Gang på gang overraskes jeg over lite forståelse når det gjelder psykiske og kroniske sykdommer. Det er faktisk stor prosent av norske befolkning som har en eller annen form for psykisk sykdom. Jeg er en av dem som strever psykisk og gang på gang blir jeg veldig overrasket over manglende forståelse og kunnskap om dette.
Hvorfor er dette slik?
Er det glipp i undervisningen? Eller kanskje noe helsevesenet burde ta seg av? Hvorfor er det så lite god informasjon der ute og hvorfor viser vi mennesker så lite forståelse og empati for noe som ikke gjelder oss selv direkte?
Løsningen på dette kan være åpenhet hos dem som strever, også normalisering av psykiske vansker på lik linje med fysiske vansker. Ellers så blir jeg veldig oppgitt når jeg får beskjed om at jeg ikke kan få tilrettelegging grunnet mine psykiske vansker siden dette kan være urettferdig mot andre medarbeidere. Skulle jeg fått samme beskjed om jeg hadde vondt i ryggen og trengte stol som er annerledes enn mine kollega sine?
Hva tenker dere?
Til det siste ang stol, det hadde du garantert fått om du trengte det. Det gjorde jeg i en tidligere jobb. Men noen fysiske lidelser er det vanskelig å tilrettelegge optimalt for.
Det må være mulig å tilrettelegge slik at arbeidsrakere som sliter psykisk eller har en sykdom som ikke vises utad kan fortsette i jobben. At de sliter med angst eller hva det enn måtte være, så betyr det ikke at de er ikke kan gjøre en bra jobb om de får forholdene lagt (bedre) til rette for seg.
Om du ikke møter den forståelsen du mener du trenger i din situasjon, ta kontakt med verneombud og/eller arbeidstilsynet.
takk for omtanken, men det hjelper ikke. jeg prøvde alt, trust me
Også arbeidstilsynet?
ja, de sa det er ikke demes sak