HIMMELEN HAR FÅTT EN NY STJERNE…

Besta klarte mye i livet: først kreft i skjoldbruskkjertelen i alderen av førti da legene sa til henne at hun har noen måneder igjen å leve. Men hun levde 44 år til. Fordi at hun var kul og kunne vise langfingeren til døden, livet og sykdom. Så to hjerneslag som fikk henne blind på ett øye og med langsom tale, men hun snakket med meg i telefon på Nyttårsaften og klarte seg fint. Hun var en kriger. Hun kom og passet Irina for meg i alderen av 75. Alene, til Norge. Så tøff var hun.

Hun sa alltid til meg “Ikke ligg i senga om morgenen, selv om du er drittdårlig. Reis deg opp, stell deg og gå ut. Uansett. Blir du liggende igjen, blir det et steg mot slutten”. Selv ble hun liggende igjen, fordi at hun hadde fått nok. Hun klarte utrolig mye. Dumme covid var dråpen.

Jeg kunne ikke reise, for jeg har familie her å verne om og meg selv. Besta skulle ikke likt dette, og jeg skulle ikke rekke begravelsen uansett. Det var kun min familie i begravelsen. Ingen andre kunne komme pga dumme covid, igjen. Det var dumt. Besta elsket folk, og folk elsket henne. Hele bygda kunne ønsket å si farvel til henne. Men det ble stille og rolig istedenfor. Dette gjør også litt ekstra vondt. Hun var veldig sosial.

Jeg kunne aldri tenkt da jeg sa hadet til besta og besten sommeren 2018 at det var den siste gangen jeg så dem begge. Jeg angrer fælt på at jeg ikke reiste ned igjen sommeren 2019. Det burde jeg ha gjort. Vi skulle reise sommeren etter. Slik ble det ikke.