Her kommer det et nytt innlegg som er ganske privat, åpen og ærlig. Jeg skal snakke om mine mest private tanker og drømmer. Det er ikke hemmelig at jeg ønsker meg familie, og det har jeg faktisk gjort i alle år jeg bor her i Norge. Bare en som stod noen gang helt alene vet hvordan dette føles. Jeg er utrolig takknemlig for min lille familie: meg og frøken, samtidig som jeg skulle ønske å få oppleve kjernefamilie med mor, far og barn. Jeg har hørt flere ganger at det er for sent for min del, men det blåser jeg bare i. Jeg vet at alt dette er mulig og akkurat nå jeg føler sterkere enn noen gang at jeg er både klar og motivert for familie.
MEN selv om jeg var åpen for dette siste tre år så var det ikke så enkelt. Når jeg snur meg rundt og ser så skjønner jeg at i mange år, i lang periode har jeg omringet meg selv med folk som ikke har familie høyt på prioriteringsliste. Jeg vet ikke hvordan dette skjedde, men mistenker at det er meg selv som ikke prioriterte det å skaffe familie høyt nok. Om jeg gjorde dette skulle jeg tatt helt andre valg i livet. Det er dessverre slik nå at jeg oppdaget at nesten absolutt alle som er rundt meg enten gift eller ei, er negative og skeptiske til familieliv, eller redde for å skaffe familie, eller prioriterer andre ting. Dette er bare trist. Jeg kom til konklusjon at det er KUN to venninner jeg har som har familie som største prioritering i livet. Hun ene av dem rådet meg å skrive min prioriteringsliste og se om familie havner høyest på toppen. Det gjorde jeg nylig og ja, nå er det slik. Dette betyr at jeg må ta helt andre valg fremover.
Det er ikke så enkelt fordi jeg ikke vet hvor jeg skal starte. Kanskje først og fremst bør jeg begynne å omgås folk som er positive til familielivet, og som setter familie som den største verdien i livt sitt? Dette blir en bra start. Er du en av sånne mennesker så skriv gjerne hvordan endret du din tankegang om familie og eventuelt fikk familien til å fungere:)
Klem fra meg,
