For noen dager siden leste jeg på Kvinneguiden et innlegg. Høygravid førstegangsmamma forteller at kollegaene på jobb “skremmer” henne med å fortelle hvor kjipt det blir når babyen kommer.
Jeg blir veldig irritert av slike folk. Hvorfor gjør dere dette?
Ja, det er ganske krevende med et lite menneske som trenger dere, men det er ikke uendelig og ikke utakknemlig arbeid som aldri tar slutt. Det er bare en periode av livet. Babytiden varer KUN ett år, og småbarntiden varer KUN fem år. Tenk hvor lite av hele livet ditt dette er. Jeg forstår ikke syting og skremming rundt det hele. Det er også veldig individuelt hvordan man oppfatter denne perioden. For noen er det strevsomt, mens for noen er det ganske rolig.
For meg var det veldig krevende, men det er utrolig hvor fort dette gikk. Her sitter jeg og tenker hvor kort dette varte faktisk. Nå er frøkna stor og er ute med venner til sent på kvelden, mens jeg sitter her og har masse tid for meg selv. Det er veldig fint det også, men jeg er ikke skremt på noe måte om jeg skulle starte alt på nytt nå.
Hvorfor tror dere flere er så negative til barn (spesielt de som har barn selv?)
Det er helt sikkert noen som mener at å være småbarnsmor hemmer deres egen livsutfoldelse, og ja det kan være slitsomt til tider, ganske mye for enkelt. Jeg kan telle på en hånd de nettene eldstemann som gjennom natta de første fem/seks årene av hans liv, så jeg vet at det kan være nokså slitsomt ja. Aldri mer sa jeg til meg selv etter noen måneder på det viset, men likevel kom det ei frøken noen år senere. Ville ikke ha vært noen av barna foruten. Men jeg er ikke alle andre, og de som synes det er bare slit med småbarn, får heller velge bort barn. Jeg skulle gjerne hatt flere da jeg var ung, men nå koser jeg meg med en flokk barnehagebarn, og det får holde det.
kjekt med barnebarn