Jeg bannes så lenge jeg husker meg selv. Ja, jeg vokst opp i en religiøs familie hvor det var forbudt å bannes. Nei, ikke alle russere driver og bannes, men det er nokså ikke noe uvanlig. min bestemor bannet ofte, såvel som mine venner som vi lekte med i gården. Der lærte jeg flere spenstige ord som jeg har glede av å benytte meg av i min hverdag som voksen.
Jeg var så heldig som flyttet til Nord-Norge og der kunne jeg bannes fortsatt. Desto større var min lidelse da jeg flyttet til Rogaland. Her virket det som om ingen har hørte noe som helst banneord før. Mitt første møte med representant fra sør skjedde i 2010. Der traff jeg en kjekk, høy og mørk mann fra Moi via en datingside (Ja, jeg bruker Tinder og lignende i flere år!) En dag mens vi snakket tillot jeg meg selv et enkelt ord som virker svært uskyldig for meg.
“Faaaaan” sa jeg mens vi snakket i telefon.
“Lena, du er så frekke!” lød det tilbake.
Hva? Frekke? for meg det å være frekke kunne bety å bruke noen sitt mastercard uten å spørre eller strippe i heisen på vei til svigermora, og når det gjelder banning da skulle jeg si ihvertfall minst tre supersaftige ord for å nærme meg betegnelsen “frekke”. Jeg ble sjokkert og ba om unnskyldning, men noe sa meg at dette kommer til å bli vanskelig altså.
Hele året lærte jeg meg å ikke bruke banneord i tale da jeg flyttet til Stavanger. Det går bra nå heldigvis, men jeg bruker fortsatt noen kjekke ord i samtaler med russere og nordlendinger. Jeg mener at bannskap er som krydder til maten: Det er godt akkurat sånn passe, ikke for mye for da blir maten uspiselig og heller ikke for lite for da blir den usmakelig.
Hva synes dere?
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto
14 kommentarer
Må le litt:-)Alt med måte tekjer eg
Hehe
Å flytte fra nord til bibelbeltet i vest er nok litt av en overgang. Sånn bannemessig 🤣.
Jeg bor vel også i bibelbeltet..i sør. Jeg banner av og til. Som da jeg smelte hammeren hardt på tommelen istedetfor spikeren… skulle jeg si ” Åh gid” eller “huffda” eller noe slikt? Det fungerer veldig dårlig! Jeg bannet like mye som en nordlending akkurat da, (for vi kan det, vi sørlendinger også). Smerten var jo til å besvime av. Tommelen fikk svart negl ganske fort, husker jeg. Daublod, som man sier.
Ja, skjønner deg godt
Jeg banner ikke 😀 Jeg fikk IKKE lov. Ikke så veldig kristen familie, men foreldrene synes det var unødvendig og stygt. Og at man kunne finne andre ord og måter å få ut frustrasjon på. Så det har bare ikke vært en del av mitt språk. Bodde 3 år i Alta jeg, men bannet ikke noe mer der heller 😀 ha-ha
Hehe
Haha….jeg så ikke for meg deg som en som banner. Selv har jeg lite til overs for banning, men om andre kommer med noen saftige gloser en gang, så er jeg glad så lenge det ikke handler om meg 🙂 Jeg har vært gift med en Finnmarking, så jeg er vant til det, men banner svært lite selv. Det kan komme en og annen glose fra min munn også i sjeldne tilfeller, men da føler jeg meg vulgær etterpå, og den følelsen er ikke god.
Jeg føler meg bare digg😂
Hahaha, helt enig! Fyfaen, så synd jeg ikke kjenner deg, vi hadde kommet så godt overens
Hehe så kjekt
Det er ikke sånn at folk går rundt og sier “pannekake” og så plutselig er det et banneord. Det er blitt til et banneord fordi ikke alle (russere) går rundt og bruker stygge ord når de banner. Men noen bruker veldig stygge ord når de banner. :-O
Haha du kjenner ikke russere. Vi banner mye. Vi snakker med banneord
Der jeg vokste opp var det forbudt å banne både på skolen og hjemme, eller i andre sosiale settinger der voksne var involvert, så det ble aldri en naturlig del av vokabularet mitt. Blir jeg frustrert, er det andre (litt mildere erstatnings-) gloser som kommer ut, som hersens idiot o.l. 😉 Fikk som femåring vite av eldre barn i gata at om jeg bannet, ville jeg ikke komme til himmelen, så det satte en effektiv stopper for den “karrieren”, for alle ville jo til himmelen på den tiden.
Hehe det hjalp ikke på meg vetdu