Jeg husker den tiden da jeg var barn. En liten tynn jente med langt krøllet hår og store øyne. Da følte jeg meg uovervinnelig og verden var et magisk sted. Jeg hadde TRUA på meg selv og det at jeg kan få til alt om jeg bare vil nok. Jeg gikk aldri med tanker om ansiktet mitt var bra nok, og om håret mitt var flokete så gjorde det ingen verdens ting. Jeg hadde ikke tenkt på om kroppen min er for tykk eller for tynn, bare at kroppen fungerte og ga meg glede av å springe rundt, hoppe strikk med venninner og lukte å smake på bestemors nybakte pannekaker. Jeg hadde ingen merkelapper i sjela mi hverken på meg selv eller andre.
Men tiden går. Man får masse kritikk og forklaringer fra voksne og andre barn.
«Du kunne vel gjøre noe med håret ditt for det ser ikke ut!» «Æsj så tynn du er, kanskje du er anorektiker» «Ikke tenk at du er noe!» «Ikke lek med hun jenta der, hun har kanskje lus!»
Så sakte, men sikkert blir man opptatt med helt andre ting enn å springe rundt og nyte pannekaker. Man studerer seg selv og kritisk stemme i hodet blir en følgesvenn. Så blir vi til voksne med sine sår og arr i sjela. Så snakker vi med hverandre, hver med sine issues og tømmer masse over på hverandre: frustrasjoner, problemer og sinne. Vi føler kanskje at det gjør oss lettere til sinns der og da, men det løser ingen verdens ting. Det er kun en ting som lar oss føle oss bedre.
Aksept. Det å akseptere seg selv slik man er. Men det er utrolig vanskelig når man først har levd med kritisk stemme og alle sine sår i mange mange år. Derfor er det så viktig å akseptere andre først. Om jeg blir akseptert hvertfall av en person så gjør det lettere for meg å akseptere meg selv
Husk at det finnes mange kvinner der ute som har IKKE EN ENESTE person som kan akseptere dem, inkludert sin egen mor og barn. Hvordan skal de klare å akseptere seg selv da og vise kjærlighet for seg selv? Derfor skal vi gå sammen og AKSEPTERE hverandre, løfte hverandre og støtte hverandre.
Si til hverandre «Du, jeg liker deg akkurat slik du er. Jeg aksepterer deg. På tross av at du ser annerledes ut, tror på andre ting enn meg, eller tar valg som jeg ellers aldri skulle tatt. Men jeg aksepterer deg, og valgene dine. Du er slik og jeg er slik. Men vi er snille med hverandre»
Dette vil jeg skal være målet med vår nye kvinnegruppe. Jeg ønsker ikke dømmende stemmer og hissig stemning her. Ja, det er lov å be om hjelp her og stille spørsmål. Det er lov å være uenig. Men husk to ting-Aksept og Kvinneløft. Håper inderlig at vi får det til, og da vil vi være en gjeng med sterke lykkeligere kvinner som klarer alt vi vil her i livet. Akkurat som i barndommen.
Bli med i vår nye gruppe på Facebook. Vi alle trenger Kvinneløft!
Sååå enig med deg! Vi bør løfte hverandre, menneskene. Uansett kjønn også egentlig. Heie hverandre frem 🙂 Akseptere hverandre <3
Bli med i gruppa!