Ja, jeg har flere ganger skrevet skikkelig provoserende artikler. Men herregud, helt ærlig jeg er utrolig stolt over at jeg ikke er med på det dramaet der!
Det ble så mange slike godnatt sanger som du ikke hadde tid til og andre ting som du aldri rakk å gjøre sammen med sønnen din de siste syv årene. Du tenkte at det gjør ingenting. Du trenger jo tid til deg selv. Ja, mamma må jo ha tid til alt! Men døgnet har bare tyvefire timer og du håper alltid å få sove ihvertfall seks timer da.
Husk at det å være mamma ikke alltid betyr å bære barnet i magen sin, men ofte betyr det å bære barnet i hjerte. Gi nærhet, varme og masse kjærlighet. Mest kjente Mamma Mor Therese har aldri født barn selv. Men om hun var Mor med stor M? Uten tvil!
Jeg husker det som i går, da jeg var ganske liten, kanskje noe rundt fem år. Da undret jeg over en ting, som var ganske vanskelig å forstå. Det var nemlig hvorfor mamma aldri sover. Mamma var våken da jeg våknet, og frokosten stod på bordet. Akkurat det jeg ønsket meg. Husker ikke helt hva det var. Husker bare at jeg slet med matlysten og mamma måtte lage forskjellige frokoster. Men den smakte godt hver gang. Mamma er veldig god på det å lage mat. For hun er en mamma vet du.
Når jeg har lagt meg om kveldene, så satt mamma på senga mi. Hun sang eller leste ei bok. Og når jeg åpnet øynene et sekund, så var hun der. Nei, mamma sov aldri.
Da jeg var fem hørte jeg en historie om en skummel heks, og var helt sikker på at hun bodde bak skapet på soverommet mitt. Midt på natta våknet jeg og hørte på mitt bankende hjerte og så den utrolige skumle heksen som gjemte seg der i mørket. Da ropte jeg på mamma. Og gjett, ? hun sov ikke. Hun kom til senga mi og snakket med meg, og tok meg i handa og gikk med meg til skapet. Jeg husker at det var veldig skummelt å gå heksa i møte, men mamma var jo der. Nei, hun sov ikke, hun holdte meg i handa og jeg følte meg uovervinnelig. Fremme ved skapet, fikk først mamma, og så jeg selv, kjenne på «heksen». Som bare var pappa sin skjorte. Og da kunne jeg le, og mamma lo sammen med meg. Hun sov heller ikke da, bare klemte rundt meg og sang litt. Helt til jeg sovnet.
Jeg var mye syk på mellomtrinnet. Det var hyppige bronkitter som innhentet meg hver høst og vinter. Midt på natta våknet jeg ofte av feber og hoste, og bare ønsket meg en varm tyttebærsaft. Mamma sov jo aldri. Hun var der og fikset også det. Dette skjønte jeg ikke. Slik jeg ikke skjønte flere ting. Hvorfor ville mamma aldri ha det ekstra kakestykket? Hun sa bare at hun var lei av kake, og at jeg og lillesøster skulle ta det. Skjønner ikke at noen ikke liker kake. Hvorfor låste mamma aldri døra på badet? Akkurat dette syntes jeg var veldig rart og en smule irriterende. Vil hun ikke ha noe privatliv?
Da jeg ble student og gikk ut med venner, for så å komme hjem midt på natta, oppdaget jeg at mamma heller ikke da sov. Hun likte ikke å sove, rett og slett. Hun satt på kjøkkenet, drakk te og kikket i vinduet. Da jeg kom til huset så jeg lyset i vinduet og visste at der sitter mamma og venter på meg. Og den følelsen kunne ikke sammenlignes med noe som helst i verden.
Ja, det var åpenbart at mamma ikke likte å sove. Hvorfor? Dette var et stort spørsmål for meg i hele tjuefem år, inntil jeg en solfylt vintermorgen ble mamma selv.
Jeg husker hvor mye jeg var utmattet etter to døgn med fødsel, og når smertene slapp taket, var alt jeg drømte om å få sove. Nydusjet og fredfylt la jeg meg i senga og slappet totalt av. Til jeg hørte noen lyder fra den lille vogna som stod ved min seng. Jeg kjente momentant at søvnen forduftet, og en ny og rar følelse traff meg i brystet. En slags blanding av glede, kjærlighet og fryd med en liten smule av uro. Jeg hadde ikke lyst til å sove. Og det var ikke noe rart i det, for nå var jeg jo mamma selv. Og jeg ville våke over mitt barn. Noe jeg har gjort siden.
En mørk høstnatt fant jeg telefonen min, og kvalt av tårer måtte jeg ringe. Jeg tenkte ikke på at klokka var tre midt på natta, for jeg visste innerst inne at der, i et annet land, lyser det et vindu og mamma sitter der. Hun sover ikke. For mammaer liker ikke å sove. Jeg visste at jeg kunne ringe henne når som helst. Og det kan vi alltid gjøre. Ringe dit. Mens vinduet lyser. Og mamma er der.
Ring mamma mens du kan?
Jeg tar opp et litt tøft tema i dag. Men føler det er viktig å snakke om dette. For dette er noe både meg og mine venner har opplevd, samt at det er noe jeg nok aldri kommer til å forstå. I går snakket jeg med min venn på messenger, og han sa noe helt magisk.
Om kjærlighet. Noe som fikk meg til å tenke og skrive dette innlegget.
Altså to mennesker møter hverandre og mener at de traff stor kjærlighet. Alt er vel og fantastisk, men allikevel er det halvhjertet. Hvordan da?
Når hun drømmer om familie og barn, og han ønsker å «vente og se». Da er det halvhjertet. Ser du at du ikke kan gi partneren din det hen fortjener da bør du pakke tingene dine og pelle deg vekk. Helt seriøst! Det er halvhjertet og pysete å fortsette å nyte partneren din sitt nærvær om du ikke klarer å gi hen det hen vil. Det må være ok for hen å være i forhold med deg. Vær en mann/kvinne da og dra din vei. Gi mulighet noen andre som passer bedre enn deg å finne partneren din og gjøre hen lykkelig.
Når de to er sammen i evigheter, men ikke tørr å gifte seg på ordentlig. Ja, jeg vet det er vanlig for Norge. Men for meg er det halvhjertet. Er du sikker på at det er noe du vil ha- put a ring on it. Ikke vær en pyse. Ingenting vil endre seg. Bare dere vil vite at dere har hverandre og dere er skikkelig sammen. Jeg vokst opp med gifte foreldre. Det er en fryd for barnet å vite at foreldrene er ordentlig sammen.
Når han møter henne mens han har kona og barn. Han sier det var kjærlighet ved første blikk. Han sier at han mistet hodet. Men er det halvhjertet? Yes. Skill deg først om du møtte ekte kjærlighet, vær ærlig mot begge- både kona og hun kjæresten. Så kan du bygge noe nytt.
Når de bor i forskjellige land og sees hver måned. Kjærligheten er stor, men ingen av dem tar steget. Årene går og de virker til å være fornøyde med forholdet. Allikevel er dette halvhjertet. Hvorfor ikke flytte sammen og nyte resten av livet med ordentlig familie og forhold?
Nei du, vil si dere, du vet jo ingenting om disse folk og situasjoner. Hvordan kan du dømme om dette er halvhjertet? Nei, det kan jeg ikke si. Jeg dømmer heller ikke. Det er bare noe jeg ikke forstår. Livet er så kort og kjærligheten treffer man så sjeldent. Hvorfor ikke gå i dette med åpent sinn og helhjertet?
Hjernen vår ser ikke forskjell på ekte og digitalt. Dette forklarer så mange forelskelser over internett. Noen av dem ender opp i svindel. Dette forklarer også hvorfor så mange folk tror at jeg er akkurat slik i livet som på bloggen min. Altså sexy, dristig og stor i kjeften.
Folkens, jeg er ikke bloggen min. Det har jeg sagt tusen ganger. Ja, jeg er en av norges ærligste bloggere. Men bloggen er en ting, privatlivet er annen ting. Jeg er en omsorgsfull mor, kjærlig kjæreste, raus og varm venninne, og si hva du vil, men jeg er sykt sårbar.
Bak alle mine masker hvor jeg spiller tøff, der finnes det en myk og sårbar person. Som også har hjerte og ikke tåler så mye smerte og dritt. Tenk derfor litt neste gang før du slenger noen kommentar. Jeg kjenner smerte. På lik linje som deg. Og jeg gråter mer om nettene enn du kanskje tror jeg gjør. Uansett hvor vellykket og smilende jeg ser ut på bloggen. PS. Tror det gjelder mange av oss. Vær snill og ikke tenk at bloggen representerer hele mennesket.
Derfor er dette ganske sårt at vi nærmest er tvunget å feire dagen i dag liksom i skjul. Har ikke disse fantastiske mennesker som representerer Norge på det beste rett å feire dagen som skikkelig nasjonaldag? Må vi i det hele tatt skille samisk nasjonaldag fra Norges nasjonaldagen? Hvor lang tid skal det gå før at vi får feire dagen skikkelig? Med fri på denne dagen?