Denne lørdagen var en av mange dager som egentlig var fin. Jeg sov så lenge jeg ville, jeg fikk sove om natta (takk til folk som lager medisiner), og jeg hadde en dag uten konstante tanker om elendighet, lidelse og brutale realiteten.
Først spiste jeg god frokost. Det er “pannekake uke” som tradisjon i hjemlandet denne uken, så jeg har laget pannekaker. Jeg har ikke sett familien min snart i 4 år, så jeg måtte gjøre noe som minner meg om barndommen. Så fikk jeg en koselig samtale med mamma. Jeg er glad for at vi fortsatt kan holde kontakt. Jeg vet ikke om det blir så enkelt i nærmeste fremtid.
Pannekake frokost
Været var fint så det ble en liten tur ut, og jeg frisket opp hårfarge hos frisøren
Caffe Latte decaf er min favoritt <3
Om kvelden dro jeg ut for å møte nye venner. Det var veldig deilig å sitte og snakke med folk som ikke spurte meg noe om hjemlandet, mine politiske syn og andre ting som jeg ikke ønsker å diskutere. Dette var befriende og god mat ble det også.
fin mat er aldri feil
helgens antrekk
Jeg håper dere hadde en fin helg. Hvilke tre positive ting kan dere nevne fra helga som har vært?
Disse dagene har jeg vært i en helt deppa tilstand, jeg begynner å frykte at dette ikke vil gå bra. Jeg kjenner at de to siste årene tok skikkelig knekken på meg. Først pandemi, så to dødsfall i familien, spontanabort, og nå kaos i Europa som blåser seg opp. Jeg er redd for alt: vaksine, korona, koronapass, segregering i det norske samfunnet, folkeopprør, dårlig økonomi i landet, strømpriser og prisøkning på alt slik at man må vende på hver krone. Jeg er redd for familien min i hjemlandet, jeg er redd for å bli kasta ut av landet som jeg har kjærlighet for og som jeg har bodd i snart 20 år i, og jeg er veldig redd for at jeg må beklage i de nærmeste årene.
Siden jeg kom til Norge i 2004 beklager jeg nesten konstant. Jeg beklager for at jeg ble født i Russland. Jeg beklager for mitt etternavn som ikke høres norsk ut (som er faktisk pappa sitt og er ukrainsk) og som jeg måtte gi avkall på. Jeg beklager for at jeg ikke ser norsk ut (derfor ga jeg avkall på min naturlige hårfarge og klesstil som jeg likte så godt). Jeg beklager for at jeg snakker med aksent og må forklare hver gang hvor jeg er fra. Jeg beklager for alt mitt hjemland foretar seg. Nå føler jeg at jeg forventes altså å beklage igjen. Meg som har aldri slått og skadet noen, som har aldri holdt våpen, som har aldri startet noe politiske krangler, som har aldri vært politisk aktiv. Jeg får stadig direkte og indirekte beskjed om å velge klar posisjon i denne situasjon og si ifra min mening.
Akkurat nå står jeg skviset mellom alle land: med min ukrainske far, russisk pass og hjerte for Norge hvor jeg har bodd nå storparten av mitt liv. Denne posisjonen min gjør at UANSETT hva jeg sier eller gjør nå kan vurderes som FEIL av noen av partene. I tillegg vet jeg veldig lite for å uttale meg om noe. Derfor valgte jeg helt nøytral posisjon. Jeg postet en del ting før hele dette marerittet startet og første dagene, men lærte veldig raskt at man må holde tunga i munn fordi at man kan få sinte folk etter seg på alle kanter. Også som sagt forstår jeg ganske lite og det å lese media gjør meg bare enda mer redd.
Derfor kommer jeg til å skrive om nøytrale tema. Jeg måtte blokke flere folk i min omkrets i det siste fordi jeg orket ikke å høre om voldm død, lidelser, politikk og konflikten. Jeg er psykisk syk og holder på å drukne. Rett og slett. Mest av alt skulle jeg ønske at folk så MEG. Ikke min nasjonalitet, hudfarge eller mentalitet. Jeg er et menneske først og fremst.
Jeg er redd og jeg er lei av å beklage. Jeg føler jeg har ingenting å beklage for. Jeg har aldri skadet noen i mitt liv.
Denne situasjonen preger oss alle. Vær snille med hverandre og stay strong.
