“Du er så heldig som har stort barn!” Sa min venninne nylig.
Du kan dra ut uten å tenke barnevakt og det at du må stå opp kl6 dagen etter. Du kan kose deg på date uten å leie inn barnevakt. Og best av alt du har masse tid for deg selv! Jeg ønsker det samme og gleder meg til mine små blir større! Jeg kikket på henne med muntert blikk som skjulte et vondt stikk i hjertet. Det er mye jeg kunne gi vekk av min egentid for å føle meg så priviligert som henne og holde min sovende baby til brystet istedenfor å være på dansegolvet midt på natta. Men slik ble det ikke.
Jeg kan kose meg ute så mye jeg vil nå. Drikke vin. Treffe nye folk. Det blir aldri noen baby til høsten. Utrolig at noen misunner meg dette.
Samtidig husker jeg godt at jeg også tenkte slik da Irina var liten og bare for et par år siden når hun var hyppig syk. Heldige dem som har store barn! Om jeg visste hvor mye jeg kommer til å savne småbarns tiden skulle jeg aldri tenkt slik.
Påsken i år var desidert den kjedeligste. Det var corona og ingen hytte, ingen tur. Jeg var gravid og syk og lå kvalm for det meste. Jeg kranglet og en del med kjæresten og jeg tenkte hvor bra jeg hadde det som singel. Nå skjønner jeg at den Påske var den lykkeligste i hele mitt liv.
Jeg hadde en liten familie, kjærlighet og baby i magen som ble skapt i ekte kjærlighet. Vi tullet mye og lo og spilte Monopol alle sammen: meg, kjæresten og Irina. Vi dro på påskeegg jakt og korte turer. Vi laget mat og så på gode filmer. Noe som endet seg så brått og noe vi ikke satte pris på. Jeg vet ikke om jeg lærer å sette pris på det jeg har noen gang, men det er mitt største mål til resten av året. Hva er ditt?
