Jeg tenkte å skrive litt om temaet siden det stadig dukker opp ett spørsmål til meg. Gang på gang, og spørmålet lyder slik.
– Du ønsker deg barn, dette går definitvt ikke. Hvorfor adopterer du ikke?
Jeg må fortelle ærlig at slike spørsmål gjør meg litt lei meg og frustrert, derfor tenkte jeg å skrive et svar til alle som lurer.
Nei, jeg vil ikke adoptere. Denne tanken har aldri streifet meg i hele mitt liv, og den gjør det ikke nå heller.
Adopsjonsprosess er langsom, krevende og veldig kostbar. Man bærer frem barnet, men istedenfor magen bruker man hjertet sitt. Da bør man ha skikkelig stort hjerte. Noe jeg mener jeg ikke har. Ikke i stor nok grad.
Så ønsker jeg gjerne mitt biologiske barn. Gjerne med mannen jeg elsker. Dette kunne vært ideelt. Dersom dette ikke går så vil jeg nok kose meg med det barnet jeg har. Eller finne andre alternativer som gir meg mulighet å oppleve graviditet på nytt. Det er magisk kunne kjenne liv i magen og føle at du er mamma allerede før barnet er født.
Jeg vet at det kan skje forskjellige ting som kan ta fra meg denne muligheten også, og derfor sier ikke at jeg vil ALDRI adoptere. Men her og nå tenker jeg ikke på dette og ser ikke på dette som noe alternativ.
Kunne dere adoptere ett barn?
6 kommentarer
I praksis er det så å si umulig å adoptere som enslig. Per dags dato er det flere par som ønsker å adoptere enn det fins barn som er frigitt for adopsjon.
https://www.bt.no/btmeninger/kronikk/i/6BWpO/hvorfor-velger-du-ikke-aa-adoptere
Men ja, så lenge det fremdeles var lov for enslige å adoptere fra Kina, var det min store plan B, men det er dessverre ikke lenger mulig. Men jeg har alltid ønsket meg et spedbarn. Både fordi jeg nødig vil gå glipp av den tiden, men også fordi jeg ikke har ansett meg selv som skikket til å ta meg av et eldre, traumatisert barn.
enig der. Jeg vil bære frem barnet selv. helst det
Jeg adopterte sammen med min ex mann 2 babier fra Sør Korea. Dette var på 90 tallet. Barna var 9 mnd og 4 mnd da de kom til oss. Ikke nyfødt men fortsatt babier. Angrer ikke et sekund og hadde gjort det samme igjen. Er faktisk glad jeg slapp å føde selv, etter å ha lest og hørt alle “skrekkhistorier” om graviditet og fødsler.
Jeg skulle mer enn gjerne tatt imot en baby fra Sør-Korea om det hadde vært mulig <3 Og nei, jeg har heller aldri sett på graviditet og fødsel som et mål i seg selv – det er bare noe jeg må igjennom for å oppnå babydrømmen.
Som det sies, er det så godt som umulig å adoptere som enslig. Og i tillegg er det som du vet en langvarig affære, kostbart og man blir sjekka på alle kanter og bauer. Jeg respekter ditt valg om at adopsjon ikke er aktuelt for deg, ihverfall ikke nå, selv alle disse hindringene ikke var til stede. Men jeg er 100% sikker på at du hadde elsket et adoptert barn minst like mye som et biologisk og jeg er også 100% sikker på at du hadde blitt like bra mamma til et adoptert barn som du er til Irina. Tenk på alle tøffe dager du og Irina har vært gjennom, du er god å takle tøffe dager, uansett hva det er, så ikke undervurder deg selv. Et biologisk barn kan ha ymse helseproblemer, kolikk osv og det takler de aller fleste mammaer på en fin måte, selv om man kan svime av pga trøtthet, har hodepine pga timevis med barnegråt. Men vi står han av, som vi sier i Nord Norge. Og du vil klare hva det skal være når du elsker ditt barn. Uansett hvordan det ble unnfanget og hvordan det kom til verden.
Ja det tror jeg om jeg valgte det