er bevisst. Så seriøst folkens, ikke fake og ikke døm de som faker. De trenger definitivt hjelp de også!
Har dere vært borti noen som faker sykdom på seg? Jeg har heldigvis ikke slike folk i vennekretsen min!
————————————
–LenaLykke
Foto: RÅ Foto
God morgen. Det er så deilig med en liten break pause midt i uken. For meg er det starten på en lang helg. Da jeg har fri imorgen.
For dem som lurer på hvorfor det ikke enda kommet nytt konsept på bloggen min så svarer jeg at jeg fortsatt venter på avgjørelsen fra blogg.no. De tar seg fri i dag og kanskje jeg får ikke svar før i neste uke. Uansett, nytt konsept blir det, selv om jeg ikke får bytte navnet.
Det blir ikke lenger en lykkeblogg. Enkelt og greit.
Her ligger jeg og skriver i senga, og jeg startet med spørsmålsrunde på Insta, så vær så god, send meg spørsmål der eller her, eller på Face. Jeg svarer i løpet av dagen og kjører flere spørsmål iløpet av helga. Hiv deg på!
————————————–
–LenaLykke
Foto: RÅ Foto
En gang da jeg var ung og hjernevasket av patriarkalsk samfunn, hadde jeg besøk av en flott voksen dame. Vi satt og drakk te og jeg nevnte ei jente som var felles bekjent, da sa jeg at hun fløy på byen hver kveld og oppførte seg som en hore. Damen påpekte at ingen kvinne bør kalles slik. Det tok meg flere år for å skjønne dette.
Jeg var så naiv at jeg trodde at ingen i det norske samfunnet ville våge å bruke slike ord i offentligheten. Jeg tok feil. Fordi at det er hyppig brukt ord i sosiale media. Som regel brukes det mot unge kvinner, gjerne av lugubne mannfolk eller middelaldrende damer.
Så idet jeg kom meg ut i offentligheten og snakket åpent om at ja, jeg har sex i et forhold og jeg mener at dette er viktig Så tenkte jeg at ok, jeg er for gammel for å bli kalt for hore. For et sted må jo grensa gå. Når man er nært alderen 40, så burde det ikke bli brukt slike ord i det hele tatt. Sånt tenkte jeg, Jeg tok feil igjen. For jeg ble kalt det.
Hva skal skje mon tro om jeg blir 50 og fortsetter å blogge og delta i TV-program og snakke åpent om at jeg har sex og ja jeg er singel og dater, noe som betyr at jeg faktisk har sex. Hva om jeg velger ungdommelige klær da? Blir jeg fortsatt kalt for hore? Det er vel sannsynlig at jeg blir nok det.
Så kjære vene, dette ordet må vekk fra våre ordbruk, Rett og slett, Ingen kvinner uansett alder, klær og seksuelle vaner bør bli kalt slik!
———————————————————
–LenaLykke
Foto: RÅ Foto
Nå leser jeg i Nettavisen om grotesk handling som skjedde med barnet til politiker: ungen ble fysisk angrepet på grunn av morens posisjon i bompengersaken. La oss gjøre det klart- jeg er IKKE for bompenger. Jeg mener at sålenge vi har en helt ræva offentlig transport på minimum 70% steder i Norge så kan vi ikke ha bom. Jeg har vært uten bil i 13 år og bodde i gokk. Dette var de verste årene i mitt liv. Men om dette kan jeg skrive i annen post. Tilbake til saken.
Altså, mora er politiker og har sitt syn i bompengesaken, og så opplever hun at barnet ble fysisk angrepet pga ting som ikke har noe med selve barnet å gjøre!
Det er ikke uvanlige ting å skje, selv om dette høres grusomt ut. Min datter var veldig bekymret for mulig mobbing på grunn av det at jeg deltok i tv program og blogger åpent om flere ting. Jeg leste selv flere ganger at folk påpeker at bloggere sine barn blir mobbet, og det skulle bare mangle siden foreldrene utleverer dem. Så voksne folk sitter der og helt seriøst mener at barna fortjener å få pepper og en helt j****g hverdag på grunn av avgjørelser og standpunkter som foreldrene utviser offentlig. Are you kidding me?!
Hva slags samfunn vi er da?
Jeg har sagt det før og sier dette nå- mobbingen starter ikke i skolegården. Den starter hjemme ved middagsbordet hvor vi voksne sitter og mobber hverandre og sier hvor umulig hun nabokona er, hvor dum er hun mammablogger eller hvor ond heks er hu sjefen eller politikern er.
Hvor lenge skal dette pågå og skjønner ikke vi voksne at vi skader barna våre ved å la dem observere og delta i slik negativ og hatefull bullshit? Jeg var med i bomgruppa, men måtte slutte der pga stadig aggressjon og angrep fra enkelte folk. Går det ikke an å forhandle saklig?
Med andre ord- ønsker du at barna dine vokser opp med riktige verdier og blir gode medmennesker som klarer å føre saklig diskusjon om uenigheter så slutt å mobbe andre voksne i barnas påsyn. Ferdig med saken!
—————————-
–LenaLykke
Foto: RÅ Foto
Altså, jeg sitter her og kokkelurer om balkongen min som absolutt ikke er klar for sommeren. Jeg gidder ikke kjøpe friske planter siden jeg ikke gidder å ta livet av dem. I tillegg har vi “flueproblemer” ifølge min datter, siden det kommer bier og fluer til balkongen vår og videre til rommet til Irina som er drittredd for insekter. Om det blir masse friske planter så blir det som følge masse bier og veps og andre flygende vesener. Dette frister lite.
What to do?
Jeg kjøpte to planter og sitter her, drikker te og tenker på hva jeg burde pynte balkongen min med.
Noen tips?
—————————————–
–LenaLykke
Foto: RÅ Foto
Dagen idag er ganske rar fordi at på den ene side opplever jeg at jeg er ganske deppa og giddeløs og har lyst bare å gå tilbake i senga. Men på den andre siden er hodet mitt fult av kreative ideer og håp og ønske om å dele det med andre. Så her sitter jeg og venter på avgjørelsen om bloggen min.
Det er desidert det verste som finnes i denne verden for min del: Å vente og ikke vite hva som skjer. Jeg har konsentrasjonsvansker, noe jeg sjeldent deler her på bloggen, så det å ikke ha noen planer stresser meg mer enn det å ha mange planer.
Jeg ser at det kan være ganske stressende ikke bare for min del. Stadig møter jeg folk som synes det å ikke vite hva som skjer i nærmeste fremtid er stress. Hvorfor er det slik? Kanskje fordi at vi er så vante til struktur i hverdagen og det å ha planer gir livet mening?
Med andre ord har jeg hevet i meg en helt pakke med den berømte “Dritidet” og skal komme igang med artikkel skriving. Ny blogg eller ei!
Sorry for at jeg har vært så usosial siden søndagen, det kommer seg opp sikkert.
——————————————————————————–
–LenaLykke
Foto: RÅ Foto
